Anmeldelse

Ilomilo

Kan du motstå sjarmen til disse to bestevennene?

Ilo og Milo er kompiser. Bestekompiser. De leker sammen i parken hele dagen lang, men om kvelden skilles de ad. Da begynner problemene. Begge to er nemlig skikkelig surrehoder, som har problemer med å kjenne seg igjen i nærmiljøet dagen etter. Her kommer du inn. Du skal nemlig hjelpe de sjarmerende Safkaene (les: runde vesener med ett langt hårstrå på hodet) å finne hverandre i et mylder av miljøer. Ilomilo er nemlig et plattformeventyr som utfordrer de små grå, en salig blanding av LittleBigPlanet, Portal 2 og en liten klatt Braid. Det blir kanskje aldri brutalt vanskelig, men sannelig om det ikke setter deg på en prøve eller to underveis.

Hippe firkanter

Kuber. Det er egentlig det hele dette består av. Labyrinter av kuber. På hvert av de 49 brettene er våre venner adskilt, og man kan kjapt bytte mellom begge to for at de skal finne veien tilbake til hverandre igjen. Brettene foregår i løse lufta (eller midt i en selvkreert innsjø), dermed er mulighetene for å navigere de sammensatte kubene mange. Tyngdekraften kan ta seg en bolle, Ilo og Milo har stor handlefrihet. Det betyr ikke at løsningene er enkle. Neida, det er regler her også. Man kan for eksempel ikke komme seg på sider av kuben som peker i andre retninger sånn helt uten videre. Da trenger man hjelpemidler.

Rundt i sirkler.

Det er disse hjelpemidlene som gjør dette til et meget sterkt plattform- og gåteløsningsspill. Det er først og fremst spesialkuber det er snakk om her. Det er kuber Ilo og Milo kan bære med seg og bruke hvor de vil. Disse kubene har ulike egenskaper. Én kube kan settes ned i hull for å åpne nye veier, en annen gjør at du kan snu spillverdenen 180 grader, dermed spiller du plutselig opp-ned. Du har også flygende kuber, kuber som strekker seg opp og frem og en kube som både kan gå på egen hånd og endrer vinkel når du står på den.

Det høres komplisert ut, men dette er noe du lærer gradvis, blant annet ved hjelp av en figur ved navn Sebastian – en bisarr skapning som kommer med jevnlige hint og tips. Dermed blir det en smule vanskeligere å sette seg fast. For når du først gjør det, da er Ilomilo frustrerende. Ikke fordi spilldesignet er dårlig, det er nesten for bra. Mangelen på tyngdekraft er nemlig ufattelig forvirrende til tider, og med et mylder med hjelpemiddel må du tenke veldig nøye gjennom hvordan du skal bruke dem i alle av spillets dimensjoner. Akkurat det liker jeg, man må gruble litt – sette seg inn i de aktuelle brettene.

Da hjelper det også godt på at du kan zoome godt ut for totaloversikt over hele brettet. Siden det henger i løse lufta står du fritt til å navigere rundt alle mulige vinkler, og her kan det åpenbare seg løsninger du ellers ikke ville fått med deg. Kameraføringen er i det hele tatt god i dette spillet, den hjelper deg og kommer aldri i veien for moroa.

Hva er opp og ned?

Ren lykke

Når du lykkes, når Ilo og Milo møtes, er all jobben og strevet verdt det. Du har løst floka, og vennene er gjenforent. Nå er det også mer å ta seg til på brettene, andre utfordringer. Hvert brett har nemlig tre mini-safkaer, som gjerne er på steder av kartet som virker umulig å nå frem til. Det er de selvsagt ikke, du må bare tenke enda litt mer avansert når du skrider frem på brettet. Videre kan du plukke opp biter av postkort som forklarer plottet i mer dybde, også disse bitene kan være vanskelig å finne frem til.

Totalopplevelsen fremstår balansert og hektende. Selv om spillet ikke er verdens lengste, dette er tross alt en nedlastbar tittel på Live Arcade, får man masse innhold for de små kronene Ilomilo koster. Muligheten til å kombinere utforskning med tankevirksomhet på samtlige brett er forlokkende, og når det deles ut bonusbrett for å finne alt av innhold i kubeverdenen blir man sittende foran skjermen som en slave av solen.

På toppen av dette kan to spillere gå sammen i en morsom flerspillerdel. Prinsippene er nøyaktig de samme, og det er fint å kunne ha en løpende dialog og debatt om gåter med noen som sitter ved siden av deg i sofaen. Man må imidlertid vente på tur, men det inspirerer jo faktisk til å prate og samarbeide. Begge konsentrerer seg om det samme problemet, og det fremmer jo det å jobbe sammen ytterligere. Akkurat det gir fødsel til minneverdige spillopplevelser, spesielt når kontrollsystemet er så godt som problemfritt og dynamisk.

God oversikt.

Superpent

Noe annet det er umulig å overse er det visuelle uttrykket fra svenskene i Southend Interactive. Det er søtt, sukkersøtt. Enkelte ganger er det faktisk på grensen til småkvalmt, all den merkelige grafikken konkurrerer nesten innad om å være kunstverket som stikker seg mest ut. Likevel er opplevelsen for øynene hovedsakelig positiv. De ulike brettene har helt unike uttrykk. Slik som vannbrettet, der Ilo og Milo befinner seg i en sjø av egne tårer. Det er så vakkert, så unikt, og i harmoni med beroligende musikk er det vanskelig å gjøre annet enn bare å smile.

Den eneste gangen det kunstneriske uttrykket krasjet med mine sanser var i pausemenyene. Jeg lot musikken her rulle i rundt fem minutter, som konsekvens at jeg begynte å rive ut mine egne negler i ren galskap. Nei, ta ikke pauser, da vil klimpringen på xylofonen trolig kreve ditt liv som offer, musikken må ha gåteløsningen som supplement for å fungere.

Jeg opplevde forresten også at spillet gikk i frys et par ganger. Det skjer ikke ofte, men når du må spille deler av et brett helt på nytt på grunn av en slik feil, ja da blir du frustrert.

Herlig forvirrende.

Til sist er det verdt å nevne at spillet kommer med norsk tekst, slik at vi får levert de små historiene på norsk. Det er nemlig ingen tale i Ilomilo. Da tenker du kanskje at dette er noe barna kan være med på. Vel, hvis avkommet ditt har uvanlig høy IQ er det godt mulig. For normale barn tror jeg spillet blir en smule avansert, men la de for all del prøve seg. Man vet aldri hva smårollinger kan få til.

Konklusjon

Jeg blir nesten svimmel av Ilomilo. Ikke bare får vi servert herlig plattformspilling og gåteløsning, men utviklerne har brukt alle dimensjoner for å gjøre spillet akkurat passe utfordrene for oss. Dette avanserte stigespillet appellerer til de små grå, enten du spiller alene eller sammen med en venn. Jeg elsker hvordan kubeverdenen må navigeres ved hjelp av spesialkuber, kuber med unike egenskaper. Disse må du igjen bruke riktig og i korrekt rekkefølge for at Ilo og Milo skal kunne leke sammen igjen. På toppen av dette kommer et visuelt uttrykk som både sjarmerer og engasjerer. Ilomilo er en nedlastbar perle.

Siste fra forsiden