Som en billig charterferie

Mario Party er fortsatt best sammen med andre, men oppholdet bør være kort.

Helt fra sin spede begynnelse i 1998 har Mario Party-spillene vært den ultimate stresstest for både vennskapsforhold og konsolltilbehør. I vår jakt etter flest penger og stjerner var vi villige til å ty til alle slags skitne triks for å dolke våre venner i ryggen og bli kåret til festens midtpunkt. De intense konkurransene førte samtidig til ødelagte styrespaker, vannblemmer i håndflatene, og krampe i armen for de mest uheldige av oss.

Som hentet rett fra Mario Kart.
Som hentet rett fra Mario Kart.

Spillserien har nå blitt 15 år, og gjør sin debut på 3DS med Mario Party: Island Tour. Aspektene som tidligere fikk oss til å ødelegge både kropp og konsoller har blitt tonet kraftig ned, samtidig som brettspillparodien stort sett vedvarer i sin vante form. Som alltid er det morsomst å dele opplevelsen med venner, for alene tar det ikke lang tid før du kjeder vettet av deg.

Reis til Sopprikets Aiya Napa

Undertittelen «Island Tour» kommer av at Mario og vennegjengen reiser til en liten ansamling svevende øyer for nok en gang å konkurrere i en rekke minispill. De frittsvevende øyene virker å være hentet rett fra Super Mario Galaxy 2, uten at det nødvendigvis er en direkte indikator på spillets kvalitet. 

Fra et sentralt knutepunkt kan man velge mellom fire ulike modi for å nyte diverse minispill. «Party» er den vi kjenner fra tidligere titler i serien, der man velger seg et spillerbrett og konkurrerer mot andre deltagere i håp om å vinne heder og ære. «Minigames» lar deg velge fritt mellom alle de ulike minispillene du potensielt kan treffe på, pluss et par ekstra som ikke dukker opp i Party-modus.

Helt til slutt har vi «Bowser's Tower», der Bowser har bygget et enormt tårn som spilleren må forsere. Tårnet er selvsagt fullstappet av både minispill og monstre som må nedkjempes før man kan ta et oppgjør med sjølveste sjefskilpadden.

Bowser's Tower er en overraskende kjedelig affære som man strengt tatt ikke trenger å bry seg med etter første gjennomspilling. Noen som helst form for utfordring er fullstendig fraværende, da dine datastyrte motstandere alltid er satt til enkleste vanskelighetsgrad. Denne økes som regel ett hakk opp etter en kort stund, men det blir ikke noe mer utfordrende av den grunn. Den kunstige intelligensen er i tillegg generelt ganske dårlig programmert, og motstanderne har en tendens til å løpe rett inn i nærmeste hindring slik at du enkelt drar seieren hjem.

Av spillets tre hovedmodi er det Party man vil tilbringe mesteparten av tiden sin med, men det er kjekt å ha muligheten til å øve seg på spesifikke minispill. I tillegg kan man more seg med noen nokså ålreite Tetris- og Fem på rad-kloner som får tiden til å gå, men som ikke nødvendigvis byr på en enorm utfordring.

I Party velger du ett av syv unike brett som er modellert etter ulike deler av Super Mario-universet. Variasjonen mellom de forskjellige spillebrettene er ganske god, og her er både helter og skurker representert i utvalget. Du kan besøke byen foran Peach sitt slott, Rosalinas kometobservatorium, eller jakte på stjerner over skyene. Hvis det ikke frister kan du ta en tur gjennom en diabolsk vulkan, drive hasardgambling i et Shy Guy-kasino, teste motet ditt i Kamek sitt spøkelseshus, eller utfordre en enorm Banzai Bill på vei opp et fjell.

Her bruker du 3DS-ens gyroskop.
Her bruker du 3DS-ens gyroskop.

Fra verdensrom til spøkelseshus

Hvert spillbrett har sine karakteristiske særpreg og regler for hvordan du tar deg frem og hvordan du vinner. Likevel er det et par ting som er felles for alle. Det evige jaget etter stjerner og mynter gjelder ikke lenger. Nå er det om å gjøre å være førstemann i mål. Hvordan du kommer deg i mål avhenger av hvilket brett du velger, men som regel innebærer det å kaste terning og flytte korrekt antall felt.

Utenfor Peach sitt slott kan du benytte deg av Mario Kart-relaterte gjenstander som sopper, lyn og grønne skall for å bli førstemann i mål. Hos Rosalina er det kløktig bruk av rakettmotorer som gjelder, mens Kameks spøkelseshus krever at du bruker spesielle kort for å lande på nøyaktig riktig plass. I Bowsers vulkan er den som vinner den som kommer sist, og på Banzai Bills fjell må du unngå å bli skutt ned av den enorme kulen. Det eneste brettet som i noen som helst grad ligner på sine forgjengere er stjernejakten over skyene, der det er den som kommer til mål med flest ministjerner som vinner.

I tillegg til å styres av ulike regler vil det også være forskjell på hvor lang tid det vil ta å komme seg gjennom hvert spillbrett. Dette vil jeg si er et av spillets sterkeste kort, da man ikke alltid har tid til å sette seg ned i halvannen time for å gå gjennom en bane. I og med at man ikke kan lagre fremgangen sin midtveis er det gull verdt å vite hvor lang tid du må belage deg på å bruke.

Varierende minispill

Generelt liker jeg de ulike spillbrettene man må kjempe seg gjennom i løpet av Mario Party: Island Tours. De gir meg smått nostalgiske minner om de originale spillene, der vi vandret rundt i westernbyer, jungeltempler, gigantiske maskinrom og trampet ned rosa bursdagskaker. Slik sett er spillet en fin og helhetlig pakke, med noe for de aller fleste, enten de har god eller dårlig tid.

Pent er det ihvertfall.
Pent er det ihvertfall.

Selvsagt er også de tradisjonelle minispillene til stede, og deres utbredelse varier ut fra hvilket brett du velger. Noen ganger er det et nytt minispill hver runde, andre ganger etter et spesifikt antall runder. Premiene du får for å vinne eller tape er også bestemt av brettet du spiller på. Dette kan enten være ekstra terninger, førstevalg av spesielle gjenstander, eller muligheten til å være først i neste runde.

Minispillene i seg selv er en stor pose med blandet drops, men slik har det alltid vært i denne serien. Nintendo har valgt å benytte seg av samtlige deler av maskinvaren i designet av minispillet, som fører til en ganske eklektisk blanding. Å bruke 3DS-ens gyroskop til å balansere på en ball er generelt ikke noe problem, ei heller å skulle gjøre ulike manøvre med knapper og styrekors, men kombinasjonene av noen elementer er litt mer uheldig.

På grunn av de mange måtene man spiller minispillene på er det sjeldent at du holder 3DS-en lenge nok for å få fullt utbytte av maskinens 3D-effekt. Det er litt synd, for 3D-effekten er, som seg hør og bør i et Nintendo-spill, meget subtil og iøyenfallende, uten at man blir sliten i hodet etter lang tid. 

Grafikken forøvrig er også ypperlig, og det er tydelig at det er lagt mye arbeid i de ulike omgivelsene som omkranser spillbrettene. Spesielt Rosalinas kometobservatorium er et kjærlig gjensyn, proppfullt som det er av visuelt snacks og stilig nivådesign.

Bør ikke spilles alene

Bytting mellom stylus og knapper er litt verre, men det mest irriterende er graden av flaks som må til framfor ferdigheter. De fleste gangene er det rene tilfeldigheter som bestemmer om du vinner eller ikke. Dette gjør at verken tap eller seier føles spesielt fortjent. Heldigvis slipper du å risikere å ødelegge 3DS-en din, noe som forsåvidt er ganske bra, men generelt sett er de fleste minispillene ganske intetsigende og kjedelige. Ihvertfall om når man er alene.

Mario Party har alltid gjort seg best med en gruppe venner, og Island Tours er absolutt intet unntak. Spillet er dørgende kjedelig når man sitter for seg selv, takket være ganske dårlig kunstnerisk intelligens. Når de ikke konstant taper virker det som om de har gullhår i rumpa, der de klarer å trille de høyeste tallene på terningen og banke deg sønder og sammen i alle minispill med umenneskelig raske reaksjoner. Det føles aldri spesielt godt balansert, og kan by på mye frustrasjon, spesielt når man forsøker seg på de høyere vanskelighetsgradene.

Fang flest Goomba-er.
Fang flest Goomba-er.

Heldigvis er spillet langt bedre om man har en kompis eller tre med på laget. Med innlagt støtte for «Download Play» trenger bare én person i vennegjengen en spillkassett, et veldig lurt trekk av Nintendo. Det gir opplevelsen det lille ekstra å kunne slenge ut obskøniteter til andre, menneskelige, spillere, og følelsen av seier er langt bedre når man kan se opp fra 3DS-skjermen og gi motstanderen din et hånlig flir.

Konklusjon

Selv om Mario Party: Island Tour klarer å underholde innimellom er spillets underholdningsfaktor totalt avhengig av om du klarer å hanke inn et par venner til å dele opplevelsen med deg. Får du til det kan det faktisk bli moro å tilbringe litt tid på en party-øy med Mario og gjengen. 

Om du derimot må spille alene blir ikke opplevelsen særlig givende. Minispillene er ikke spesielt utfordrende, morsomme eller engasjerende. Det er i tillegg regelrett merkelig at du forventes å måtte vie opptil halvannen time til de største og mest kompliserte spillbrettene, uten å kunne lagre fremgangen din.

Når såpass mye av spillgleden er avhengig av andre mennesker blir det vanskelig å anbefale Mario Party: Island Tour. Nintendo skal absolutt ha ros for å fortsatt slå et slag for lokal flerspiller, men det finnes langt bedre spill å nyte med gode venner.

Leter du etter spill du kan oppleve med familie og venner? Da bør du prøve Super Mario 3D World eller Nintendo Land.

Vurdering


"Kan være artig sammen med andre, kjedelig alene."

Mario Party: Island Tour 3DS 3DS 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 17. januar 2014
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Beste priser

På lager 165,- Til butikk
På lager 199,- Til butikk
Ikke på lager 399,- Til butikk

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Til toppen