Denne liksom-tenåringsjenta er kjempestor i Japan

Denne liksom-tenåringsjenta er kjempestor i Japan

Nå har musikkspillserien kommet til Europa.

Det er rart å tenke på hvor mye man kan utrette med dagens teknologi: «Kan vi sende en mann til månen sier du? Null stress! Kurere livstruende sykdommer? Skal bli! Lage popkulturelle ikoner basert på datastyrte stemmer og anime-figurer? Ja, pokker heller, kjør på! Forresten, stryk de to første, la oss kun fokusere på popikonene og tjene søkkmasse penger på dette i tiden fremover.»

Jeg ser for meg at det var cirka sånn diskusjonen gikk i lokalene til det japanske musikkselskapet Crypton Future Media for nærmere syv år siden.

Det endte i hvert fall opp med skapelsen av Hatsune Miku, en figur som i store trekk er satt sammen av datamaskiner og tilfeldige lydopptak fra en japansk sanger. Jeg er fremdeles usikker på nøyaktig hvordan det fungerer, men ved å fore korte stemmeopptak gjennom en datamaskin har utviklerne bokstavelig talt skapt søt musikk, og samtidig gjort Hatsune Miku til et popkulturelt fenomen verden over.

Her kan du se hvordan spillet fungerer på den nest vanskeligste graden.

Hun har til og med fått sine egne spill, og nå har et av de endelig ankommet vesten og PlayStation Vita.

Enkelt og greit

Hatsune Miku: Project Diva f er et nokså alminnelig musikkspill – alminnelig i den forstand at man også her får servert en gruppe fargerike noter i takt med musikk og sang, som man så må aktivere med riktig knapp til riktig tid. Dette er imidlertid ikke noe Guitar Hero-spill, du utstyres ikke med tullete plastinstrumenter, og det mer eller mindre sedvanlige notesporet har blitt erstattet av en langt mer sporadisk presentasjon.

Noter i form av de fire ikoniske PlayStation-knappene flyr nemlig over skjermen i hytt og pine, hver og én på vei mot sitt eget lille avlukke, som man er pent nødt til å treffe for å lage lyd. Her er presisjon svært viktig, og jo mer rytmisk korrekt en er, jo større poengsummer klarer man å sanke.

Hvor vanskelig dette viser seg å være kan variere stort. Spillet består av fire vanskelighetsgrader, og i kjent stil må man bygge seg oppover i hierarkiet for å nå nye nivåer i takt med ens egne ferdigheter. Det er en behagelig læringskurve, og der man tidlig synes alt ser ganske så umulig ut, lærer man seg fort hvordan spillet skal spilles. Og det fungerer godt, til tross for, eller kanskje på grunn av, hvor simpelt det hele er.

Dette er ikke Guitar Hero, jeg sverger.
Dette er ikke Guitar Hero, jeg sverger.

Barneskirenn?

Det er likevel ikke bare barnemat å leke seg i Hatsune Mikus musikkunivers. Sangene man får servert er ofte raske, preget av japanske poptoner, japanske tekster og en japansk tendens til å snakke altfor, altfor fort.

Og ja, her kontrollerer man selvfølgelig det beste instrumentet av alle, nemlig stemmen. Stemmene til Hatsune og vennene hennes som sådan, og dette er egentlig ikke så aller verst i praksis. Ved siden av den titulære hovedpersonen lusker det fem andre bifigurer i kulissene, og disse får også litt scenetid. Det er derimot skuffende få sanger basert på andre figurer, og jeg skulle for eksempel gjerne hørt mer fra spillets to mannlige alibier, Kaito og Len Kagamine.

Hatsune gjør seg uansett godt på spillets mange scener. Det unge (og fiktive) popikonet er til tross for sitt datapregede opphav en meget kapabel sanger, og til tider er det rent vakkert å høre på. Blant de mange sangene, som forøvrig strekker seg til godt over 30 stykk, er det en del sjangervariasjoner, men det beveger seg sjelden utenfor popens, rockens og technoens riker.

Rin Kagamine, en av to søsken som også gjør opptredener i spillet.
Rin Kagamine, en av to søsken som også gjør opptredener i spillet.

De fleste av låtene er bygd opp av solide melodier og fengende rytmer, som ikke bare sniker seg ut i fingrene dine, men også inn i hjernen. Enkelte melodier er på sin side ikke fullt så melodiøse, og jo lenger ut i spillet man kommer, jo flere knapper blir det å trykke på. Balansen mellom det å skape et utfordrende spill og en morsom opplevelse henger da i en tynn tråd, og en sjelden gang bikker det feil vei.

Hva sangene egentlig handler om er det ikke godt å vite, men alt fra katter og rollespill, til kjærlighet og sommeraktiviter kan tydes fra det som foregår i bakgrunnen under hver sang. Hver låt har nemlig en tilhørende musikkvideo, og her driver de aktuelle hovedpersonene med ulike aktiviteter som for alt jeg vet kan ha noe å gjøre med det som blir sunget – akkurat som en vanlig musikkvideo med andre ord.

Rart og rotete

Project Diva f er uansett fargerikt som få, og de forskjellige personene er sjarmerende og interessante nok til at jeg faktisk prøver å følge med på hva som skjer under notekaoset. Spillet gir deg også litt kontroll over nettopp hva som vises under notene: Du kan blant annet bruke sangpoeng til å kjøpe ulike kostymer til hovedpersonene dine og låse opp utfordringer.

Er man ekstra rar kan man også kjøpe forskjellige gjenstander for å møblere artistenes leiligheter og søke deres gunst gjennom ulike minispill. Her kan man spille stein, saks, papir med Meiko, vekke Kaito med en vekkerklokke man nettopp fikk avslag på i butikken og kna Hatsune i ansiktet for «vennskapspoeng». Vent litt, hva?!

Vår heltinne, med det sedvanlige blå håret, dandert med en gruppe trekanter.
Vår heltinne, med det sedvanlige blå håret, dandert med en gruppe trekanter.

Ja, du hørte rett: Dette er alle ekte aktiviteter man kan gjøre i spillet, men der det kanskje er sjarmerende å klø en Pikachu under haken i Pokémon X og Ys minispill, blir det litt merkelig å holde på slik med animerte tenåringsjenter. Hvorfor noe av dette er med i spillet i det hele tatt, aner jeg egentlig ikke, men det er tydeligvis en japansk trend å utvikle rare og kjedelige minispill for tiden.

Når alt kommer til stykket ødelegger det dessverre for helhetsinntrykket av et ellers solid musikkspill.

Konklusjon

Hatsune Miku: Project Diva f er et overraskende godt rytmespill, hvor japansk kultur og popmusikk kommer sammen for å skape en herlig, liten pakke. Den dataskapte hovedpersonen er sjarmerende og sukkersøt, og musikken likeså. Med et utvalg på over 30 låter er det mye å ta av, og hvis du liker pop, rock eller techno av det lettere asiatiske slaget kan det godt tenkes du finner deg til rette her.

Flere av låtene satt seg i hvert fall ganske kraftig fast i undertegnedes hjernebark, og jeg ble stadig dratt tilbake til spillet for å kose meg med disse.

Selve spillingen er bunnsolid, med enkle mekanikker, en god læringskurve og alt lagt til rette for en hyggelig musikkstund. Enkelte låter fenger ikke fullt så mye som andre, og noen preges av overkompliserte og ekle melodier, men sett som et rent musikkspill er dette fremdeles svært godt.

Det som holder opplevelsen en karakter tilbake er de overflødige ekstraelementene som hjemsøker spillets menyer og systemer. Jeg har ingen ambisjoner om å bli liksom-venn med Hatsune Miku, og jeg har rett og slett ikke lyst til å møblere figurenes leiligheter eller spille stein, saks, papir med de – det er kjedelig og tullete fyllmasse som bare roter til opplevelsen.

Møter du likevel spillet med et åpent sinn og ører som er lystne på japansk datamusikk kan du få det ganske moro med Project Diva f.

Er du sulten på andre musikkspill kan vi friste med Child of Eden og Rock Band Blitz.

Et solid musikkspill, med sterke japanske under- og overtoner.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Hatsune Miku: Project Diva f

Hatsune Miku: Project Diva f Vita Vita 7/10 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 12. mars 2014
  • Plattform: Playstation Vita
  • Sjanger: Musikk/rytme
  • PEGI: 3+
  • Utgiver: Sega
  • Utvikler: Sega

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen