Hunted: The Demon's Forge
Anmeldelse

Hunted: The Demon's Forge

Et actionrollespill som kanskje har skaffet seg et litt feil forbilde.

Det er mange grunner til å trekke inn Gears of War når vi snakker om actionrollespillet Hunted: The Demon’s Forge. Begge kjører på Unreal-motoren, begge spiller på muskler og kropp og begge har en drøss med gameplay-elementer til felles i fantasiverdener med til dels gigantiske fiender. Likevel makter ikke Hunted fra inXile Entertainment å nå opp på samme nivå som den åpenbare inspirasjonskilden. Selv om mulighetene for samarbeid er gode både på nett og lokalt, ligger det et noe kjedelig og uinspirerende slør over store deler av spillet.

Masse magi.
Masse magi.

Lykken er gull

I Hunted følger vi to lykkejegere i E’lara og Caddoc. Partnerne lever et voldelig, men ganske udramatisk liv, før Caddoc har en merkelig og livaktig drøm. Den blir snart til virkelighet, og plutselig er duoen midt i en konflikt som truer selve menneskeheten. Vi snakker drager, demoner og alskens søppel på andre banehalvdel. Og magi, selvsagt. Massevis med magi.

I utganspunktet er E’lara og Caddoc ganske forskjellige. Førstnevnte er en smekker og lettkledd alv som helst angriper med pil og bue. Caddoc er et svært beist som liker å kjenne blodspruten stå mot ansiktet under kampene. Takket være magi og stadige oppgraderinger blir imidlertid de to ganske så like, ja kanskje likere enn de burde vært i et spill som dette.

Det er to måter å utvikle seg på. Den ene er automatisk. Du får mer helse, mana og angrepskraft ved å utvikle talentene dine. Dette gjør du ganske enkelt ved å drepe fiender på ulikt vis. Den andre metoden involverer valg. Underveis i spillet plukker du nemlig opp krystaller. Disse brukes til å oppgradere våpenangrep og magiske angrep – og det er tre typer på hver av de to angrepsmetodene. Det betyr at begge figurene i spillet kan sende av gårde lyn og flammeballer fra lang avstand – noe som kjapt blir vanedannende.

Mye katapultskyting.
Mye katapultskyting.

Det fører til at Hunted blir et spill med mange avstandskamper, selv om Caddoc i utgangspunktet er skapt for å kjempe helt oppe i fienden. Fristelsen blir imidlertid for stor etter hvert som du utvikler mektige magiske hjelpemidler. Da går kampene kjappere, og når mekanikken i nærkamp er såpass stiv som den er – gjør ikke det så veldig mye. Nærkampen er nemlig mer omstendelige og rotete enn de burde ha vært, spesielt om vi tar med såkalte avslutningsangrep i ligningen. Slåssingen kan rett og slett være ganske kjedelig.

E’lara kan også gå inn i nærkamper, men det er mer interessant å bruke buen sammen med magi når vi styrer henne. Ja, for om du spiller alene kan du bytte mellom figurene med jevne mellomrom – slik at du varierer spillopplevelsen. Men tilbake til E’lara. Hun er egentlig den som i størst grad avslører at Hunted er et tredjepersons skytespill i actionrollespill-forkledning. Med henne kan du skyte piler i hytt og pine, fra store avstander, og treffe med blant annet is- og flammeangrep om du har oppgradert riktig. Sleng på at det dukker opp stasjonære skytestillinger (katapulter, for eksempel) med jevne mellomrom, og spillet er plutselig en større slave av Gears of War enn det man kanskje skulle tro.

Ta dekning!

Videre vil man gjerne at vi skal bruke dekning under tunge kamper, og brettene er da også bygd slik at det blir særs banalt når dette er en aktuell problemstilling. Du har gjerne rolige perioder der det vandres i ganske trange miljøer, før spillet åpner seg opp og det plutselig er massevis av dekningsmuligheter. På de øvre vanskelighetsgradene er dekning nødvendig, spesielt om du blir utsatt for avstandsangrep. Da kan det være greit å ha en mur å gjemme seg litt bak. Dette åpner også for lett taktisk spilling når du kjører på med en venn – taktikk som også strekker seg til hvordan dere bruker våpenarsenalet sammen.

Våpensøsken.
Våpensøsken.

For våpen og utstyr er viktig i actionrollespill av denne typen. Da er det skuffende å konstatere at utvalget er ganske labert. Det du finner stiger også i kvalitet i takt med hvor langt du har kommet i spillet, så det er ikke veldig spennende å plukke opp våpen fra døde fiender og våpenlagre. Jeg vil gjerne gi honnør for at man har sideoppdrag der man kan finne mer spennende gjenstander, samt å bedrive gåteløsning. Disse seksjonene er fine, og jeg kan ikke begripe hvorfor dette ikke ble bakt inn i hovedhistorien. Da hadde helheten stått noe sterkere.

Selve brettdesignet er greit nok, men ett stort unntak. Jeg har aldri sett så mange skriptede gå-gjennom-dør-sekvenser i mitt liv. Det gjelder for så vidt ikke bare dører, men balansering over planker og skvising gjennom trange passasjer også. Jeg forstår hvorfor man har valgt dette. De to skal liksom komme til oppsamlingspunkter når man spiller i samarbeidsmodusen, slik at den ene ikke løper i forveien og roter rundt på egen hånd. Likevel er det problematisk, og de stadige mellomsekvensene stykker opp spillet noe voldsomt. Man får liksom aldri noen skikkelig flyt, selv om det tidvis er gøy å ha med seg en annen menneskespiller.

For når du er alene møter du de samme dørene og sprekkene, samt at du må tolerere en vennlig kunstig intelligens som er under enhver kritikk. Det verste er nok hvor dårlig din allierte er til å finne veien i de lineære (men noe kronglete) miljøene. Vennen din velger ofte bare å stoppe opp for å kikke rett i veggen. Er det frykten som har tatt overhånd da, eller? Resultatet er at du må gå tilbake å hente dummen, eller bare finne en av de nevnte dørene – da dukker den allierte opp ved siden av deg som ved magi.

Buespesialist.
Buespesialist.

Evneveik

Din allierte er ikke spesielt god i kamp, heller. Dette er selvsagt først og fremst for at du skal ha nok fiender å pløye igjennom, men jeg skulle gjerne hatt en kollega som var litt flinkere i å slåss. Vennen din er imidlertid nyttig når helsa er tom. Da kan vedkommende kaste en beholder med helsedrikk for å få deg på beina igjen – noe du også kan om datakompisen din er nede for telling. Slikt skaper en viss dynamikk mellom hovedpersonene, selv om den i større grad formes gjennom dialog og mellomsekvenser – ikke i kampene.

Hunted har altså et ganske repetitivt gameplay og forutsigbar design, og hyller det inn i en historie som bare tidvis unngår å havne i de verste klisjéfellene. Hovedpersonene er selvsagt motvillige helter, som kjemper mot det som veldig lenge er en ganske udefinert ondskap. Vi fristes med et par alternative slutter, men faktumet er at det er vanskelig virkelig å la seg engasjere av persongalleriet i dette spillet. Det understrekes med et middelmådig stemmeskuespill og fraser som stadig går igjen i en evig loop. Det største plusset er at du kan bruke en magisk stein for å dykke ned i dødes mer levende fortid, dette er en fin måte å fortelle bakgrunnshistorie.

Visuelt er Hunted ganske grøtete. Selv om man mikser kurant mellom mørke og mer fargerike miljøer, har ikke inXile klart å få til en visuell stil som står ut i fra mengden. Grafikken er ikke definerende på noen som helst måte, og det er få områder som virkelig får deg til å stoppe opp og kikke deg rundt. Selv gigantiske fiender fremstår som relativt kjipe, og da har man ikke gjort en bra nok jobb med det visuelle. Det hele blir en underlig miks, en smaksfattig suppe.

Ja, vi elsker grønt!
Ja, vi elsker grønt!

Konklusjon

Hunted: The Demon’s Forge lider av en identitetskrise. Spillet vet ikke helt om det er et tredjepersons skytespill eller et actionrollespill. Selv om det er moro å dele denne opplevelsen med andre, faller spillet noe i kvalitet på tidvis seige kampmekanikker, kjedelig brettdesign og et generelt uspennende utvalg av våpen og utstyr. Da hjelper det lite at det visuelle uttrykket er relativt pregløst.

Ja, det er et visst potensial her. Sideoppdragene med et større fokus på gåteløsning er flotte, og de tilfører en større mystikk og innlevelse i verdenen du ferdes i. Videre er måten noen av historien fortelles på interessant, der spøkelsene til avdøde avslører hva som har ledet opp til situasjonen duoen vi styrer befinner seg i. Jeg er usikker på om vi noen gang får en oppfølger til Hunted, det har nok ikke vært et billig prosjekt. I så fall har spillet en god dose med forbedringsmuligheter, og man bør snarest tenke på hvordan man skal komme seg ut av skyggen til for eksempel Gears of War.

Hunted: The Demon's Forge er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og PC.

X360 4/10 Nokså dårlig

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Hunted: The Demon's Forge

Hunted: The Demon's Forge X360 X360 4/10 Windows PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. juni 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action, Rollespill
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: inXile Entertainment

Beste priser

Hunted: The Demon's Forge Windows Windows X360 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. juni 2011
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action, Rollespill
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: inXile Entertainment

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Hunted: The Demon's Forge PS3 PS3 X360 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 3. juni 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action, Rollespill
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Bethesda Softworks
  • Utvikler: inXile Entertainment

Beste priser

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen