ICO & Shadow of the Colossus Classics HD
Anmeldelse

ICO & Shadow of the Colossus Classics HD

Nå har du ikke lenger noen unnskyldning. Disse spillklassikerne bør du få med deg.

Det har gått henholdsvis ti og seks år siden Team Ico – med Fumito Ueda i spissen – ga ut sine to hittil eneste, og smått legendariske spill til forrige generasjons PlayStation. Nå venter mange på deres kommende tittel, The Last Guardian, som etter flere forsinkelser skal lanseres en gang neste år. I mellomtiden kan utålmodige PS3-eiere nå kose seg med de to tidligere utgivelsene i nyoppusset HD-kvalitet, og det er slett ingen mager trøst.

Ico og Yorda.
Ico og Yorda.

Kultklassikeren som startet det hele

ICO regnes av mange som et av de beste spillene til forrige generasjons spillkonsoller, og i Gamer.nos kåring av det siste tiårs beste spill havnet det på en respektabel 23. plass. Likevel ble ICO stående mer som et kultfenomen enn noen stor publikumssuksess, og det er litt flaut at også undertegnede må innrømme å aldri før ha prøvd spillet. Gjetordene har imidlertid ikke gått meg hus forbi, og det var derfor med en viss forventning jeg tok fatt på Uedas klassiker.

Kort fortalt tar spillet utgangspunkt i den lille gutten Ico, som blir sendt til et avsidesliggende, gigantisk slott omgitt av sjø og klipper. Hit blir han ført fordi han har to horn på hodet, noe som blir sett på som et ulykkesbringende tegn i landsbyen han kommer fra (vi ville kanskje reagert litt her i Trondheim også). Vel inne i slottet blir Ico stengt inne i en sarkofag, men sarkofagen velter, og Ico kommer seg ut. Snart kommer han over den mystiske, hvitkledde jenta Yorda, og befrir henne fra buret hun sitter i. Sammen blir de nødt til å finne veien ut av det enorme slottet, og slik starter eventyret.

Og det er slett ikke noe typisk spilleventyr man tar fatt på. Ico er ingen superhelt, men en liten gutt som i store deler av spillet må forsvare seg med en trestokk. I tillegg må han passe på Yorda, som jaktes på av mørke skyggevesener. Disse ønsker å dra henne med seg ned i sorte virvler som dukker opp på bakken med jevne mellomrom. Måten ICO spiller på samholdet og avhengigheten mellom de to figurene, var et av de sentrale elementene som gjorde spillet såpass unikt da det kom ut. I tillegg fortelles historien med minimal bruk av dialog og tekst, det er spilleren selv som skyver handlingen fremover.

Yorda må stadig hjelpes.
Yorda må stadig hjelpes.

Holder seg godt

ICO er ti år gammelt, likevel føles det forfriskende og annerledes for en som ikke har prøvd det før. Her er det ikke fokus på vold og spetakkel, men stemning og en god eventyrhistorie fortalt minimalistisk, men likevel med dybde. Gåteløsning og utforskning står i sentrum når man styrer Ico rundt omkring i slottet, men det hele tilføres et viktig element i og med at man er avhengig av å passe på Yorda. I store deler av spillet er man nødt til å leie henne i hånden, redde henne fra skyggemonstre og hjelpe henne over farlige hopp. Slikt blir man følelsesmessig engasjert av – og det kan sies å være en aldri så liten genistrek fra utviklerne. For selv om hun til tider kan være frustrerende å forholde seg til, så er det et gjensidig avhengighetsforhold mellom de to som vokser seg sterkere og sterkere gjennom handlingen, og som også påvirker den som spiller.

Spillet er imidlertid ikke perfekt. Det er tider da kameraet virker å ville motarbeide deg litt, ikke ulikt mange andre 3D-plattformspill. Det dukker også opp situasjoner der Yorda blir litt vel tung å be før du får henne til å bli med deg opp en stige, eller rekke deg hånden for å bli løftet opp til en høyere avsats. Kontrollen kan også føles et hakk for upresis noen ganger, men så er det jo også lagt opp til at man styrer en ung gutt uten helt perfeksjonert motorikk.

Frustrasjon og glede

ICO kan heller ikke sies å være noe utpreget lett spill. For selv om spillet stort sett holder et relativt lavt og bedagelig tempo, er det en del av gåte- og pusleelementene som kan få det til å dugge ganske kraftig for brillene. Ikke bare fordi de til tider er vanskelige, men av og til også fordi svaret kan ligge så rett foran nesen på deg at du går deg blind i andre og mer avanserte teorier. En risikerer fort å bli gående litt i villrede, men man gir aldri helt opp, og til slutt sliter man seg videre. Ofte med en litt oppgitt mine i ansiktet, fordi man føler at man burde skjønt hvordan det skulle gjøres lenge før.

Mystisk slott.
Mystisk slott.

Mangler og irritasjonsmomenter blir likevel bare småpirk når man ser helheten. Etter å ha fullført eventyret sitter man igjen med en følelse av å ha tatt del i en fin og gjennomtenkt historie, og glemt blir de småfrustrerende øyeblikkene man hadde underveis. Omgivelser, animasjoner og handlingen i seg selv bærer sterkt preg av å ha blitt utformet av en dedikert og talentfull gjeng, og i nyoppusset HD-utgave ser spillet slett ikke verst ut – selv for blaserte 2011-øyne.

ICO har på mange måter opplevd litt den samme skjebnen som typiske japanske festivalfilmer, som nesten alltid kommer i skyggen av de store amerikanske titlene, men som likevel oppnår hyllest blant entusiaster og kritikere. Kanskje bidrar denne nyutgivelsen til at ICO får et enda større publikum. For selv om det finnes langt mer spektakulære titler der ute, så er ICO en litt forsiktig og sær, men likevel dyp og vellaget klassiker som mange flere burde oppleve.

Kolossenes inntreden

Det andre spillet i denne utgivelsen, Shadow of the Colossus, er et kapittel for seg selv. Spillet ble hyllet av en nærmest unison spillpresse da det først kom ut i 2005, og også Gamer.no belønte spillet med strålende kritikker. Handlingen er ikke direkte linket opp mot ICO, men foregår i samme univers, og fungerer som en slags spirituell forgjenger til sistnevnte. Her styrer du den ensomme rytteren Wander og hans hest Agro, i jakten på 16 kolosser som må beseires for at en livløs jente med navn Mono skal få livet tilbake.

Wander og Agro jakter på en koloss.
Wander og Agro jakter på en koloss.

De 16 kolossene, som i all hovedsak er enorme vesener, er plassert i varierte omgivelser over et stort område – og må overvinnes etter tur. De har i utgangspunktet nok med seg og sitt, helt til du dukker opp med det magiske sverdet ditt og prøver å drepe dem. Dette grepet er en av suksessoppskriftene som gjør at spillet skiller seg klart ut fra mengden. Det å angripe i utgangspunktet «uskyldige» fiender byr på et moralsk dilemma, og ikke minst kjenner man rett som det er medfølelse overfor kjempene man beseirer. Den følelsesmessige biten er sammen med forholdet mellom hovedperson og hans følgesvenn de to mest sentrale likhetene mellom ICO og Shadow of the Colossus, og også det som kan sies å gjøre dem begge til helt spesielle spillopplevelser.

Vakre omgivelser og kreativ design er en annen likhet. Men her overgår lillebroren sin eldre slektning. For mens ICO begrenses av at man i stor grad er innestengt på et slott, byr Wanders eventyr på ridning i enorme områder med variert natur og flott lys. Den ensomme, vakre og melankolske følelsen av å ri på sin trofaste ganger, helt alene i storslåtte omgivelser, er nesten en like flott del av spillet som selve kampene.

Med nye hestekrefter under panseret

Spillet presset PlayStation 2 ned i knestående da det kom, men på nyeste generasjons maskinvare flyter det klokkerent, i tillegg til at det naturligvis ser en god del bedre ut med HD-oppløsning. Hesten Agro fremstår mer livaktig enn de fleste andre spilldyr man kan sammenligne med, og kjempene man støter på etter lange rideturer langs kartet er både majestetiske og varierte. Sågar Trolljegeren Otto Jespersen ville følt en viss ærefrykt i møte med disse gigantene.

Enorme beist.
Enorme beist.

For det er kolosskampene som er den store rosinen i julepølsa. Selv om alle skal drepes med det magiske sverdet, er det stor variasjon i hvordan man må gå frem for å overvinne dem. Ikke bare befinner de seg i ulike elementer, som i vann, på land og i luften, men de har også en hel del ulike egenskaper og forsvarsmekanismer. Ofte tar det lang tid før man skjønner hvordan kjempen skal beseires, til tider frustrerende lang tid, men tilfredsstillelsen er desto større når man omsider knekker koden.

Frustrerende kan også kontrollsystemet være, og det krever en god del tilvenning. Det er langt fra like få knapper å forholde seg til her som i ICO, og det å sette seg på Agro for første gang føles litt som å ta sin første ridetur på ordentlig. Det er også vanskelig å koordinere angrepsknapper med skifting av kameravinkler i de første møtene med kolossale fiender, og frustrasjonen kan ta større plass enn spillgleden i startfasen. Etter hvert vokser man imidlertid mer inn i styringen, og selv om den aldri sitter perfekt, så fungerer det greit når man omsider mestrer det bedre.

Shadow of the Colossus er på mange måter majestetisk. Det er ikke like banebrytende å spille det i dag som da det først kom ut, men like fullt inneholder det en mektig og emosjonell historie som i likhet med ICO har en litt annen tilnærming enn det man forbinder med typiske moderne spill – og det føles fremdeles friskt i 2011.

Shadow of the Colossus var et av de mest imponerende spillene på PS2.
Shadow of the Colossus var et av de mest imponerende spillene på PS2.

Konklusjon

Utgivelsen av ICO og Shadow of the Colossus i HD er den perfekte medisin for alle som sliter med abstinenser og rykninger mens de venter på Fumito Uedas neste mesterverk. Ingen av spillene er feilfrie, men de forteller dype og gode historier, med en unik tilnærming.

Innlevelse er et nøkkelord som kanskje mer enn noe annet beskriver følelsen man sitter igjen med etter å ha beriket seg i Uedas univers. Det er sjelden man finner spill som i så stor grad klarer å bryte barrieren mellom mediet og mottakeren, og når det skjer, blir det smått magisk. Gjennom samspillet mellom figurene og omgivelsene skapes to flotte fortellinger man sterkt ønsker å se slutten på, og da drives handlingen frem av spilleren selv. Det er kanskje den viktigste egenskapen et spill kan ha.

Hjernedød underholdning finnes i bøtter og spann innenfor alle medier – og takk for det! Likevel føler man av og til at det hadde vært kjekt med noe litt dypere, noe litt særere, men samtidig engasjerende. ICO og Shadow of the Colossus er to slike perler – og fungerer derfor også som kroneksempeler på hvor kunstneriske og kreative spill kan være.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

ICO & Shadow of the Colossus Classics HD

ICO & Shadow of the Colossus Classics HD PS3 PS3 9/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. september 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Gåteløsning, Action
  • PEGI: 12+
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: SCEJ

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (38)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen