Anmeldelse Medal of Honor

Ærens medalje

Vi har alle et forhold til Medal of Honor. Holder seriens comeback mål?

Min Medal of Honor-debut kom med Allied Assault i 2002, og det er et spill jeg fortsatt har gode minner fra. Oppfølgerne har blitt mange, men i mine øyne har dessverre kvaliteten vært dalende. Det er Call of Duty-merkenavnet som har tatt over hegemoniet når det gjelder krigsskytespill, og akkurat det håper Electronic Arts å endre på med Medal of Honor anno 2010. Tre år etter forrige spill i serien har man tatt konsekvensen av konkurransen, og gir oss det første Medal of Honor som ikke omhandler andre verdenskrig. Det er nåtiden som teller, og amerikanske soldaters innsats i det lite gjestmilde Afghanistan.

Gutta på vei inn.
Gutta på vei inn.

Tilbake til start

Enspillerdelen finner sted i Shahikot-dalen i 2002, helt i startfasen av krigen i Afghanistan. Vi følger fire ulike soldater gjennom flere oppdrag – som til slutt nøstes sammen i en slags felles historie. De færreste kjøper denne typen spill på grunn av historien, og godt er det. EA makter stedvis å fortelle om frustrasjon og tvil, men hvor blir det av frykten og nærheten til karakterene vi møter? Det hele fremstår som et gigantisk klapp på soldatenes skuldre, og et lite stikk til ledere i Washington for håpløse militære valg. En grei innfallsvinkel, synes jeg, men jeg klarer ikke å ta helt av i euforisk engasjement.

Historien skaper i hvert fall en ramme rundt det som er viktigst i Medal of Honor, det å drepe fiender. Denne gangen er det Taliban som skal falle i tusentall før økten er over. Jeg liker veldig godt hvordan variasjonen er sikret ved at vi følger ulike soldattyper på oppdrag. Her snakker vi Navy Seals, helikopterpiloter, snikskyttere og vanlige fotsoldater. Oppdragene endrer seg hele tiden, i takt med miljøene, og i starten er det meget vanskelig å kjede seg når man befrir gisler og bomber slemminger.

Etter noen timer begynner det imidlertid å åpenbare seg at grunndesignet for kampene er meget simplistisk. I flerspillerspill har man ofte moduser der du stadig får nye bølger av fiender strømmende mot deg, og du må bare drepe, drepe, drepe. Jeg synes litt for mange av brettene i Medal of Honor er nettopp slik, spesielt når man opererer med såkalt respawn hos fienden. Ja, det er gøy i en periode, men når jeg nærmet meg slutten av spillet var jeg egentlig ganske klar for en hvil fra det meget rabiate Taliban. Slik er nemlig fienden her, spinnvill og uten en tanke for egen sikkerhet.

Her vises ingen nåde.
Her vises ingen nåde.

Brettdesignet er i seg selv ganske så lineært, og akkurat det har sine klare fordeler. Det er lettere for utvikleren å bygge dramaturgi, og gi oss følelsen av at vi omringes av en reell fiende på de snødekte fjellene. Likevel hadde det vært spennende om EA hadde gitt oss litt flere veivalg. Dessuten blir jeg røsket ut av innlevelsen når man må vente på ulike hendelser for at dører skal åpne seg, og slikt. Denne type løsninger føles innskrenkende og blir raskt ganske forutsigbart. Jeg stusser også over at vår hovedperson må be om løftehjelp fra medsoldater for å komme seg opp små fjellhyller og lignende. Dette er et merkelig, og oppstykkende, designvalg. Jeg tipper det er med for at du skal skape bånd til de rundt deg, men en liten heistur hvert kvarter bidrar ikke nevneverdig i de baner.

Sett det før

En typisk økt i dette spillet består av nærkamper ute og inne i huler oppe i fjellet, en kjøretur, en helikoptertur og litt snikskyting. Ja, og den obligatoriske meie-ned-dusiner-med-stasjonær-MG-sekvensen, selvsagt. Kjente elementer i moderne skytespill, og ikke noe spesielt nytt å skrive hjem om.

Jeg likte delen der du skal fyre raketter og kuler fra et Apache-helikopter, mens jeg hatet kjøring av firehjuling. Hvorfor gjør dere deler av spillet til en elendig gjørmeracer, EA? Jeg ser at dere ønsker å få frem skala og tilstedeværelse, men denne kjøringen kunne vi vært foruten. Da er det bedre å kunne lasermarkere mål for jagerfly, eller plukke fiender med varmefølsomt sikte fra 1500 meter. Da bruser blodet litt mer, du blir mer gira på krigen (sorry, Faremo).

Ja, du kan sitte på med denne.
Ja, du kan sitte på med denne.

Slikt er imidlertid bare bonus, hverdagen i Medal of Honor består av regulære nærkamper. Spillets lineære natur gjør at det alltid er forutsigbart når og hvor fienden dukker opp – nemlig der du har masse dekning og en viss mulighet til å kjempe deg ut på flankene. Du slåss som regel alltid sammen med andre, og fra avstand får du god ildstøtte i fremrykningen. Du kan imidlertid ikke gi ordre eller forvente genialitet fra dine venner, det er best bare å tenke på seg selv.

Det pensler denne anmeldelsen inn på kunstig intelligens, et aspekt ved Medal of Honor som varierer voldsomt. Den er nesten litt merkelig, både hos venn og fiende. På god avstand er datamaskinen nemlig uhyre treffsikker, slik trente soldater bør være. Når man kommer nærme hverandre virker det som en rullegardin går ned. Flere ganger så jeg fiende og venn stå helt inntil hverandre og bare glo. Fienden løp også rett forbi meg for å ta dekning litt lengre unna, slik at de kunne skyte meg. Helt absurd, og nærkampteknologien i dette spillet virker mer eller mindre død hos den kunstige intelligensen.

Herlige våpen

Da kan vi finne trøst i det autentiske våpenutvalget i spillet, her er det mye å boltre seg i. Du kan selvsagt plukke opp våpen som falne fiender har brukt, men det frister som regel lite med det utstyret de amerikanske styrkene stiller til start med. Våpenfloraen varierer i takt med hva slags soldattype du kontrollerer, fra hagler til hulekrigføring til snikskytterrifler som tar ut fiender fra enorme avstander. Vi har også nevnt muligheten til å lasermarkere mål for bombeangrep. Dette kan du imidlertid ikke gjøre når som helst, slike angrep er delt opp i egne, skriptede sekvenser.

Kulden er ille, men krigstørsten stor.
Kulden er ille, men krigstørsten stor.

Du har også en kniv tilgjengelig om du kommer for nærme slemmingene, og den er mest nyttig når man vil holde en lav profil. Ja, for det er elementer av sniking i Medal of Honor. I enkelte brett er det lyddisiplin, det vil si at alt skal skje i mørkets stillhet. Man føler seg mektig med nattbriller og lyddempede våpen, men det endrer ikke det faktum at disse sekvensene er skinnelagt for deg. Det vil si at du må gjøre mye feil om du skal bli oppdaget. Vakter som ser inn i vegger på patrulje, og mystisk nok alltid har ryggen til deg, er ikke veldig vanskelig å hanskes med. Snikesekvensene er dermed bare kosmetiske, og tappes raskt for spenning.

Jeg er stort sett meget fornøyd med selve intensiteten i kampene. Selv om du ikke trenger å være noe taktisk geni for å lykkes og til tross for at fienden kommer i slike irriterende bølger, så er det skikkelig action vi snakker om her. Skuddene hviner veggimellom, eksplosjonene dundrer i ørene og det skal ikke mange skuddene til før du er historie. Førstehjelpspakker er det bare å glemme. Hvis skjermen begynner å bli rød handler det om å finne dekning for en hvil, hvis ikke er det ute med deg!

Vilt og vakkert

Visuelt har jeg nesten bare godord å si om Medal of Honor, dette er et meget pent spill. Det hjelper selvsagt på at det meste av handlingen foregår i slående omgivelser, og EA og deres militære konsulenter skal ha skryt for hvor autentisk denne tittelen virker rent visuelt. Ikke bare er de store miljøene pene, detaljene sitter også. Her kan du få mygg i øya og nesten få hakeslepp av murpussrøyk under kuleregn. Slikt snadder setter vi pris på.

Kjøring av slike er et gjesp.
Kjøring av slike er et gjesp.

Selv om den er begrenset til for få gjenstander, rakk jeg også å bli glad i fysikkmotoren i dette spillet. Sammen med ødeleggbare omgivelser skaper den en mye mer spennende og skiftende ramme rundt flere av kampsituasjonene. Du vet aldri hvor du kan føle deg helt trygg i din fremrykning mot fienden. Det eneste negative på grafikksiden er merkelige løpeanimasjoner på de rundt deg, men det er ikke noe annet enn en bagatell.

Lyden bidrar også til det totale kaoset du opplever på slagmarken. Nå er ikke jeg i stand til å høre om alle våpnene i spillet har autentiske lydeffekter, men for meg sitter det meste av lyden som et skudd. Stemmegivningen er også akseptabel, selv om man ikke alltid blir så engasjert i det som faktisk sies. Produksjonsverdiene i dette spillet hviler uansett godt på aller øverste hylle.

Vassen flerspiller

Flerspillerdelen kan også skryte av særs solid produksjon, men såpass har vi lært oss å forvente av svenske DICE. Medal of Honor har nemlig noe så spesielt som to totalt adskilte spilldeler utviklet av ulike spillstudio, og EA Los Angeles har ingenting med denne delen av spillet å gjøre. Men svenskene bør jo tross alt kunne sin flerspilleraction på dette punktet.

Jeg lot meg likevel ikke imponere all verden av flerspillerdelen. At de går rett i strupen på Call of Duty: Modern Warfare er ingen hemmelighet, men Activisions storserie trekker fortsatt det lengste strået. Det er det flere grunner til.

Flerspillerbiten imponerer ikke.
Flerspillerbiten imponerer ikke.

Dette føles til tider som en regelrett imitasjon av Modern Warfare 2, men det gjør lite bedre. Våpenfølelsen er veldig platt og overfladisk, og våpnene blir innimellom for realistiske. Det vil si at tempoet tar en solid støyt av ekstremt pirkete rekyl, og det gjør at man ofte blir nødt til å stå på stedet hvil og hamre salver mot fiendens posisjon.

Dette hadde vært flott om det generelle tempoet tilsa at slik funker spillet best, men funksjoner slik som de ulike belønningene man får for å drepe et visst antall fiender på rad tilsier at aggressivitet og proaktivitet skal belønnes. Man har også flere spillmoduser som sentrerer rundt å være kjappest mot ulike punkter, og da blir det schizofrene tempoet en gedigen frustrasjon.

Utover det så spiller flerspillerdelen i Medal of Honor mye som Modern Warfare-spillene. Man har en rekke ulike moduser som for det meste sentrerer rundt å knerte fienden, og bra resultater belønnes med nye ferdighetsnivå, våpen og egenskaper. Det er en velprøvd oppskrift, og progresjonen er som regel spennende nok.

Nå er det riktignok lyspunkter, slik som at spillmotoren er rimelig pen og at lydbildet er sugende intenst. Den halvveis historiedrevne «Combat Mission»-modusen er også en spennende liten sak, der man har en viss tid på å forsvare eller okkupere ulike områder. Etter hvert som angriperen avanserer så presses forsvarer tilbake, og den dynamiske naturen til denne modusen er herlig.

Det hjelper likevel ikke når konkurransen er hvassere enn noen gang.

Konklusjon

Medal of Honor leverer et greit comeback, men dette er ikke et skytespill som vil huskes spesielt lenge. Oppdrags- og miljøvariasjonen er god, og det samme er produksjonsverdiene, men spillet makter aldri å stå frem fra mengden og markere seg på noe som helst vis. Vi har sett det aller meste før, selv flerspillerdelen virker oppbrukt og utvasket. Da hjelper det ikke at enspillerkampanjen kan gjøres unna på et halvt dusin timer. Totalpakken blir for tynn og da spørs det om Medal of Honor er verdt pengene dine. Slutten levner i hvert fall ingen tvil om en oppfølger, det blir spennende å se hvilken retning EA eventuelt tar med det neste spillet.

Mikael har spilt gjennom kampanjen og foretatt helhetsvurderingen, mens Lasse har gitt sine synspunkter på flerspilleropplevelsen.

Vurdering

Medal of Honor

Medal of Honor X360 X360 6/10 Windows PS3 6/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Games

Beste priser

Vurdering

Medal of Honor PS3 PS3 6/10 Windows X360 6/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Games

Medal of Honor Windows Windows PS3 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2010
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: EA Games

Kommentarer (56)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen