(Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no)

Hvordan kan noe så bra skuffe så mye?

Mafia III begynner sterkt, men sliter med å engasjere i lengden.

At et Mafia-spill skulle legge den flotte fedora-hatten på hylla og istedenfor ta på seg militærstøvler og Vietnam-antrekk kom som en overraskelse på mange. Alt tatt i betraktning er jo ikke det så rart; Mafia-serien har siden 2002 dreid seg om italienske familier i beste Gudfaren- og Goodfellas-stil. Frakker, Thompson-gevær og tykk mafioso-aksent har vært seriens grunnpilarer, så at det ikke ble enda en tittel satt til 50-tallets Empire Bay kom som et ganske naturlig sjokk.

Kule folk ser ikke på eksplosjoner.
Kule folk ser ikke på eksplosjoner. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Mafia-vold og organisert kriminalitet kommer dog i mange skikkelser, og få tidsepoker er fylt med så mye samfunnskonflikt som de senere 60-årene. Dette er en periode preget av kald – og varm – krig mellom supermakter, CIA-ledete kupp i andre stater, hippie-bevegelser, kvinneundertrykkelse og rasisme. Det er tiåret der borgerrettighetsbevegelsen virkelig slår rot, der sovjetiske atombomber nesten nådde Cuba, og der de enorme skikkelsene i Martin Luther King jr. og John F. Kennedy ble drept.

Med dette som bakteppe skal det godt gjøres å ikke lage et spill som engasjerer. Å engasjere er noe Mafia III gjør – spesielt i begynnelsen - men med et fantastisk skall og flott regi virker det som om utviklerne ved Hangar 13 helt har glemt hva det er som skaper et spill som engasjerer og underholder over tid.

Svart mann i en hvit verden

Hovedpersonen Lincoln Clay er en enormt ressurssterk mann tross omstendighetene. Som barn ble han forlatt av foreldrene og endte opp på et fosterhjem, for så å senere bli adoptert av lederen for den svarte mafiaen i New Orelans-inspirerte New Bordeaux. Ikke lenge etterpå sluttet Clay seg til den amerikanske hæren, hvor han ble sendt til Vietnam.

Snart tok han del i hemmelige operasjoner ledet av CIA, og erfaringene fra feltet fulgte ham med hjem til New Bordeaux i 1968. Fytti rakkern som disse krigslærdommene skulle kom til nytte, for så snart Clay er tilbake i byen begynner de kriminelle tannhjulene å spinne. Forræderi, hatkriminalitet og penger er bare starten på eventyret.

Rasismen lever i beste velgående.
Rasismen lever i beste velgående. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

En konfliktfylt epoke krever en dramatisk fortelling, og er det et område der Mafia III presterer, er det så til de grader her. Fra første øyeblikk gjør utvikler Hangar 13 det klart at historiefortelling er noe de gjør bedre enn de fleste. Gjennom følelsesladde og til tider intense intervju-lignende filmsekvenser blir vi fortalt om Lincoln Clay og hans kompanjongers aktiviteter og bakgrunnshistorier.

Bakgrunnen til Lincoln gir oss med andre ord mye å ta i, og USA på 60-tallet setter ikke akkurat et lokk på spenningen. New Bordeaux er nemlig fylt til randen med rasekonflikt, både på kriminelt og lovlig nivå. Både svarte-, latino- og irskamerikanere lider under dette hvite regimet, og dette i en periode der borgerrettigheter og kamp mot systemet kan tolkes som å støtte den store røde bjørnen i øst. En smakebit av Lincolns utfordringer møter oss når kafeer er prydet med «Ingen fargede»-skilt og øyeblikk der politibetjente ber deg om å, «komme deg vekk, boy». Er det rart at begeret koker over til slutt?

Et fargerikt og unikt karaktergalleri, gode stemmeskuespillere, smarte og virkelighetsnære dialoger og skarp regi sikrer at Mafia III forteller en historie i toppklasse. Det er lite å si på det filmatiske her, og selv de mindre sentrale oppdragslinjene byr på fortellinger som kan treffe deg i hjerteroten.

Det viktigste er på plass

Før Mafia IIIs utgivelse ble New Bordeaux regelmessig referert til som spillets hovedperson av utviklerne. Det skjønner jeg godt. Ikke bare er byen enorm, men de forskjellige distriktene som gjør den så unik og morsom å utforske er nettopp det. New Bordeaux er vakker, rik og fattig, består av skyskrapere så vel som det jungellignende området i bayouen, og sammen skaper dette en verden som er herlig å utforske. Flotte lyseffekter og den detaljerte grafikken setter ikke akkurat en demper på stemningen heller.

Mafia III byr på ordentlig gode karakterer.
Mafia III byr på ordentlig gode karakterer. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det hadde vært en skam om Mafia III hadde bydd på en unik by, men glemt å gi oss ordentlig gode spillmekanikker. Heldigvis skinner de to aspektene like sterkt. Bilkjøring, manøvrering til fots og intense skyteepisoder har ikke føltes så digg siden Grand Theft Auto V. Faktisk gjør Mafia III visse ting bedre enn den nevnte stormakten. Blant annet er bilkjøringen så flytende og god at det rett og slett er deilig å kjøre rundt i New Bordeaux, og måten Lincoln går fra å skyte til å løpe på er imponerende. Animasjonene er realistiske og flotte, og de unaturlige, kjappe robot-lignende overgangene vi er kjent med fra andre spill er en saga blott.

Dette kan høres veldig psykopatisk ut, men det er faktisk dritkult å gå sakte frem mot en gjeng mafioso-bastarder, presse skyteknappen i gulvet uten å sikte, og se på mens kulene regner over fienden. Det er noe eget ved å være mafiaboss – og det er heldigvis et punkt Mafia III gjør enormt godt. For selv om snike- og dekke-systemet er blitt gjort utallige ganger før, føles det så naturlig ut og flyter så godt. Bilkjøring og skyting er ikke akkurat banebrytende konsepter heller, men igjen er det bare gode ord jeg har å si om hvordan Mafia III håndterer disse aspektene.

New Bourdeaux er vakker, men mangler dybde.
New Bourdeaux er vakker, men mangler dybde. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Kanskje er det Mafia III den pre-sokratiske filosofen Heraklit snakket om for rundt 2500 år siden da han sa, «panta rhei», eller «alt flyter», på godt norsk. Mafia III baserer seg med andre ord på spillmekanikker så sikre som Norges Bank.

Det mektige våpenhjulet

Jadda, endelig litt påfyll av våpen! (
Jadda, endelig litt påfyll av våpen! ( Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Etter hvert som Lincoln bygger opp sin mafiafamilie får han også tilgang til tjenester og andre hjelpemidler. Dette er egenskaper knyttet til de tre kjerne-sjefene i organisasjonen vår, og jo flere distrikter du gir dem, jo mer kan de tilby deg. Ved å holde inne L1-knappen får vi opp det klassiske våpenhjulet, og det er her vi får tatt i bruk hjelpemidlene våre. Ved et enkelt knappetrykk kan vi få tilsendt stilige biler, et arsenal av våpen, og vi kan til og med bestikke politiet.

Et slikt hjul med muligheter gjør at hjelp aldri er langt vekk, og hjelper til å gjøre Mafia III til et kjapt og lett tilgjengelig spill. Om dybden og vanskelighetsgraden får lide på grunn av dette, er en annen sak.

Hvilket år er vi i?

De første timene med Mafia III er som en drøm. Karakterene, byen og mekanikkene klikker, og til tross for rasisme og undertrykkelse ser fremtiden lys ut.

Så skjer det. Den triste sannheten jeg så gjerne skulle vært uten: Mafia III lider av en akutt mangel på dybde.

Det er ingen tvil om at New Bordeaux er et vakkert sted å utforske. På sitt beste kan man si det samme om byen som Humlesnurr sa om gamle Galtvort, nemlig at det er et «herlig sted å utforske.» På sitt verste kan man sammenligne den med et troverdig Hollywood-sett; det ser virkelig ut, men man merker raskt at ting mangler når man kommer nærmere.

Hvorfor kan jeg ikke spille kort eller kuler'n med fremmede på et utested?
Hvorfor kan jeg ikke spille kort eller kuler'n med fremmede på et utested? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

New Bordeaux er nemlig uten aktiviteter og andre egenskaper vi trygt kan forvente fra sandkassespill i 2016. Joda, spillet byr på sideoppdrag, men de dreier seg rundt de eksakt samme konseptene som det hovedoppdragene gjør. Om det er kverking av en kaptein, forhør av undersjefer eller transportering av narkotika fra et punkt til et annet, er det i prinsippet akkurat det samme man må forholde seg til. Bilkjøring, skyting, og dreping. Bortsett fra navnene og fortellingen rundt er det null variasjon.

Hvis Mafia III hadde latt oss tatt en tur innom en av de mange flotte kinoene i byen, spilt kort på en irsk pub eller andre ting som hadde viket fra de samme grunnprinsippene, hadde situasjonen vært annerledes. Dessverre virker det ikke som om man har lært noe som helst av nærmere 10 år med spillhistorie når man ikke klarer å levere mer dybde enn det opprinnelige Assassin’s Creed gjorde i 2007, for ikke å snakke om Mafia II i 2010.

Om det er drap eller utspørring av fiender er fremgangsmåten den samme.
Om det er drap eller utspørring av fiender er fremgangsmåten den samme. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Jeg vil gå så langt som å si at hele byen er en eneste stor fasade, en lekeplass der eneste mål er å kjempe mot rivaliserende gangster-fraksjoner om territorier og makt. De få «butikkene» som er til stede, som kafeer, vinselgere og antikkbutikkene er alle sjelløse innendørsområder. Det ser kanskje fint ut, men alt som venter er et enslig kassaapparat som venter på å få pengene sine stjålet. Det mangler ikke på klesbutikker heller, men at det faktisk ikke er mulig å kjøpe eller anskaffe seg nye antrekk forbauser meg. Utvikleren har forklart at dette vil bli tilgjengelig i en oppdatering, men at ikke slik grunnleggende personliggjøring er til stede fra start er svært skuffende. På mange måter tar det nevnte våpenhjulet over mange av oppgavene butikker ville hatt i andre spill, noe jeg synes er veldig synd da det fjerner noe av dybdefølelsen.

Er du ikke på enda et oppdrag der du skal gjøre det samme for ørtende gang, betyr dette at eneste grunn til å kjøre rundt i New Bordeaux er at kjøringen i seg selv er så sterk. Det er ikke noe ordentlig nytt eller spennende å kjøre til, for byen byr ikke på mye annet enn et flott eksteriør. Det er trist å si at man rett og slett kjeder seg etter noen timer når det hele startet så utrolig bra. Det eneste som driver meg fremover er de forskjellige karakterenes personlige fortellinger, og ikke en levende, unik by som ønsker å bli utforsket.

Hvit makt? Er det Trump-velgere jeg ser?
Hvit makt? Er det Trump-velgere jeg ser? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Nå skal ikke ethvert sandkassespill sammenlignes med Grand Theft Auto V, men en utvikler som legger så mye vekt på universet det tar sted i må ta ansvar for dets mangler. Der Los Santos i Grand Theft Auto V er en by proppfull av severdigheter, rare og spennende mennesker, sideoppdrag og forskjellige måter å spille på, er New Bordeaux i Mafia III så ensidig og ensformig som det går an å være.  

Konklusjon

Jeg er skuffet over Mafia III. De flotte innledningstimene gjorde at jeg forventet noe stort og annerledes, men etter enda litt mer tid måtte jeg innrømme nederlaget. De unike karakterene, den flotte regien og de solide grunnmekanikkene gjør det hele så mye verre, nettopp fordi det er så mye mer spillet burde være. New Bordeaux er et herlig sted å kjøre rundt i, men så er det liksom også bare det man ender opp med å gjøre. Å kjempe mot byens avskum slutter å bli unikt i rekordfart, og det er irriterende å være vitne til slikt potensiale gå til spille.

Mafia III har noen skikkelige høyde- og lavpunkter.
Mafia III har noen skikkelige høyde- og lavpunkter. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

For Mafia III er svært morsomt å spille. Jeg tuller ikke når jeg sier at kjøre- og skytemekanikkene er avhengighetsskapende, eller at New Bordeaux faktisk er et herlig sted å være turist i. Nå er det likevel slik at det er en by jeg vil kunne kalle mitt hjem, men et slikt sted krever dybde og unike trekk. Jeg vil kunne oppgradere basene mine, ta del i samfunnskonfliktene som utspiller seg, endre antrekk, ta del i aktiviteter og virkelig leve i New Bordeaux. Dessverre er ikke dette noe Mafia III kommer i nærheten av å la meg gjøre.

Mafia III er på ingen måte et havari av et spill, men når så mye mangler kan man undre seg over hvordan Hangar 13 kunne kalle New Bordeaux for spillets hovedperson. Jeg mener man burde forvente mer av et sandkassespill i 2016 enn det man gjorde i 2010, men selv Empire Bay i Mafia II hadde butikker man kunne besøke og faktisk kjøpe ting i.  

Hvordan det som virket ut som et så spennende spill endte opp med å komme til kort på så viktige punkter er spesielt leit når temaene spillet tar opp er så viktige. Lincoln Clay hadde fortjent et mye dypere spill enn det Mafia II ender opp med å bli, til tross for den sterke regien og de gode grunnmekanikkene.

Vurdering


"Solide fortellinger og spillmekanikker må vike for en akutt mangel på dybde."

Mafia III PS4 PS4 6/10 XOne Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 7. oktober 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Hangar 13

Beste priser

På lager 459,- Til butikk
På lager 499,- Til butikk
På lager 529,- Til butikk
På lager 537,- Til butikk

Kommentarer (62)

Forsiden akkurat nå

Til toppen