Siden utgivelsen i 2016 har Hearts of Iron IV utvidet det britiske imperiet og dets allierte, og latt oss ta opp kampen for eller mot fascismen som de unge statene i Øst-Europa. Nå er det Øst-Asias tur, men det er mer ved Waking the Tiger enn Mao og Hirohito som gjør dette til den kuleste utvidelsen så langt.
Samlet eller alle mot alle?
Et av de viktigste resultatene av andre verdenskrig forekom langt utenfor Europas grenser. Hele to år før Tyskland marsjerte inn i Polen, hadde japanske styrker allerede satt i gang en storstilt invasjon av Kina. Etter at Japan meldte seg inn på tysk side og amerikanerne snudde seg vestover, ble også denne regionen regnet som en del av andre verdenskrig.
Som en av de største og mest brutale frontene under krigen er det kanskje ikke så rart at utfallet også betydde ekstra mye, og heldigvis tar Waking the Tiger tak i dette faktumet og gir oss et Kina med mye kjøtt på beinet. Kina har alltid vært delt opp i flere stater i Hearts of Iron, men generiske fokustrær og upersonlige hendelser har ofte preget disse fraksjonene. Situasjonen er nå en helt annen, og ønsker du en kampanje fylt med store fronter, ideologiske konflikter med spennende, små og store makter i alle retninger, er Kina nå blitt et godt alternativ til Europa.
Som en av de nye krigsherrene – Warlords – er Mao Zedong en av lederne som kjemper om makten i Kina. Vil man gjenta kommunistenes suksess har man imidlertid en svært lang vei å gå, for Mao begynner med ytterst få divisjoner og nærmere null industri. Det samme kan bli sagt om de andre krigsherrene, som i begynnelsen av spillet velger side mellom kommunistene og fascistene. Er man kommunist og grenser til en fascistisk kinesisk krigsherre, har man dog noen spesielle kort opp ermet. Såkalt grensekonflikter lar kineserne begynne invasjoner uten å erklære formell krig, slik at man – med litt hell og lykke – kan bygge seg opp som nasjon uten å begynne en storkrig man ikke har sjans til å vinne.
Som en av disse småherrene har man sjans til å bli Kinas nye leder, men med den japanske trusselen i horisonten kan det være lurt å samle seg før man forsøker seg på egoistiske ambisjoner. Slik må man som en av de kinesiske statene ta vanskelige beslutninger; skal man alliere seg med de andre krigsherrene mot Japan, prøve seg mot Kina selv, eller kanskje slutte seg til keiser Hirohito og håpe på å stå sterkere etter invasjonen? Dette blir det mange spennende kampanjer ut av, men vanskelighetsgraden er – som alltid – høy, og spesielt for kommunistiske Kina til å begynne med.
Hearts of Alternative History
Ettersom Hearts of Iron IV finner sted over et tidsrom på rundt 15 år (eller lenger om du skulle ønske), er det en del mer restriktivt i fantasi-avdelingen enn spill som Crusader Kings II og Europa Universalis IV. Det er likevel et Paradox-spill, og om ikke annet forventer de fleste drevne lenestolgeneralene der ute litt ekstra alternativer når man setter inn såpass mye tid som her. Dette har Paradox lyttet til, og tatt et stort steg videre siden de lot oss gjenreise Østerrike-Ungarn i Death or Dishonor-utvidelsen.
Waking the Tiger innfører en helt ny mekanisme kjent som «Events and Decisions», som minner en god del om valgene vi kjenner fra Europa Universalis IV. Her er det mye nytt og kult man nå kan bruke sine politiske maktpoeng på, blant annet Kinas mulighet til å starte grensekriger, forbedre arbeideres forhold eller drive propaganda. I tillegg kan man øke statens stabilitet og krigslyst – to mekanismer som tar over for enhets-mekanismen spillet har brukt siden utgivelsen.
I det hele tatt er stabilitet en faktor som har mye å si for hvor godt staten din yter i den politiske, teknologiske og industrielle sfæren, mens krigslyst har mer å si for hvor effektivt de militære styrkene dine utfører oppgaver. Disse forandres også avhengig av om du er angriper eller forsvarer i en krig, og slik kan stater som i utgangspunktet ikke har lyst til å slåss – *kremt* Frankrike *kremt* - bygge seg opp og bli en formidabel makt senere i spillet. Om du overlever lenge nok, så klart.
Disse endringene er med på å styrke følelsen av å lede en nasjon i Hearts of Iron IV. Der National Unity før var alfa omega, er disse to nye faktorene mer spesialisert fordi de omhandler to forskjellige ting, nemlig samfunn og krig. Lav stabilitet gjør det enklere for andre stater å infiltrere deg og gjør samtidig at du taper kriger raskere fordi tap av byer får større ringvirkninger på folket. Jeg liker dette trekket meget godt, og er et steg i riktig retning hva spillets samfunnsaspekter angår.
Den kanskje aller kuleste nyvinningen for Paradox-fansen er nok imidlertid inkluderingen av «formable nations»-konseptet, nemlig at stater, via «events and decisions» og ved å oppnå visse krav, kan skape helt nye stater som ikke er nevnt i fraksjonenes fokustre. Jeg synes for eksempel det er kjempekult å kunne skape Romerriket som Italia, Bysants som Hellas, eller, ja, den Europeiske Union som Frankrike. Dette blir det mye gøy av.
Stor- og smågodt
Om ikke dette er nok, er det lagt til nye fokustrær for Tyskland og Japan. Endelig er det en ordentlig måte å avsette Hitler på og gjeninnsette keiseren (om man skulle ønske det), som faktisk nok endrer det europeiske bildet fullstendig. Velger man å avsette Hitler ender Tyskland opp i en ødeleggende borgerkrig, og Europa kan plutselig bli et kontinent fylt med monarkier igjen. På den japanske siden kan man nå støtte keiserens offisielle makt, og få andre prioriteringer enn Kina.
Administrasjonen av hærer er også blitt gjort litt enklere via innføringen av armegrupper, der en feltmarskalk kan få ansvar for flere armeer. I tillegg har generaler fått et nytt nivåsystem man kan bruke kommandopoeng på for å utvide, og fly-grupper kan settes til å eskortere visse divisjoner så lenge det er flyplasser i nærheten. Til sist har generaler fått nye «krefter» i form av muligheten til å beordre hardere angrep, et sterkere forsvar eller bedre planlegging. Slik gjøres det militære både enklere og dypere på samme tid, som er sårt trengt når frontene blir større og flere. At vi har fått mye ny bra musikk er herlig å høre, og jeg digger Paradoxs tradisjon med å legge til nye lydspor samtidig med utvidelsene sine.
Det er lite vondt å si om Waking the Tigers nye mekanismer, men det er fortsatt ganske tydelig at den kunstige intelligensen trenger forbedring. I tillegg kan de nye alliansene by på noen rare utfall, blant annet at Japan blir med i en allianse ledet av Polen og Romania, som ikke gir spesielt mye mening. Jeg hadde også ønsket meg noen flere quality of life-oppdateringer, blant annet knyttet til å tegne frontlinjer mot flere forskjellige stater om gangen.
Konklusjon
Om du ønsker deg flere intriger og valg i fredstid så vel som i kriger, nye spennende stater med store utfordringer eller muligheten til å ta Hearts of Iron IV mange skritt videre ved å skape helt nye land, er jeg ganske sikker på at Waking the Tiger vil gjøre susen. Asia er blitt en ordentlig front med kule fraksjoner, stater verden over har fått nye muligheter, og et utvidet lydspor er toppen av kaka. Waking the Tiger fikser kanskje ikke alle småtingene man irriterer seg over, men legger til mye – og endrer en del – som gjør spillet bedre, med muligheter for alternativ historieskriving man bare kunne drømme om tidligere.
Hearts of Iron IV: Waking the Tiger er tilgjengelig til Windows PC (testet), Mac OS og Linux.
