Anmeldelse Killzone: Mercenary

Vita har fått sitt første skikkelige skytespill

Vita har fått sitt første skikkelige skytespill.

I militære konflikter havner antageligvis leiesoldater i de mer grumsete delene av etikkskalaen. Når motivasjonen for å delta i en konflikt er fullt ut avhengig av hvem som betaler mest, er det ikke dumt å ta noen forhåndsregler før man slipper de grådige inn i varmen.

Det bryr ikke ISA eller Helghast-styrkene seg så mye om. De to fraksjonene i Killzone-serien rasler mer enn gjerne med pengepungen for å få overtaket på motparten, særlig når det dreier seg om å sikre den uhyre viktige sønnen til en vektansk ambassadør.

Med dette som grobunn for leiesoldat Arran Danners turbulente, men overraskende korte, ferd gjennom Killzone: Mercenary, trenger man ikke ringe en klarsynt for å spå plottvistene. Men så er det ikke historien man bør legge sin lit til i denne førstepersonsskyteren heller.

Helghasts skremmende fargesymbolikk i full vigør.
Helghasts skremmende fargesymbolikk i full vigør.

Seg selv lik

Motivasjonene og settingen for Danners ferd er heller et løst rammeverk som åpner opp for eksplosive oppdrag på Helgan. Her har Guerillas nye Cambridge-avdeling lykkes i å omringe spilleren med en durabelig Killzone-opplevelse – sikkert mye på grunn av den nedstrippede Killzone 3-motoren.

Det både ser og høres ut som Killzone. Gråbrune, metalliske korridorer og gufne oransje lys som snytt ut av de to forrige PlayStation 3-spillene draperer alle de ni brettene. I korridorene høres Helghast-soldatenes gutturale britiske grynt og vræl, og når ildvekslingene begynner å suse er den karakteristiske hule lyden av våpnene i tråd med stuekonsollspillene. Det nesten skremmende tilfredsstillende «blip»-et som signaliserer at fienden har et kulehull i kraniet har de også fått plass til.

At overraskende detaljerte eksplosjoner fyller den klare Vita-skjermen støtt og stadig, er bare med på å understreke hvor visuelt imponerende dette er på en håndholdtkonsoll. Killzone: Mercenary er et teknisk imponerende arbeid, uten problemer med bildeoppdatering eller annet smågrums som kan prege denne typen sidespill.

De blå kjemper innbitt mot de røde.
De blå kjemper innbitt mot de røde.

Krampeaktig kontroll

Nå betyr ikke dette at Danners pengejakt ikke snubler på enkelte områder. Her og der skimtes sømmene, med tegn på kompromiss og slurv – kanskje mest tydelig i de klønete nærkampsanimasjonene. Det er ingenting som river meg mer ut av spillopplevelsen enn når soldaten jeg nettopp har sneket meg inn på siden av liner seg opp – enten med rygg eller front vendt mot meg – før jeg kan skyve dolken mellom ribbena på ham.

Det kanskje største problemet er likevel ikke Killzone: Mercenarys feil. PlayStation Vita er på mange måter en flott håndholdt konsoll, og med to analogstikker er den mer egnet til førstepersonsskytere enn flere andre, men det er ikke behagelig over lengre tidsperioder. Jeg kan leve med at det tar litt tid å komme inn i siget den første timen, men jeg savner komforten jeg er blitt vant med fra Xbox 360-spaken og DualShock 3.

At spillet også kutter opp skyteflyten med frynsete hackesekvenser på berøringsskjermen er et designvalg som på ingen måte er ønskelig. Bombeplantingen, som også krever skjermsveip, føles mer meningsløs, men er heldigvis over på få sekunder.

Dette <em>er</em> jo tross alt et skytespill.
Dette er jo tross alt et skytespill.

Besværlig balanse

Der berøringsgrensesnittet derimot fungerer er i nærkampsituasjonene. I det som er en finurlig vri på hurtigknappsekvenser, ber spillet deg om å sveipe i en eller annen retning for å kippe kniven så blodspruten står. Killzone: Mercenary viser seg også her fra sin mest blodtørstige side – de detaljerte drapsanimasjonene er rimelig vonde å svelge.

Hadde de bare ikke vært så virkningsfulle. Særlig i begynnelsen av spillet virker det mer effektivt å leke rabies-Rambo enn å heve siktet – kun når det er snakk om flere enn tre-fire fiender på åpen mark blir det vanskelig å ty til kniven som beste alternativ.

Fiendefelling og sanking av ammunisjonsrester fører til at pengebeholdningen stiger. Å bruke midlene på kjøp av våpen på utvalgte stasjoner er et godt grep som gjør det mulig å tilpasse seg situasjonene, eller som gjør det lett å variere de to våpnene man drasser på. Ikke minst understreker disse kioskene leiesoldatpoenget spillet flagger mer tydelig enn noe –krig er en industri.

Hipstersoldat.
Hipstersoldat.

Og våpenbytte blir nødvendig når man skal bryne seg på noen av utfordringsmodusene etter endt oppdrag. Her kan man teste egen tålmodighet og viljestyrke ved å oppfylle enkelte krav til våpenbruk, soldatfelling og annet krimskrams. Kembomorsomt er det dog ikke, og det frister ikke å spille kampanjedelen om og om igjen.

Mer spennende er likevel de såkalte Vanguard-ferdighetene. Se gjerne på det som «perks» fra Call of Duty som kan snu situasjonen i klisne situasjoner. Favoritten er en radiostyrt drone som flyr rundt og klyper hodet av fienden som en metallskorpion.

Alt av overnevnte skryt blir faktisk bedre i flerspillerdelen. Opp til åtte soldater kjemper mot hverandre, og med hverandre – avhengig av hvilken av de tre spillmodusene man bryner seg på. Killzone: Mercenary byr på sin egen vri av alle-mot-alle, lagkamper og en flerdelt bit kalt Krigssone. Her kjemper to lag seg gjennom flere ledd.

Gjett hvor du bør skyte for å få denne karen til å eksplodere, da.
Gjett hvor du bør skyte for å få denne karen til å eksplodere, da.

Det er en gøy, men forutsigbar flerspillerdel Guerilla Cambridge satser på å få skytefantastene hektet på. Kamper resulterer i erfaring og penger – en stiger i erfaringsnivå, og bruker pengene til å kjøpe seg nytt utstyr. Oppskriftsmessig, men velgjort. At pengene og erfaringsnivå fra enspillerdelen dras over i flerspillerdelen er også et valg som gjør synergiforholdet i pakken bedre.

Konklusjon

Etter et skuffende Resistance-innslag i fjor sommer, samt et hudspjærende Call of Duty-mageplask på høstparten, virker det som om PlayStation Vita endelig har fått sitt definerende skytespill. Killzone: Mercenary er et håndholdt skytespill som oppfyller stort sett alle sjekkpunktene for en kompetent skyter, med litt attåt.

Vakkert.
Vakkert.

Det betyr på ingen måte at dette er et perfekt spill. Balanseproblemer, frustrerende hackesekvenser, uunngåelig kontrollkrampe og tidvis synlige sømmer i animasjoner er ikke noe å skryte av. Ei heller er historien noe som kommer til å etterlate seg et større ettermæle enn en benevnelse i Killzone-wikien.

Ingen kan bestride at Guerilla Cambridge har greid å skvise et grafikkteknisk kosespill ut av håndholdtkonsollen, og de har greit å etterape storebrødrenes bedre estetiske tendenser på stuekonsollen.

Og det er nettopp det Killzone: Mercenary er: En ambisiøs lillebror som ser opp til sine storebrødre, og som med pågangsmot prøver å herme, men som ikke helt klarer å fylle skoene.

Vurdering

Killzone: Mercenary

Killzone: Mercenary Vita Vita 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 4. september 2013
  • Plattform: Playstation Vita
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: Guerrilla

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen