Anmeldelse

Grand Slam Tennis 2

Finn frem pannebåndet, Björn Borg venter!

Sportsnasjonen Norge kan sole seg i glansen av mange bragder, men ytterst få vil hevde at nordmenn er født med en racket i hånden. Hadde vi blitt det, ville nok mange av oss misforstått konseptet og festet dem under beina for langturer i dyp snø. Likevel er tennis en stor idrett på verdensbasis. Det er derfor ingen overraskelse at EA Sports omsider har børstet støvet av Wii-tittelen Grand Slam Tennis og lansert en oppfølger til både Xbox 360 og PlayStation 3.

Veien er imidlertid ikke fri for konkurrenter, og etablerte og solide spillserier som Virtua Tennis og Top Spin kom begge med nye versjoner i fjor vår. Et velkjent konkurransegrep fra EA Sports i deres tradisjonelle spillserier er å skaffe et hav av offisielle lisenser, og det mangler naturligvis ikke på dette denne gangen heller. Blant annet er spillet den eneste av de tre konkurrentene som tilbyr alle fire Grand Slam-turneringene, inkludert Wimbledon.

Tennis handler likevel aller mest om tennis. Det hjelper ikke om Rafael Nadal eller Maria Sharapova står lett gjenkjennelig på hver sin side av nettet om begge to oppfører seg som Helan og Halvan på bar. Heldigvis ser det ut som at også selve banespillet har blitt tillagt stor oppmerksomhet, men det fremkommer likevel visse barnesykdommer som viser at serien er relativt ung.

Med valgfrihet på menyen

Det er lagt opp til hele tre forskjellige måter å spille på. Det tradisjonelle oppsettet, hvor knappene brukes til slag og venstrestikka til retningsbevegelse, er naturlig nok til stede, og fungerer stort sett helt greit. Alt er imidlertid ikke rosenrødt. Både i Virtua Tennis- og Top Spin-serien kan man holde slagknappen inne og på den måten bygge opp et kraftig skudd som avfyres når ballen kommer innenfor rekkevidde. Her må man derimot slippe knappen igjen for at slaget skal gjennomføres, noe som ikke oppleves like flytende og naturlig. Ofte resulterer det i at man glemmer seg og blir stående med nedpresset knapp, sur mine og poengtap.

Move-funksjonaliteten er på sin side ingen dårlig opplevelse. Det blir riktignok mer kronglete å koordinere bevegelser når man har en kontroll i hver arm, men selve slagpresisjonen er bedre her enn i de øvrige alternativene. En kan også velge å spille slik at figuren beveger seg automatisk, mens du selv kun trenger å bry deg om presise avleveringer med Move-kontrollen. Dette fungerer tilfredsstillende, men den kunstige intelligensen fører deg ikke alltid dit du vil tidsnok. Når man spiller mot menneskelige motspillere blir det i tillegg ganske lett for disse å lese bevegelsene dine, ettersom du ikke kan ta helt egne valg og gjøre noe uventet.

Det dårligste alternativet er overraskende nok det jeg hadde størst forventninger til på forhånd. Total Racket-systemet lover oss fullstendig kontroll, hvor høyrestikka brukes til skuddavleveringer mens den venstre brukes til å bevege spilleren rundt på banen. Opplegget føles slett ikke så intuitivt som det burde, og selv etter en god del trening blir det for omstendelig å vippe høyrestikken bak og frem i ulike retninger slik at man får utført det slaget man ønsker. I stor grad ender jeg derfor opp med avleveringer som ikke samsvarer med mine flotte intensjoner.Tennis er et rasende hurtig spill med store krav til presisjon, og dette ambisiøse oppsettet blir hakket for krunglete.

Sjelden over streken

Banespillet fremstår stort sett slik tennis skal. Det er likevel bemerkelsesverdig hvor sjelden man får til et sleivslag som sender ballen ut av banen. Med bruk av Move skjer det riktignok av og til, men med styrespake er det ikke ofte man presterer å skyte på feil side av streken. Det finnes heller ingen indikator på at spillere blir slitne underveis, slik man finner i blant annet Top Spin, og det virker ikke som at spillfiguren påvirkes av de lange og krevende ballvekslingene. Det står likevel fort en hel del verre til med den som faktisk utøver slagene. Særlig om det benyttes Move vil utholdenhet derfor kunne påvirke spillets gang.

Innholdsmessig har spillet et fint knippe modi. I tillegg til å spille enkeltkamper i singel eller dobbel, kan man prøve seg på en karrieremodus, kjempe på nettet, utfordre teknikken i ulike treningsutfordringer, sette opp egne turneringer eller prøve seg på klassiske scenarioer fra tidligere storkamper innen tennissirkuset.

Karrieremodusen er den mest omfattende, og tilbyr en ti år lang jakt etter stjernestatus som tennisproff. Likevel føler jeg at mye av lufta går ut av ballongen nesten før man har startet. Modusen består av turneringer, trening og enkeltkamper, men allerede fra det første året er du inne i de store mesterskapene og får kjempe mot de beste. Selv med vanskelighetsgraden satt til en av de to øverste innstillingene er det fullt mulig å vinne store turneringer den innledende sesongen. Ettersom du møter Nadal eller Federer nesten før du har skjønt at karrieremodusen har startet, blir det ikke så mange gulrøtter å se frem til etter hvert som årene går sin gang.

Kor e alle helter hen?

Jan Eggum hadde kanskje blitt glad for sammenblandingen, men for min del blir det bare rotete at gamle storheter som Björn Borg og Boris Becker deltar i turneringene i karrieremodusen. Dette ødelegger samtidig litt av det spesielle med de klassiske scenariene man kan prøve seg på. Resultatet er en smått surrealistisk tenniskarriere hvor veien til toppen er kort, og hvor hver sesong forløper veldig likt den forrige. Det er ofte de samme spillerne man møter i de ulike turneringene, noe som raskt avslører at utvalget med tennisproffer egentlig ikke er så fryktelig høyt her, og at man heller ikke har tatt seg bryet med å legge til så mange fiktive.

Morsomst er det derfor når man spiller kamper mot venner, enten via nettet eller i egen stue. Her lever kampene virkelig sitt eget liv, og ettersom man også blir rangert etter hvordan man gjør det på nett, kommer konkurranseinstinktet kraftig til syne. Det virker imidlertid som at det foreløpig er litt få spillere som har koblet seg opp, og det kan til tider kreve både to og tre forsøk før man finner noen å spille mot. Gjør man først det, oppdager man Grand Slam Tennis 2 på sitt beste, og flerspiller er i seg selv en kilde for timevis med underholdning.

Grafisk gjør spillet en helt kurant jobb. Animasjonen på spillerne er stort sett grei, men bevegelsene kan av og til føles seige. Det oppstår også ofte et hakkete og unaturlig rykk når spilleren forsøker å nå ballen. Omgivelsene i seg selv er flotte med detaljerte og varierte stadionanlegg og lett gjenkjennelige spillere, men det hele fremstår litt statisk. Det hadde ikke gjort noe om ballguttene faktisk løp etter ballene som havnet i nettet, slik de får betalt for å gjøre.

John McEnroe og Pat Nash var utvilsomt knakende gode tennisspillere, men man kan godt skjønne at dommere på 80-tallet ble lei av å høre på storkjeften til førstnevnte om han var like repeterende den gang som her. Etter et fåtall kamper har man hørt det meste de to har å komme opp med, og da hjelper det lite at det de har å fortelle deg ikke har særlig med kampen å gjøre. Her dreies det heller inn på diskusjoner rundt fordeler og ulemper ved ulike typer slag, og de kunne ikke brydd seg mindre om at det er en avgjørende ballveksling i Wimbledon du foretar deg.

Om ikke hukommelse er et fremmedord vil man derfor finne begrenset nytteverdi i å høre de samme diskusjonene utarte seg flere ganger i timen, selv om det er gode tips de to herrene kommer med. Heldigvis er det mer audiovisuelt givende å manøvrere seg rundt i menyene til behagelige toner fra Paul van Dyk, som har produsert musikken til spillet.

Konklusjon

Det er ikke lett å gjøre entré i et allerede etablert marked, og det kan virke som at EA Sports med denne utgivelsen får smake litt av sin egen medisin. Grand Slam Tennis 2 inneholder lite eller ingenting som ikke er gjort like godt hos konkurrentene. Sånn sett er det vanskelig å komme opp med noen virkelig gode grunner til at du skal velge dette spillet fremfor et av de andre, dersom du ikke absolutt må spille en offisiell versjon av Wimbledon-turneringen

Når det er sagt, er det ikke slik at vi her har med et dårlig produkt å gjøre, for tennissimuleringen som presenteres er helt kurant. Noen barnesykdommer og en irriterende John McEnroe til tross; det er flere aspekter ved dette spillet som vil kunne by på en interessant opplevelse for fans av sjangeren.

Move-funksjonaliteten er lovende, og den solide nettjenesten blir forhåpentligvis enda mer besøkt etter hvert, slik at ventetiden på en motstander blir kortere. Det blir også spennende å se om EA Sports med dette for alvor ser starten på en egen tennisserie, eller om ting også denne gang ebber ut i en flere år lang kunstpause før et nytt forsøk dukker opp.

Grand Slam Tennis 2 er i salg for PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.

Vurdering

Grand Slam Tennis 2

Grand Slam Tennis 2 PS3 PS3 6/10 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Sport
  • PEGI: 3+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Sports

Beste priser

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen