(Bilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Norsk musikkspill i disharmoni med seg selv

God musikk og en særegen stil redder ikke Klang fra middelmådig frustrasjon.

Det er vel ingen som kan nekte for at musikkspillsjangeren er en liten nisje på siden av spillbransjen, hvor det kun er det aller største merkevarene – deriblant Rock Band og Guitar Hero – som får vid oppmerksomhet. Dette til tross, det er en sjanger som står mitt hjerte veldig nært, og bare de siste par årene har nettopp musikkspillene endt opp som noen av mine absolutte favoritter.

Sist ut i rekken er det merkverdige, norske rytmespillet Klang, som, til tross for sine iherdige forsøk, aldri klarer å være en ordentlig god spillopplevelse.

Musikk i mine ører

Elektronika-Zeus i egen høye person – på mange måter minner Klangs historie litt om den i God of War II.
Elektronika-Zeus i egen høye person – på mange måter minner Klangs historie litt om den i God of War II. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det begynner imidlertid bra – litt rotete, men ganske så bra. Handlingen er øyeblikkelig fargesterk og full av unikt særpreg, idet vi kastes rett ut i det musikalske eventyret. Fortellingen virker sterkt inspirert av gresk mytologi, hvor man i åpningsøyeblikkene kastes ned fra spillets tekno-Olympus, og det av ingen ringere enn selveste elektronika-Zeus.

Slik valgte i hvert fall jeg å tolke det som skjedde på skjermen i løpet av Klangs barduse prolog. Handlingen legges nemlig fram uten hverken replikker eller stemmeskuespill, og derfor er man nødt til å finne ut av det meste på egenhånd. Det er derimot ikke noe galt med denne framgangsmåten, og selv om jeg ikke helt får taket på alt som skjer underveis, liker jeg premisset og utførelsen godt.

Spillets grafiske preg er umiddelbart litt nifst, med plastelinaaktige figurer og omgivelser, men stilen vokser på deg jo mer du spiller. Spesielt bakgrunnene, og figurene som oppholder seg der, kommer helt til sin rett i Klang. Et digert neonblått skjelettuhyre, som gir deg utfordringer og piratkopierte utgaver av spillets lydspor, er da et gjentagende lyspunkt, mens omgivelsene man løper gjennom pulserer og vibrerer i takt med musikken.

Musikken i seg selv er også svært solid, og er antagelig spillets sterkeste kort. Her disker internettmikseren bLiNd opp med bestemte og distinkte teknolåter, og variasjonen strekker seg vidt innenfor de elektriske undersjangrene.

Det er disse tonene som danner bakteppet for spillets mekanikker og funksjoner, hvor man hopper, spretter og tjo-og-hei-er seg rundt i diskoland. Dessverre er det også her, i overgangen fra passiv tilskuer til aktiv spiller, at ting går galt for Klang.

Bakgrunnene er pene, og pulserer godt i takt med lydbildet.
Bakgrunnene er pene, og pulserer godt i takt med lydbildet. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Hakk i plata

Som musikkspill flest, handler også Klang om å trykke på riktig knapp til riktig tid, og da gjerne i takt med musikken. Den mystiske hovedpersonen blir forfulgt av skumle fiender, og til stadighet omringer disse deg – da er det bare å ta fram våpnene dine (to digre stemmegafler), og slå løs på motstanderne.

I begynnelsen lærer man at det er fire ulike retninger man kan angripe i: én for hver av de tre drone-slemmingene som svermer rundt deg, og én for å dunke bakken under føttene dine, og dermed angripe samtlige fiender på skjermen. Det fungerer godt, og i sine tidligste øyeblikk er det lett å føle en viss kontroll og beherskelse over det som foregår i spillet.

Angripene kommer i begynnelsen kun fra fire ulike retninger, men etter hvert blir dette til åtte.
Angripene kommer i begynnelsen kun fra fire ulike retninger, men etter hvert blir dette til åtte. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Allerede her er det likevel noe som skurrer, og spillet deler utrolig nok opplevelsen opp i mange små minikapitler. Disse er kanskje ikke lenger enn en sang, og enhver form for flyt man måtte ha klart å bygge seg opp i løpet av den aktuelle låten, viskes vekk som dugg for solen når en oppsummering av området dukker opp. Det er greit at jeg fikk en «A» på den forrige banen, men kan ikke alt dette samles opp mot slutten av hvert område?

I utakt med seg selv

Etter hvert skal man også gjøre flere ting samtidig: Ved siden av å bare slå i fire retninger, må man plutselig slå i åtte; i stedet for å stå stille og vente på rytmen, må man samtidig løpe rundt på skjermen for å ikke grilles av innpåslitne lyskjegler; og videre baller det bare på seg. Etter en snau halvtime i rollen som liten, lysende musikkmann, føler jeg at kontrollen sakte, men sikkert forsvinner mer og mer, før jeg omsider bare lar spillet overta styringen helt.

Ikke gøy.
Ikke gøy. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Sammenstøtene som tidlig i spillet fungerte som ganske potente rytmeseksjoner, er nå det absolutte kaos, og det grannet jeg hadde rukket å bygge opp av mestringsfølelse, er helt borte. Nå er det mer eller mindre bare standhaftighet og flaks som gjør at jeg kommer meg gjennom hvert oppgjør, og det først etter en rekke frustrerende forsøk.

Det er i utgangspunktet ikke noe galt med å måtte gjøre flere ting om gangen i et spill, men Klang beveger seg såpass fort framover at man aldri helt rekker å ta noe som helst innover seg. Når kampanjen i tillegg bare varer i litt over to timer, er det rett og slett ikke nok tid til å få taket på de mange forskjellige mekanikkene. 

Først når jeg legger ut på en andre gjennomspilling, merker jeg at jeg begynner å få litt bedre teken. Likevel gnager frustrasjonen også her, og flere områder må spilles om og om og om igjen. Spesielt irriterende er sekvenser med dødelige lysstråler som skrus av og på i takt med musikken; hele områder som baserer seg på plattformer som forsvinner under føttene dine; samt de spredte sjefsfiendekampene som dukker opp her og der.

Opplevelsen har mye positivt ved seg, og flere av mekanikkene er såpass unike og spennende, at det er synd at helhetsinntrykket av Klang ødelegges av frustrende løsninger og middelmådige opplevelser.

Å hoppe og dukke i takt med musikken fungerer godt, men sammen med alt annet blir det for mye å følge med på.
Å hoppe og dukke i takt med musikken fungerer godt, men sammen med alt annet blir det for mye å følge med på. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Klang er et rytmespill fullt av gode ideer, og på mange måter er det et spill som helt klart hadde fortjent en bedre skjebne. Audiovisuelt er det nemlig svært lite å klage på, med et herlig, teknovibbete lydspor, og figurer og omgivelser som står helt i stil. Det plastelinaaktige uttrykket er ubestemmelig uhyggelig å se på til tider, men dette er samtidig med på å sementere den utrolig unike stilen. I tur gjør alle disse elementene en solid jobb med å fortelle den interessante, om enn litt tafatte, historien.

Sjefskamp på tekno-Olympen.
Sjefskamp på tekno-Olympen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Det er først og fremst måten de forskjellige konseptene kommer sammen på, og ikke minst hvordan spillet er i aksjon, som virkelig surner opplevelsen. Spillets tidligste spillmekanikker er enkle nok å forstå seg på, men i praksis får pipen fort en annen lyd – man beveger seg nemlig veldig fort fram, og man får liksom aldri tid til å dvele ved én funksjon, før spillet slenger en ny på toppen av det man allerede driver med.

Å treffe piler som kommer flyvende over skjermen blir da etterfulgt av dødelige lyskjegler, plattformer som forsvinner av seg selv, samt hopping og dukking til den store gullmedaljen – det blir rett og slett for mye å holde styr på, hvert fall når spillet ikke gir deg tid nok til å utvikle og raffinere de få ferdighetene man har. Når spillet i tillegg har ganske store mengder med prøving, feiling og svært oppstykket flyt, er det vanskelig å ikke la seg frustrere.

Først under andre gjennomspilling føler jeg en viss kontroll over hva som foregår, men da har jeg allerede spilt Klang i godt over to timer, uten noen særlig form for mestringsfølelse underveis. Ikke for det, lenger ut i andre rundtur begynner jeg sakte, men sikkert å få en viss form for tek på dette, og det er da jeg oppdager litt av potensialet som antagelig ligger begravd dypt under resten av spillet. Men da er det dessverre allerede litt for sent.

Vil du ha bedre musikkspill? Da kan vi anbefale både Persona 4: Dancing All Night og Runner 2: Future Legend of Rhythm Alien.

Vurdering


"Et godt, musikalsk grunnlag som ofte overskygges av manglende flyt og stor frustrasjon."

Klang Windows Windows 5/10 Linux Mac

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 22. september 2016
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Tinimations
  • Utvikler: Tinimations

Beste priser

Nedlasting 100,- Til butikk

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen