Gray Matter
Anmeldelse

Gray Matter

Her er spillet for deg som lengter etter et skikkelig mysterium.

Gray Matter er hjertebarnet til Jane Jensen, spilldesigneren som i sin tid stod for de herlige Gabriel Knight-spillene. Etter at eventyrsjangerens popularitet falt kraftig mot slutten av nittitallet forsvant hun ut av Sierra, og har blant annet vært involvert i «casual»-markedet. Men hjertet hennes har alltid banket for de store, historiedrevne eventyrspillene, og i 2003 fikk hun sjansen til å gå tilbake til sjangeren med Gray Matter. Spillet har imidlertid hatt en svært vanskelig utvikling, og når det nå offisielt lanseres i februar er det etter å ha overlevd én kansellering og et hopp mellom to ulike utviklerstudioer.

Jeg vil også ha et slikt laboratorium i kjelleren (ikke spør hvorfor).
Jeg vil også ha et slikt laboratorium i kjelleren (ikke spør hvorfor).

Jeg er svært glad for at spillet endelig ble ferdigutviklet. Gabriel Knight-serien har alltid vært en favoritt hos meg, og jeg har spesielt gode minner fra spill nummer to i serien, som jeg regner som et av de aller beste spillene jeg noen sinne har spilt. Et nytt eventyrspill fra Jane Jensen er for min del med andre ord litt som et nytt album fra Pink Floyd ville vært for en musikkfrelst. Og en dreven eventyrspiller skal ikke ha spilt Gray Matter lenge før han merker at spillet i både stil og tema har mye til felles med Gabriel Knight-serien. Det er litt som å komme hjem.

Gray Matter er et erketypisk tredjepersons eventyrspill, i akkurat samme stil som Sierra og LucasArts-klassikerne fra nittitallet. Du peker og klikker deg rundt i detaljerte og flotte 2D-miljøer på jakt etter både informasjon og gjenstander som du på mer eller mindre sannsynlig vis kan bruke til å komme deg videre. Action får vi så godt som ingen ting av, her er det kun de små grå som utfordres, ikke fingerferdighetene.

En amerikaner i Oxford

Det hele starter med at ei ung, amerikansk jente ved navn Samantha Everett har kjørt seg bort på landsbygda utenfor Oxford i England. Motorsykkelen hennes streiker, det regner og tordner, og hun er søkkvåt og kald. Midt i ingensteds kommer hun over en gammel herregård, og tilfeldighetene spiller i hennes favør. Herregården bebos nemlig av Dr. David Styles, som driver med vitenskapelige eksperimenter i regi et av universitetene i Oxford. Han har søkt etter en assistent, og når Samantha dukker opp tror han at hun er denne assistenten. Etter som hun verken har jobb eller penger, griper hun sjansen og tar jobben. En forklaring kan hun koke sammen senere.

Samantha snuser i andres saker.
Samantha snuser i andres saker.

Dr. Styles er egentlig en kjent nevrobiolog, men etter at konen hans døde under tragiske omstendigheter noen år tidligere har han i stor grad trukket seg tilbake. Nå skal han imidlertid organisere nye eksperimenter, for å finne ut hvorvidt det å visualisere at man trener kan påvirke musklene i kroppen. Samanthas første oppgave er å finne villige forsøkskaniner, noe som raskt viser seg å være lettere sagt enn gjort – studentene i Oxford har nemlig hørt skumle rykter om professoren, og Samantha må bruke både overtalelsesevner og en god porsjon list for å lykkes.

Men det er når forsøket starter på ordentlig at ting virkelig begynner å bli mystiske. Studentene blir bedt om å visualisere at de befinner seg på spesifikke steder rundt om i Oxford – og samtidig med at eksperimentene finner sted begynner tilsynelatende overnaturlige ting å skje på akkurat de samme stedene. Er det hele et avansert komplott, med en rasjonell og fornuftig forklaring, eller har David og Samantha rotet seg inn i noe magisk og potensielt farlig? Som om ikke dette var nok begynner det tilsynelatende å spøke i herregården – er det Davids døde kone som går igjen?

Underveis i handlingen veksler du på å spille Samantha og David, som har svært ulike syn på hendelsene. Samantha er hobbymagiker, noe som betyr at hun er godt kjent med triks og tryllerier. Hun har derfor svært liten tro på at det virkelig skjuler seg noe overnaturlig bak mysteriet. Dr. Styles er ikke like sikker på at det hele har en rasjonell forklaring, men han er til gjengjeld nesten sykelig opptatt av sin døde kone, og tviholder på troen på at det fortsatt går an å kommunisere med henne.

Dr. Styles skjuler en stygg ansiktsskade med en skummel maske.
Dr. Styles skjuler en stygg ansiktsskade med en skummel maske.

Lag på lag med mysterier

Er det noe Jane Jensen kan, så er det å lage et godt, dypt og spennende mysterium. Jo mer du spiller Gray Matter, jo flere svar får du – men med disse svarene kommer også nye spørsmål. Mysteriet bygger videre på den nye informasjonen du får, og blir bare større og større. Underveis i spillet vil du nok gjøre deg opp den ene teorien etter den andre om hva det faktisk er som skjer, og selv om du nok får sterke mistanker i riktig retning etter som slutten nærmer seg, er det ikke før den aller siste sekvensen at det fullstendige svaret virkelig kommer for en dag.

Noe av det beste med mysteriet er hvor troverdig det er. Jane Jensen og kompani har tydeligvis gjort massevis av research på områdene spillet dekker, og både handlingen og gåtene i spillet har et solid, vitenskapelig fundament. Dette gjør at selv når spillet beveger seg inn på overnaturlig grunn, virker det aldri usannsynlig eller dumt.

Samantha driver som nevnt også med trylling, og i tillegg til jobben hos Dr. Styles forsøker hun å bli medlem av en eksklusiv klubb for tryllekunstnere. Dette tar henne på en morsom, historisk påskeeggjakt gjennom Oxford og omegn, som gir spillet ekstra variasjon samtidig som det åpner for noen spennende nøtter. Jakten på tryllekunstnerne konkluderes dessuten i en av spillets mest minneverdige sekvenser.

Spøker det i svømmehallen?
Spøker det i svømmehallen?

I et historiefokusert spill som dette er det viktig at dialogene og figurene fungerer godt, og det gjør de i Gray Matter. Dialogene er svært velskrevne, og både hovedpersonene og de øvrige figurene virker troverdige. På samme måte som med mysteriet de deltar i, får du vite mer og mer om dem etter hvert som spillet utvikler seg, og det er deilig med et spill hvor store deler av rollelisten ikke bebos av endimensjonale klisjeer.

Magi og puslerier

Gåtene i spillet er både smarte, underholdende og godt integrert med handlingen. Gray Matter kan faktisk være svært utfordrende til tider, og ved et par anledninger måtte jeg frem med den gode, gamle blyanten og notisblokka. Mye av spillet går med på skikkelig detektivarbeid, og slik sett er spillopplevelsen langt unna den vi finner i de mer absurde spillene fra for eksempel Telltale Games.

Samtidig har spillet visse svakheter. Ofte er det slik at det kun er en bitteliten ting som må gjøres før spillets neste fase kan begynne, og her er det litt for lett å overse vitale smådetaljer, eller misse viktige hint ved å gjøre ting i en litt annen rekkefølge enn utviklerne tydeligvis har planlagt. Stort sett synes jeg spillet fløt rimelig glatt, men ved enkelte anledninger ble jeg sittende bom fast, uten den fjerneste idé om hva spillet egentlig ville jeg skulle ta meg til.

Det må koste litt å holde et slikt hus varmt om vinteren.
Det må koste litt å holde et slikt hus varmt om vinteren.

Vi får også en haug av gåter basert på magiske triks, og disse virker i utgangspunktet som en god og frisk idé. Problemet er bare at de aldri er særlig interessante å utføre, etter som de stort sett går ut på å først identifisere hvilket magisk triks du skal bruke, og så følge instruksjonene i magikermanualen din til punkt og prikke. Dette elementet av spillet er ikke direkte dårlig, men det kunne vært mye mer spennende og slik det er implementert nå føles det rett og slett litt unødvendig.

Ikke noen storproduksjon

Gray Matter er ikke noe høybudsjettsspill, og det synes. Bakgrunnene er stort sett superlekre, og de fleste figurene ser også ganske gode ut på skjermbilder. Men animasjonene er det så som så med. Når figuren din utfører ting på skjermen er det svært sjeldent at det faktisk ser naturlig og bra ut, og her ser det ut som utviklerne har tatt alle snarveiene de har kunnet for å få spillet ferdig i tide.

Jeg opplever ikke dette som et betydelig problem, fordi spillet fenglset meg med sin spennende handling og gode gåter. Grafikken var aldri i sentrum for min del. Samtidig er det litt synd, fordi Gray Matter nok kommer til å spilles av flere enn hardbarkede eventyrspillere som meg, blant annet fordi det kommer til Xbox 360 i tillegg til PC. Jeg frykter at en spiller som ikke er tilhenger av sjangeren fra før av ikke vil være like rask til å tilgi spillets dets visuelle mangler.

Dramatisk himmel over Oxford.
Dramatisk himmel over Oxford.

På lydsiden er det imidlertid absolutt ingen ting å klage på. Musikken er utrolig stemningsskapende, og det er ikke direkte overraskende. Nok en gang er det nemlig Gabriel Knight-komponist Robert Holmes som står for musikken, og han er en svært dyktig kar. Skuespillerne gjør generelt også en svært god jobb, selv om det ikke er noen stjerner på rollelista. Den som imponerer mest er Steven Pacey, som spiller David Styles. Han virker troverdig uansett hva han foretar seg, noe som ikke akkurat er vanlig kost i spill.

Konklusjon

Gray Matter tar opp arven etter Gabriel Knight på en utmerket måte. Det er tydelig at utviklingsbudsjettet er langt lavere enn det var da hoveddesigner Jane Jensen og kompani fikk boltre seg på Sierras bekostning, men hvis du klarer å overse de svake animasjonene vil du finne massevis av herlig mystikk å kose deg med her. Som forventet i et eventyrspill fra Jane Jensen får du snuse og grave deg gjennom et dypt og troverdig mysterium, og du kommer nok til å ha massevis av ulike teorier underveis. Vi får også stifte bekjentskap med en rekke interessante personer, og dialogene er svært velskrevne.

Samantha på jakt etter ofre.
Samantha på jakt etter ofre.

Spillets gåter er preget av detektivarbeid, og de er dessuten godt integrert i selve handlingen. De fleste er intelligent utformet og underholdende å løse, men noen ganger kan spillet være litt lite tydelig på hva det egentlig er du skal gjøre videre. Dessuten er de mange maginøttene litt for enkle til at de blir noe høydepunkt. Alt i alt er uansett gåtene i Gray Matter betydelig mer spennende og utfordrende enn for eksempel i Telltales nye eventyrspill, og det er tydelig at spillet er utviklet med eventyrspillentusiasten i tankene.

Gray Matter er med andre ord et herlig gjensyn med stilen vi husker fra nittitallets storslåtte mysterier i eventyrsjangeren. Hvorvidt det appellerer til nye kundegrupper er jeg litt usikker på, men jeg tror at de aller fleste som setter pris på et godt mysterium vil finne glede i dette spillet. Hvis du er en tilhenger av sjangeren er det uansett et obligatorisk kjøp. Etter godt over ti år er Jane Jensen endelig tilbake i sjangeren, og jeg håper virkelig ikke at vi må vente i ti nye år før hennes neste spill kommer.

Gray Matter får offisiell engelskspråklig lansering 25. februar, men kan allerede nå kjøpes fra Tyskland. Den tyske versjonen har mulighet for engelsk tale og tekst.

Windows 8 /10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Gray Matter

Gray Matter Windows Windows 8/10 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. februar 2011
  • Plattform: PC
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Eventyr
  • Utgiver: dtp entertainment
  • Utvikler: Wizarbox

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen