Ensformig og langdryg monsterslakt som tidvis underholder

Hyrule Warriors reddes utelukkende av Zelda-nostalgi.

Mot slutten av The Legend of Zelda: Skyward Sword må den grønnkledde helten Link hakke seg gjennom en stadig økende horde med monstre for å redde prinsesse Zelda fra den sikre død. For min del var dette et av de kuleste spilløyeblikkene i 2011. Tre år senere har Nintendo, i samarbeid med Koei Tecmo og Omega Force, gitt oss et spill som strengt tatt er dette øyeblikket repetert ad nauseum.

Hyrule Warriors forener mekanikk fra de populære Dynasty Warriors-spillene med figurer, områder, gjenstander og historie hentet direkte fra The Legend of Zelda-seriens relativt kompliserte tidslinje.

Jeg skal innrømme at min erfaring med Koei Tecmos 17 år gamle spillserie og dens utallige spin-offs og oppfølgere er tilnærmet ikke-eksisterende. Ut fra hva jeg har skjønt innebærer spillene at man skal kjempe seg gjennom enorme mengder motstandere i slag løst inspirert av kinesisk historie.

Det blir ganske mye av dette.
Det blir ganske mye av dette.

De historiske slagmarkene er nå byttet ut med Hyrules grønne sletter, enorme fjell og utstrakte byggverk. Resultatet er massiv monsterslakt av familiære fiender i stor skala. Innimellom klarer det absolutt å være underholdende, men spillet går tom for damp utrolig fort og blir etter hvert en ensformig og intetsigende smørje.

En ny dag truer

Når den onde trollkvinnen Cia åpner portaler i tid og rom til Hyrules fortid blir kongeriket nok en gang oversvømt av slemme utysker i alle størrelser og fasonger. Som alltid må en grønnkledd helt reise seg fra sitt hverdagslige, anonyme liv og ta grep for å utrydde ondskapen og bringe fred tilbake til landet. Så langt ikke noe annerledes fra hva vi ellers har sett i et tradisjonelt Zelda-spill.

Denne gangen står derimot ikke helten alene. Ved Links side står en rekke kjente figurer fra tidligere spill i serien, klare til dyst. Blant annet står prinsesse Zelda, hennes livvakt Impa, Goron-høvdingen Darunia, og nykommeren Lana parat til å kjempe i krigen mot Cia. Disse rekrutteres etter hvert som du spiller deg gjennom historiemodusen og kommer utstyrt med sine egne våpen og kampstiler.

Som alltid står det selvsagt en enda større trussel bak kulissene og manipulerer hendelsene, og er du en gammel Zelda-kjenner er det øyeblikkelig åpenbart hvem det er. Spillets historiemodus, «Legend Mode», får altså ingen poeng for originalitet hva handling angår.

I Legend Mode inntar du rollen som én av Hyrules krigere og må føre en hel hærstyrke i kamp mot ondskapen. Hvert kapittel i historien er et enormt slag som utspiller seg på et velkjent sted hentet fra Zelda-seriens historikk. Som hærfører er det din oppgave å sløye så mange anonyme motstandere som overhodet mulig, erobre spesielle borger, kanskje påkalle en magisk fe, og eventuelt bekjempe en fiendtlig kommandør.

Det er mye av dette også.
Det er mye av dette også.

For å gjøre dette skal du trykke på B- og Y-knappene på din Wii U-kontroller et ukjent antall ganger. I likhet med mange andre hugg-og-hakk-spill går hovedmekanikken ut på å kombinere lette og harde slag i kombinasjon med hverandre til forhåpentligvis dødbringende effekt. Noen særlig dybde til systemet er det absolutt ikke. Du kan komme deg gjennom de fleste slag ved å hamre løs med lette slag for du er alltid sterkere enn motstandernes fotsoldater. De er der utelukkende for å være enkel føde for dine våpen og er omtrent like truende som en husflue.

Vinn eller forsvinn

Noen form for variasjon finnes regelrett ikke. Ved begynnelsen av hvert slag kontrollerer du en liten del av slagmarken og som enhver god hærfører må du gå fremover med et godt eksempel og stå i fronten av hæren din. Vil du utvide hæren din må du overta fiendens territorium. Dette fører til at nye fotsoldater vil dukke opp og slå seg til dine styrker.

Du kan i tillegg overta utposter ved å bekjempe fiendtlige kapteiner. Kontrollerer du en utpost vil hæren din også automatisk vokse seg større. En stor hær er å foretrekke, men fotsoldatene i spillet er generelt ganske ubrukelige. Stort sett gjør de ikke annet enn å henge rundt på slagmarken i håp om at noe skal skje.

Spilldesignerne forsøker å fremstille hvert slag på forholdsvis realistisk vis, der det foregår en stadig pågående kamp om territorium. Dette får de til med varierende hell. Selv om det kan virke som du kontrollerer store deler av kartet vil de fiendtlige styrkene alltid kunne påkalle forsterkninger i en krisesituasjon, noe de forsåvidt gjør ganske ofte. Din valgte kriger er på sin side sterk nok til å kunne kappe ned titalls anonyme monstre på få øyeblikk. Derfor blir man stadig satt i en situasjon der man er både overmannet og uslåelig på samme tid.

For ikke å snakke om mye av dette.
For ikke å snakke om mye av dette.

Likevel skal det mye til før man faktisk taper et slag. Spillfiguren din er utrolig rask til beins og kan spurte fra én ende av kartet til en annen på overraskende kort tid. Du trenger dermed ikke tenke taktikk i særlig stor grad, i hvert fall ikke på de lavere vanskelighetsgradene, for du kan banne på at du stort sett alltid vil rekker fram når noen står i fare. Monstrene som står i din vei er heller aldri spesielt farlige og volder generelt liten skade på deg.

Hugg, hakk, unnvik, gjenta

Til å begynne med klarer Hyrule Warriors å kile den primale delen av hjernen min som liker at dumme ting skjer på overdrevent vis. Å sløye «moblins», «bokoblins», «bulblins» og skjeletter med ødeleggende og storslåtte spesialangrep var faktisk ganske moro. Det skjedde hele tiden noe nytt og tøft som klarte å holde meg investert i det som foregikk. En stadig voksende mengde spillbare figurer hjalp også litt med å holde på interessen.

Dessverre tok det ikke lang tid før opplevelsen ble ganske ensformig og intetsigende. Selv om jeg låste opp flere kombinasjonsangrep innså jeg ganske fort at jeg gjorde nøyaktig det samme hele tiden. Fotsoldatene ble en homogen masse som måtte sables ned på effektivt og nådeløst vis til jeg kunne utkjempe duell mot en sterkere figur.

De sterkere motstanderne i spillet krever litt mer taktisk slåssing, men med én gang du har lært deg angrepsmønsteret deres blir også de ubetydelige. Samtlige av dem har et svakt punkt som eksponeres når de har utført spesifikke angrep. Dermed blir de aldri trussel hver for seg. Når de derimot omringer deg blir det straks mer slitsomt, men aldri i så stor grad at du ikke klarer å overleve med et par kjappe unvikelsesmanøvre. 

Det eneste som krever en viss innsats fra spilleren er når det dukker opp velkjente bossmonstre fra tidligere Zelda-spill på slagmarken. Mot dem må du bruke et bestemt våpen du finner under slaget. Har du vært borte i disse monstrene før vil det være ganske åpenbart hva du må gjøre for å nedkjempe dem, men de krever litt mer strategisk tenkning enn bare å hamre løs med det du har for hånden.

Verdenskartet i Adventure Mode.
Verdenskartet i Adventure Mode.

Kontinuitetsporno

Hovedhistorien i Hyrule Warriors er stappfull av referanser til andre Zelda-titler, men utvalget begrenser seg til de tre største konsollutgivelsene. Skyward Sword, Twilight Princess og Ocarina of Time er godt representert, med kamparenaer, figurer og våpen løftet direkte ut av deres respektive univers. Det er synd at utviklerne begrenser seg i så stor grad, for skal man lage kontinuitetsporno kan man like gjerne dra det helt ut.

Fra Ocarina of Time hentes Goron-høvdingen Darunia og Zora-prinsessen Ruto inn som spillbare krigere, mens skumringsprinsessen Midna og insektsentusiasten Agitha dukker opp via Twilight Princess. Fi, den fysiske inkarnasjonen av sverdet i Skyward Sword, inntar også slagmarken. I tillegg kan flere av spillets skurker låses opp ved å fullføre bestemte utfordringer i en ekstramodus. Totalt har Hyrule Warriors tretten spillbare figurer, i tillegg til tre stykker som kan kjøpes ved siden av. 

Du får altså mye å velge mellom, men det er dessverre ikke mye som skiller figurene fra hverandre utover utseende og våpen. Alle kan bruke det samme ekstrautstyret og kontrolleres strengt tatt helt likt, med samme smidighet, hastighet og angrepsmønster. Jeg synes det er synd at forskjellene mellom figurene ikke utnyttes ytterligere, slik at det understrekes at de alle er individer med bestemte styrker og svakheter. Når alle er såpass like har man heller intet insentiv til å teste ut de andre figurene utover når du absolutt må.

Innrøm det: du hører fanfaremusikken i hodet ditt akkurat nå.
Innrøm det: du hører fanfaremusikken i hodet ditt akkurat nå.

God kvinnerepresentasjon

Det som derimot er moro å få med seg er hvordan Omega Force har prestert å gjøre samtlige personer i spillgalleriet til en hardtslående og hardbarka «badass». Alle heltene er kjempetøffe, med signaturvåpen og -angrep som veldig enkelt gjør enhver trussel til kjøttfarse. Det er herlig å oppleve styrken og ferdighetene som gjør Impa en verdig livvakt for prinsesse Zelda, akkurat som det er moro å dundre løs med Darunias svære hammer på en intetanende mobb med fiender.Sånn til å begynne med i hvert fall. 

Du har kanskje også lagt merke til at over halvparten av de spillets helter er kvinner. Utviklerne slår et stort slag for kvinnelige spillfigurer, et grep jeg setter umåtelig stor pris på. De er alle kapable krigere som kan overvinne de fleste utfordringer. Attpåtil har de alle ganske fornuftig motesans.

Representasjonen av kvinner er likevel ikke fullstendig positiv. Trollkvinnen Cia er kledd som en middelaldersk stripper, med kløft ned til midjen og pupper på størrelse med håndballer. Det ser ut som noen har tatt et par ballonger og boltet dem fast til brystkassen hennes. Jeg har ingenting imot pupper og nakenhet i dataspill så lenge det kontekstualiseres på en god måte, hvilket det ikke gjøres her. Cia virker utelukkende skapt for å være seksuelt tennende, og hun fremstår som et pubertalt forsøk på å gjøre spillets univers mer mørkt og hardbarket. Det er fullstendig unødvendig.

Mye å gjøre, men alt er likt

I tillegg til den historiebaserte Legend Mode kommer også spillet med et par tilleggsmodi som er verdt å ta en titt på. «Free Mode» lar deg velge et bestemt scenario fra historiemodusen og spille det med hvilken spillbar figur du vil. Utover å la deg oppleve et gitt slag som en ny person ender du ikke opp med å gjøre noe annerledes enn det du gjorde i første omgang. Likevel skal jeg innrømme at det er litt festlig å skape øyeblikk der noen slåss side om side med seg selv.

Slik ser det ut når du velger neste kapittel i historien.
Slik ser det ut når du velger neste kapittel i historien.

«Adventure Mode» etteraper verdenskartet fra det originale Legend of Zelda-spillet til NES og gir deg i oppgave å nedkjempe en ond enehersker. Han befinner seg på et bestemt sted på det ruteinndelte oversiktskartet. Hver rute er et spesifikt oppdrag der du må utfylle visse kriterier for å få komme videre til en ny rute. Oppdragene føles forholdsvis varierte, men selve spillingen blir i lengden for intetsigende og uinspirert. Du gjør det samme som i Legend Mode, men med litt strengere bånd på hva du skal gjøre for å vinne.

Spredt rundt på oversiktskartet finner du ressurser du kan bruke til å oppgradere våpnene dine eller låse opp nye kombinasjonsangrep. Det finnes også skjulte hemmeligheter i form av kostymer og nye våpen. For å finne disse må du bruke spesielle kort som refererer til utstyret du finner i The Legend of Zelda, fra lys og flåter til bomber og kompass.

Ved å oppnå bestemte krav når du overvinner et oppdrag får du tak i én av disse gjenstandene. Dermed ender du opp i en situasjon der du gjerne må spille gjennom samme oppdrag flere ganger for å låse opp alt. Det får spillet til å virke ekstra vattert og er et dårlig gjennomtenkt incentiv for å deg til å gå tilbake til tidligere gjennomførte oppdrag.

Etter lanseringen av Hyrule Warriors har Nintendo rullet ut en oppdatering av spillet som legger til en ekstra modus, nemlig «Challenge Mode». Utviklerne har beskrevet den som Adventure Mode på steroider, der målet er å gjennomføre så mange nivåer etter hverandre som overhodet mulig. Også dette kan tidvis være ganske moro, men hvis du allerede føler deg utbrent gjør det ikke spillet særlig mer givende. Ensformigheten og monotonien setter raskt inn igjen.

Konklusjon

Ideen er absolutt god. Det er ingenting som tilsier at et Dynasty Warriors-spill ikledd Zelda-drakt ikke kan fungere. Til å begynne med var også Hyrule Warriors overraskende underholdende. Spillet hadde en lekenhet ved seg som de nyere konsollutgavene av Zelda-serien har manglet, og det så aldri ut til å ta seg selv spesielt alvorlig. Selvironien til tross føltes det som om spillet gikk tom for damp etter kun få timer.

I basaren kan du oppgradere våpen og gjøre spillfigurene mektigere.
I basaren kan du oppgradere våpen og gjøre spillfigurene mektigere.

Mekanikken har ingen dybde eller kompleksitet og monsterslakten er fullstendig monoton. Nye spillbare figurer hjalp til slutt ikke, for jeg gjorde utelukkende det samme uansett hvem jeg kontrollerte, og det ble gjort svært lite for å differensiere dem fra hverandre. Å se kjente personligheter som Impa, Sheik, Zelda, Darunia og Ruto sparke usannsynlige mengder rumpe på slagmarken var for all del kult, men det gode førsteinntrykket ble ikke opprettholdt.

Å stadig måtte gjenta de samme handlingene og bevegelsene om og om igjen gjør spillet til et langdrygt gjesp uten variasjon. Den lave vanskelighetsgraden er heller ikke til hjelp, da de anonyme fiendtlige soldatene sjeldent er en trussel. Jeg sleit med å la meg fenge av de enorme bruduljene som foregikk rundt meg og fikk mindre lyst til å spille spillet for hver gang jeg skrudde på Wii U-konsollen min.

Hvis Internett er noe å gå etter er Dynasty Warriors-serien en soleklar favoritt for merkelappen «guilty pleasure». Man vet at det egentlig ikke er spesielt bra, men man liker det likevel. Hyrule Warriors kan lett falle inn under samme kategori. Det er både hjernedødt og gjentagende, men klarer likevel å gjøre et godt førsteinntrykk. Dette faller dessverre med fjeset ned i søla etter et par timer og blir liggende der helt til siste slutt.

Ser du etter en anbefaling av et Dynasty Warriors-spill kan det være verdt å nevne at vår anmelder var svært begeistret for Dynasty Warriors 8, som kom ut i fjor. Hvis The Legend of Zelda er mer din greie kan vi anbefale A Link Between Worlds til Nintendo 3DS.

Vurdering


"Går tom for damp utrolig fort og blir etter hvert en ensformig og intetsigende smørje."

Hyrule Warriors Wii U Wii U 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. september 2014
  • Plattform: Nintendo Wii U
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Omega Force

Beste priser

På lager 385,- Til butikk
På lager 398,- Til butikk
På lager 399,- Til butikk
Forventet lagerdato 399,- Til butikk

Kommentarer (20)

Forsiden akkurat nå

Til toppen