Anmeldelse

Killzone: Shadow Fall

God grafikk er ikke nok

Killzone: Shadow Fall viser et potensial, men ikke stort mer.

SCEE

Oppdatering 3. desember: Vi har nå fått spilt flerspillerdelen, og de tekniske problemene vi hadde før lansering virker å være løst. Anmeldelsesteksten er oppdatert for å reflektere dette, med vurdering av flerspillerdelen. Vi har også satt en endelig karakter på sluttproduktet.

Hva gjør du etter å ha lagt en hel planet øde med et atomvåpen? Inviterer din verste fiende til å komme å bo med deg, så klart! Selvfølgelig må de overlevende og nedslåtte menneskene tåle å lempes bak en mur for å bygge sitt eget samfunn med resten av sitt folkeslag, og må klare å styre seg selv uten innblanding av krigens ubestridte seierherrer. Og selvfølgelig er de ikke bitre over å ha mistet hjemmet sitt – nei, ikke i det hele tatt. Neida.

Så vi bygde en mur

At Killzone: Shadow Falls plottoppsett er vanskelig å svelge, er det krevende å komme utenom. Etter den dramatiske slutten på Killzone 3, der hovedpersonen kastet en atombombe i fleisen på seriens hovedskurk, er det nettopp scenarioet ovenfor som utspiller seg. Seierherrene ISA går med på å la de gjenværende Helghan-borgerne innfinne seg bak en monumental vegg på koloniplaneten Vekta, som skal skille de to menneskerasene fra hverandre. De to fraksjonene sniker seg likevel stadig over grensa for å karnøfle hverandre, blant annet med terrorangrep. Det er vanskelig å se hvorfor noen av partene ønsker en slik løsning, særlig ISA som i spillet virker å ha lite tiltro til de som befinner seg på den andre siden av veggen.

Midt i det hele står spesialsoldaten Lucas Kellan – en Shadow Marshal som fikk en brå start på livet da faren ble myrdet av Helghast-gjengen under noen tumulter da han var en unpjokk. Nå, i voksen alder, labber han stadig over grensa på oppdrag fra ISA, og må nøste opp i et komplott som kan gjøre at Helghanerne får sin etterlengtede hevn.

Killzone: Shadow Fall skal få en stjerne i boka for at det i det minste prøver å bygge en fortelling ut av symboler og begivenheter knyttet til virkeligheten, men det blir for plumpt. Det har serien egentlig alltid vært, best eksemplifisert med de ikoniske Helghast-soldatene som ligner på nazister, bare enda ondere. Når Guerilla Games nå blander inn to fronter skilt av en gigamur trenger man ikke være verdens mest beleste person for å se allusjoner til alt fra Berlinmuren til konflikten i midtøsten.

Killzone: Shadow Fall er fornøyd med å fortelle nok en historie om en supersoldat som overvinner alle odds i en fastlåst konflikt, slik resten av spillene i serien før det.

Ikke overraskende blir tematikken værende kun på overflaten. Killzone: Shadow Fall er fornøyd med å fortelle nok en historie om en supersoldat som overvinner alle odds i en fastlåst konflikt, slik resten av spillene i serien før det. For et spill som ifølge Guerilla Games selv søker å gå litt på siden av serien, virker det som en tapt mulighet til å skape en mer interessant og relevant dystopihistorie. Det hadde nok likevel ikke gjort spillopplevelsen bedre, men kunne gitt spilleren en større grunn til å pløye seg gjennom fortellingen.

Uglemoro

I likhet med fortellingen er det stort sett et tradisjonstro og trygt skytespillgrunnlag som danner grunnlaget for Killzone: Shadow Fall. Man beveger seg gjennom ulike brett, plaffer ned fiender som kommer innenfor synsvinkelen, og fortsetter videre.

Det som skiller PlayStation 4-spillet fra sine andre skytebrødre er i stor grad to ting: en spesialduppedings kalt OWL, og en litt annen tilnærming til brett enn det Killzone har sett tidligere. La oss ta for oss ugla først.

Kellans OWL er en trofast robotpartner som han kan bruke på flere vis – fiffig nok ved å sveipe i én av fire retninger på berørinsflaten på PlayStation 4-kontrolleren. Den kan hacke maskiner, by på en forsvarsmur, lamme Helghast-maskiner som ønsker å karnøfle deg, gå til frontalangrep med sitt eget lille maskingevær, eller skyte ut en vinsj som Kellan kan bruke til å gli over avgrunner eller ned på sine fiender.

Men før du tror Killzone har blitt helt gadget-frelst, må jeg skuffe og si at det stort sett er spesifikke situasjoner der det å bruke disse ferdighetene er noe som tilføyer spillet særlig mye. Av disse er nok vinsjen mest skuffende, og man finner få områder der det er hensiktsmessig å bruke den til noe vettugt.

Problemet er nemlig det at brettene ikke virker å være utformet for å benytte seg av disse mulighetene. Et hederlig unntak er spillets imponerende begynnelse der man kastes ut i et skogområde som strekker seg langt og gir inntrykk av å være åpent på en måte resten av spillet sliter med. Her kan vi ane konturene av snikebiten som Guerilla Games muligens ønsket å oppnå ved å gi Kellan disse ferdighetene.

Med én gang man labber inn i neste brett kommer man dessverre inn i den mer symptomatiske stilen i Killzone: Shadow Falls oppbygning. Her lempes man inn i en rekke trange, duse og grå passasjer, og sprader så godt man kan etter den distraherende objektmarkøren som kjapt kan lede en på villspor. Av og til dukker det opp hindringer – oftest i form av skuddvekslinger med Helghast-soldater, men også med å hacke dører åpne eller stappe en energipinne inn i en stikkontakt for å få komme seg videre.

Pent, jovisst

Her dukker spillet ofte inn i sine kjedeligste partier, og man blir vandrende rundt og lengte etter å slippe ut. Jeg vet nemlig at bak de dystre korridorene som minner mer om fremtidskatakomber enn virkelige militære anlegg, skjuler det seg en fargerik og åpen verden som er mye mer tiltalende.

Mye av lengselen kan nok skyldes at Guerilla Games har satt klutene til på grafikkfronten. Skal du ha ett spill til å vise frem hva slags grafisk potensial som ligger i PlayStation 4 er Killzone: Shadow Fall en ypperlig kandidat. Lyset brer seg mesterlig over landskapene, og de detaljsterke områdene vitner om hvor pengene mest sannsynlig kommer til å gå denne konsollgenerasjonen.

Men når figurene som befolker verdenen begynner å røre på seg, brytes magien. Stive, og støle animasjoner hemmer den sprudlende verdenen, og det er et skuffende langt fall fra noen av forrige konsollgenerasjons mer troverdige mellomsekvenser til det som presenteres her. Litt av problemet er nok at alt av eksposisjon skjer i spillmotoren, noe som setter begrensninger for hva en regissør kan gjøre.

Flerspilleren er som den alltid har vært

Som naturlig er slipper flerspillerdelen glatt unna de fleste av disse problemene. Killzone: Shadow Fall kjører på med Krigssone-modusen – eller «Warzone» om du vil – som Killzone 2 gjorde populær i 2009. Her rulleres det mellom flere vante spillmodi fra førstepersonssjangeren, slik som Team Deathmatch, Search and Destroy, en slags Capture the Flag-variant og mer. Alt er underlagt en tidsgrense, og når klokken har talt ned hopper alle videre til neste modi på listen. Det nye er at Krigssonene kan skreddersys med innstillinger om hva som skal være med og ikke, og kan deles med andre spillere.

Etter at Killzone 3 hadde fem klassetyper har Guerilla Games nå redusert dette til tre. Man kan velge mellom Support, Assault og Scout, og velger som vanlig hvilket duppedings- og våpenoppsett soldaten skal drasse rundt på.

At alt stort sett er like pent som i enspillerdelen er et fint plusspoeng, men flerspillerdelen skiller seg ikke mye fra det vante oppsettet som har blitt sementert inn i sjangeren det siste tiåret. Penere er det, men i spill føles det stort sett likt som tidligere Killzone-spill, med tunge våpen, et flott rulleringssystem og en god våpenfølelse. Riktignok føles noen av kartene rotete, med små biter av geometri som setter en stopper for løperundene, men som en helhet er Killzone: Shadow Falls flerspillerdel velfungerende, om enn litt for trygg.

Konklusjon

I rollen som PlayStation 4s ubestridte flaggskip, seiler Killzone: Shadow Fall litt kronglete inn i havnen. Det er uhorvelig pent, og setter an tonen for en del av de grafiske hoppene vi kan vente oss denne generasjonen. Men grafikk er dessverre ikke alt.

Den trygge historien som setter rammene for spillopplevelsen, gjør ikke noe for å prøve å skille seg fra andre. Killzone-mytologien er ikke så uhyre interessant i seg selv, og det blir vanskelig å knytte seg til figurene eller fraksjonene når de foretar seg stort sett er uinteressant.

At Killzone: Shadow Fall prøver å være noe litt annet enn sine tre forgjengere er tydelig, og Guerilla Games lykkes til en viss grad med dette. OWL-gadgeten er finurlig, om enn noe halvkokt, og flere av brettene byr på spennende scenario og situasjoner. Dessverre er de gode bitene i mindretall når alt kommer til alt. Flerspillerdelen trekker det hele litt opp, men er på langt nær god eller annerledes nok til å by på en opplevelse som får skytefansen til å vri seg unna de etablerte sjangerbautaene.

Killzone: Shadow Fall er et spill du kan slenge inn i din nykjøpte PlayStation 4 for å gi et pekepinn på mulighetene maskinen kan by på. Noen år frem i tid kommer spillet til å bli husket som en lunken lanseringstittel, men akkurat nå kan det tjene en del på å være tidlig ute.

Det finnes andre alternativer dersom du er ute etter en virkelig god skyteopplevelse:
Actionfylte Halo 4 og westernspillet Call of Juarez: Gunslinger er to av dem.

6
/10
Killzone: Shadow Fall
Noen år frem i tid kommer spillet til å bli husket som en lunken lanseringstittel.

Siste fra forsiden