Max Payne 3
Anmeldelse

Max Payne 3

Max Payne 3 er et velolja maskineri med timesvis av moro å by på.

Nyheten om at Rockstar skulle utvikle neste del av Max Payne-serien ble mottatt med skepsis. Særlig da det ble lagt ut bilder av en skalla Max i blomstrete skjorte, og det ble gjort kjent at historien skulle foregå et annet sted enn New York. Mange var i harnisk, og mente dette i seg selv kunne være nok til å «ødelegge» serien.

Jeg var en tur i London for å sjekke ut deler av spillet i mars, og ble veldig positivt overrasket. Det var absolutt annerledes enn de noir-pregede forgjengerne, men det hadde likevel en nerve og en undertone av håpløshet. Nå er det ferdige produktet endelig i hyllene, og jeg har hatt noen blodige dager i São Paulo med vår depressive venn.

Lidelse i lange baner

Åtte år har gått siden sist vi fikk ta del i livet til Max Payne. Det har tilsynelatende ikke skjedd så veldig mye siden den tid. Han har brukt tida på å velte seg i selvforakt og destruktiv atferd. Alkohol og piller har vært hans beste venner i nøden. Skyldfølelsen i forbindelse med tapet av familien tærer fortsatt, han klarer ikke å gi slipp. Den indre monologen hans driver historien, som før, og James McCaffrey gjør en fremragende jobb med å gi liv til Max med en bitter og kynisk fremtoning. Han er lei av verden, og det merkes.

Stilistisk sett har Rockstar gått en ganske annen retning enn sin forgjenger. Opplevelsen er gjennomsyret av blant annet kromatiske avvik og forstyrrelser i bildet. I tillegg er de velkjente tegneseriepanelene erstattet med en tidvis inndeling av skjermen, med et mer filmatisk utseende. Visse ord fremheves på skjermen i hvit skrift, for å gi de ekstra fokus. I begynnelsen syns jeg stilvalget virket veldig rotete, men etter hvert som historien utfoldet seg ble det en del av helheten. Det ble som en ekstra forsterkelse av Maxs' følelsesliv og indre tankevirksomhet, og ga dermed mer mening.

Historien er delt inn i ulike kapitler, hvor størsteparten foregår i São Paulo. Dette er en ganske annerledes setting enn New York var for de gamle spillene, men tro ikke at det ikke er nok av dystre og deprimerende skjebner å ta fatt i her heller. Bakgrunnen for at vår mann befinner seg her er at ting ble komplisert hjemme i New York. Vi får innimellom ta del i tilbakeblikk fra tida her, hvor en rekke gangstere og «Jersey Shore»-aktige mannfolk gjør livet surt for Payne. Det ene leder til det andre, og det ender med at han er nødt til å flytte på seg. Tilfeldigvis får han et jobbtilbud i São Paulo, og dermed flyttes historien dit.

Livet blant de rike og berømte

Max ender som livvakt for en rik og berømt familie. Bakteppet for fortellingen i spillet er den enorme forskjellen mellom fattig og rik i byen, og de korrupte drivkreftene som gjør at det er slik. De fattige er bevæpnet, desperate og gjør det meste for å skaffe seg penger. Problemene starter når kona til en av brødrene i den rike familien blir bortført, noe som ikke er uvanlig i byer som dette. Max føler han har gjort en dårlig jobb og begir seg ut på leting etter henne, ned i et nett av korrupsjon og jævelskap som viser seg å gå dypere enn han i utgangspunktet hadde trodd.

Tradisjonen tro har spillet en streng narrativ struktur, som drives av hovedpersonens tanker og ønsker. Det er lineært, og Max har ikke tålmodighet med sinker. Går du for lenge rundt på samme sted vil han begynne å snakke om at han ikke har tid til å vente, og at han må kjappe seg videre. Utforskning er heller ikke noe det oppfordres til, men du kan få småsnutter med utfyllende informasjon om du gjør det innimellom. På veien finnes det nemlig en rekke spor som kan gi historien litt ekstra kjøtt på beinet. For de som liker skinnende ting er det også gulldeler å samle til de ulike våpnene Max har tilgang til, men dette er bare for moro skyld.

Gladvold på høyt nivå

Vår mann er som kjent glad i å plaffe ned kjeltringer helt ukritisk, og dette er ikke noe annerledes her. Det å kaste seg rundt i sakte film mens du setter velplasserte kuler i store mengder med illsinte fiender er gjeldende her også. «Bullet time» og «shoot dodging» er hovedkomponentene i arsenalet ditt, men det har også blitt tilført noen nye ting. Variasjon er et viktig begrep å ha i bakhodet når du spiller Max Payne 3. Det er ikke lenger sånn at du bare kan kaste deg inn i et rom og forvente å kunne felle alle på en gang. Å søke dekning er et av de nye verktøyene du kan bruke, og dette er til tider livsnødvendig for å få et overblikk og samle krefter før du setter inn støtet.

Et annet tillegg er en mekanikk som kalles «last man standing». Dette western-aktige tilskuddet gir deg en ekstra sjanse når et skudd egentlig skal drepe deg, avhengig av om du har en smertestillende på deg. Om du har det sakkes tida ned og du får prøve å drepe fienden før han dreper deg. Gjennomfører du dette vil du ende opp i en posisjon som også er noe nytt, nemlig liggende. Her kan du ligge og dra deg så lenge du føler det nødvendig, og du kan skyte i 360 grader rundt deg mens du ligger nede. Til tider viste dette seg å være hjelpsomt, for å unngå det verste av kuleregnet.

I løpet av spillet vil du møte på en rekke ulike typer fiender, som angriper på forskjellige måter. Noen er organisert, mens andre løper med dødsforakt mot deg. Vanskelig er det hele veien, og du kommer definitivt til å se Max liggende på skjermen med digre kulehull i seg. Da er du nødt til å revurdere strategien din, og prøve på nytt for å unngå å bli utmanøvrert. Det er ikke så enkelt som at du bare kan søke dekning og klare deg med det. Du blir presset ut av gjemmestedet ditt, og er nødt til å være på offensiven.

Det ligger i detaljene

Underveis vil du legge merke til en del små detaljer. Først og fremst er hele opplevelsen sømløs, som en actionfilm. Du går direkte fra snutter med historiefortelling og inn i skuddlinja, noe som gir en helt spesiell innlevelse. Det er nesten som å være med å styre en skuespiller i en thriller, og det er ulikt noe jeg har sett før. Å skjule lasteskjermer i slike snutter er en genistrek som jeg syns det er rart ikke flere har valgt å benytte seg av.

For å beholde kontinuiteten og realismen er det også slik at alle våpen Max plukker opp synes på kroppen hans. Han kan ha tre våpen til enhver tid; to enhåndsvåpen og ett tohåndsvåpen. Hvis du for eksempel bruker pistolen og har en rifle på deg, vil denne alltid være i hånda hans til enhver tid og påvirke vektfordelinga når han beveger seg rundt. Bevegelsene både til hovedpersonen og fiender du møter på er imponerende. Payne kaster seg rundt som en smidig gymnast, men det ser aldri påtatt eller unaturlig ut. Når du endrer retning på han i «bullet time» ser du hvordan han fordeler vekta. Det er tydelig at de har lagt mye vekt på at det skal se menneskelig og ekte ut.

Ektehet viser seg i tillegg i de ultravoldelige scenene du får når du dreper den siste personen på området du befinner deg i. Da får du se all grusomheten i sakte film, og kan sakke det ned ytterligere for å se hver enkelt kule treffe. Her er det forskjell på hva slags våpen du bruker, hvor fienden befinner seg og hvordan du treffer.

Moro med andre

Når du er ferdig med den 10-12 timer lange enspillerdelen har spillet også en flerspillerdel å by på. Alle mekanikkene fra enspillerdelen føres videre hit, men det er også lagt til noen spennende elementer. For å få fullt utbytte av de ulike modiene, som for eksempel «gang wars», må du spille og fullføre en rekke utfordringer og tjene erfaringspoeng. Når du har kommet deg opp i nivå får du tilgang på egne «loadouts» og får låst opp forskjellige modi og nyttige verktøy.

Kort fortalt har du altså tilgang på «bullet time» og «shoot dogding», men du får også bruke noe som kalles «bursts». Dette er ulike evner som gir deg fordeler over andre spillere, og som lades opp ved at du dreper fiender og samler adrenalin. Dette går over tre nivåer, og det er ulike fordeler for hvert nivå. Velger du å lade opp alle tre nivåene får du en større fordel om du bare lader opp ett nivå før du bruker «burst». En av disse fordelene kalles «paranoia», og går ut på at det andre laget ser sine medspillere som fiendtlige over en periode. «Bursts» kan for eksempel også gi bedre helse, kraftigere våpen og evnen til å se alle fiendene på kartet.

Modiene i flerspillerdelen er velkjente, men Rockstar har en litt egen vri på noen av de. «Gang wars» trekkes frem som flerspillerdelens videreføring av historien. Dette går ut på at to lag spiller mot hverandre i fem runder, og at utfallet av en runde bestemmer hvordan den neste runda skal bli. Hvis laget ditt taper en runde vil det andre laget få en slags ulempe i neste runde. Mellom rundene kommer det små snutter som setter tonen for neste runde. Disse fortellingene tilførte ikke så mye nytt etter min mening, men modusen var annerledes og morsom.

En annen artig modus er «Payne killer», hvor du har en slags blodig versjon av sisten. Her er det Max Payne og kollegaen Passos mot røkla. Om du ender opp som en av disse to får du ulike fordeler for å kunne holde deg i live når alle prøver å gjøre slutt på deg. Den som klarer å drepe enten Max eller Passos overtar rollen og får ekstra poeng for dette.

Flerspillerdelen er en morsom og overraskende del av spillet, som gir mengder med ekstra spilletid ut over historiebiten. Det er god underholdningsverdi i de ulike modiene, og gode muligheter til å tilpasse figurer og benytte seg av verktøyene fra enspillerdelen. Overføringen av mekanikkene fra enspiller til flerspiller fungerer overraskende godt.

Konklusjon

Rockstar har hatt store sko å fylle, men jeg syns de har gjort en utmerket jobb. Max Payne er tilbake, og han har aldri vært mer bitter og kynisk. Spillet ser kanskje ikke like mørkt ut lenger, men den depressive tankevirksomheten til Max maler likevel en svart ramme rundt det hele.

Det aller viktigste i spillet, nemlig skytinga, fungerer som den skal. Tempoet er høyt, og det er ikke lenge mellom hver skyteepisode. De små ekstra tingene som har blitt lagt til gir mer mulighet til variasjon, noe som er en nødvendighet. Spillet byr på utfordringer, og det er en god ting. Da er du nødt til å bruke de forskjellige verktøyene du har tilgang på, og det gjør opplevelsen bedre.

Å legge til en flerspillerdel er en genistrek. Når hoveddelen av spillet er såpass kort har de gjort lurt i å gi det litt mer kjøtt på beina. Mekanikkene fra enspillerdelen brukes her, med noen få ekstra finesser, og det hele fungerer overraskende godt. Her er det en rekke unike modi å prøve seg på i tillegg til de velkjente, og det gir timesvis med ekstra spilletid.

Max Payne 3 er et kvalitetsprodukt som går langt for å gi deg det lille ekstra. Jeg ble imponert over hvor sømløs opplevelsen var, og hvor mye vekt det har blitt lagt på de små detaljene. Jeg tror skeptikerne kan ta seg en bolle og slenge seg med på moroa.

Max Payne 3 er i salg for Xbox 360 og PlayStation 3. PC-utgaven er ventet i salg 1. juni.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Max Payne 3

Max Payne 3 PS3 PS3 9/10 X360 9/10 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 18. mai 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 18+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Rockstar
  • Utvikler: Rockstar Vancouver
X360 9/10 Klassisk

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Max Payne 3 X360 X360 9/10 PS3 9/10 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 18. mai 2012
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 18+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Rockstar
  • Utvikler: Rockstar Vancouver

Kommentarer (38)

Forsiden akkurat nå

Til toppen