Memoria
Anmeldelse

Memoria

Bli med tilbake til fantasilandet Aventuria, i nok et herlig Daedalic-eventyr.

Et av mine favorittspill fra 2012 var Chains of Satinav, et pek-og-klikk-eventyr satt til The Dark Eyes rollespillverden, Aventuria. Spillet bød på en spennende og til og med litt rørende historie om fuglefangeren Geron og alven Nuri, som måtte gjennom store prøvelser for å bekjempe en ondsinnet trollmann med skumle hensikter.

Ett spill, to historier

Memoria er en direkte oppfølger til Chains of Satinav, og finner sted noen måneder etter forgjengerens avslutning. Om du har fullført Chains of Satinav husker du utvilsomt hvordan det endte – spesielt for stakkars Nuri. Når Memoria starter forsøker Geron å finne en løsning på situasjonen, og oppsøker en omreisende handelsmann som visstnok kan hjelpe. Men der venter nye mysterier, i form av en historie om en glemt prinsesse som levde for lenge, lenge siden.

Postkort fra Aventuria.
Postkort fra Aventuria.

Dermed gjør Memoria et klassisk men velfungerende fortellergrep: Det forteller to separate men beslektede historier samtidig. På den ene siden fortsetter eventyrene om Geron og Nuri, og på den andre siden hører vi om prinsesse Sadja som var villig til å gjøre hva som helst for å bli husket som en helt – noe som åpenbart ikke gikk etter planen, ettersom ingen i Gerons tid hadde hørt om henne. Historiene Memoria forteller er spennende, og spillet hopper fra den ene til den andre på strategiske tidspunkter. Dermed holdes spilleren på pinebenken gjennom hele eventyret.

På samme måte som originalspillet er Memoria et godt eksempel på et spill som bruker et lisensiert univers på en fornuftig måte. Det går aldri i unødvendig detalj om verden og historien dens, men det er alltid nok referanser og bakgrunnsinformasjon til at opplevelsen får en dybde man vanligvis ikke finner i spill som dikter opp sine egne verdener. Dermed gir det inntrykk av at handlingen foregår i en ekte verden med en rik historie, som eksisterer også utenfor de miljøene vi får oppleve i spillet.

Figurene og motivasjonene deres er også interessante, og med unntak av Geron som har en ganske enkel og åpenbar agenda blir man ikke helt sikker på dem før avsløringene helt på tampen av spillet. Og der Chains of Satinav fikk litt kritikk for avslutningen sin, slutter Memoria på en tilfredsstillende måte som samtidig gir inntrykk av at vi har nye eventyr i vente.

Prinsesse Sadja ønsker å bli husket som en heltinne. Det blir hun ikke.
Prinsesse Sadja ønsker å bli husket som en heltinne. Det blir hun ikke.

Solide gåter

Den gode historien akkompagneres heldigvis også av gode og velbalanserte gåter som utfordrer uten å frustrere. Løsningene er stort sett logiske og selv om jeg satt fast noen ganger klarte jeg å fullføre spillet på egenhånd. Av og til blir det litt mye eksperimentering – man skjønner gjerne hva man skal gjøre, men ikke helt hvordan spillet ser for seg at man skal gjøre det. I de tilfellene er heldigvis miljøene såpass begrenset i størrelse at man slipper å være usikker på hvor løsningene befant seg. Det hjelper dessuten at grensesnittet har en funksjon som uthever alle tingene som kan manipuleres eller sjekkes ut. Dermed slipper du å forlate en skjerm i uvisshet om at du har funnet alt som er å finne der.

Underveis får de ulike hovedpersonene tilgang på forskjellige former for magi, som gir flere interessante interaksjonsmuligheter. Du får for eksempel muligheten til å forvandle ting til stein og manipulere tankene til andre figurer, slik at de gjør det du ønsker. Disse magiske mulighetene utvider spillerens repertoar på en fin måte, men jeg synes godt spillet kunne vært enda flinkere til å utnytte disse mulighetene. Memoria har til og med en labyrint – som faktisk fungerer helt greit. De som har utviklet labyrintfobi etter gamle åtti- og nittitallseventyr får til og med tilbud om å hoppe over labyrinten etter en stund.

Stort og variert

I det hele tatt er Memoria et overraskende stort spill, med mange varierte situasjoner og steder. Litt av handlingen foregår i miljøer vi kjenner fra Chains of Satinav, men det føles bare naturlig og ikke som et forsøk på å kutte ned utviklingskostnadene ved hjelp av gjenbruk. Det er alltid veldig vrient å si noe om hvor lang tid et eventyrspill av denne typen tar å fullføre; jeg brukte rundt ti timer, men hvor lang tid du bruker avhenger av hvor raskt du kommer opp med løsningene til de ulike gåtene, og eventuelt hvor tålmodig du er før du søker hjelp til situasjoner du sitter fast på.

Magiske miljøer.
Magiske miljøer.

Memoria kommer fra tyske Daedalic, som har spesialisert seg på klassiske, todimensjonale pek-og-klikk-spill. Om du kjenner til tidligere Daedalic-spill, som The Whispered World, Night of the Rabbit og, selvfølgelig, Chains of Satinav, kommer det neppe som noen overraskelse å høre at Memoria ser utrolig pent ut. De håndmalte bakgrunnene er direkte nydelige, med animerte elementer som gir dem liv. Det eneste som ødelegger helhetsinntrykket litt er figurene. De har nemlig et litt billig preg over seg.

På lydsiden byr spillet på fin og stemningsfull musikk, og skuespill som varierer mellom helt okay og direkte dårlig. Akkurat det er et litt typisk Daedalic-problem, men selv om noen av skuespillerne gjør en ganske så slett jobb fungerer hovedrolleinnehaverne stort sett greit i rollene sine. Det er likevel litt synd at en så god historie som dette spillet har ikke kombineres med like godt skuespill – jeg tror nemlig det må til om Daedalics spill skal nå det publikumet de fortjener. Oversettelsen fra tysk til engelsk er i det minste solid, selv om det sniker seg inn noen rare setninger av og til.

Konklusjon

Memoria er nok et knallgodt eventyr fra Daedalic. Spillet byr på en spennende og til tider ganske mørk historie satt til et troverdig fantasiunivers befolket av interessante figurer. Gåtene er stort sett logiske og løsbare uten alt for store problemer, og takket være et enkelt magisystem får spillerne et ekstra sett interaksjonsmuligheter med verden rundt seg. Selv om spillet bruker enkel 2D-teknologi ser det virkelig lekkert ut, takket være håndmalte bakgrunner av ypperste kvalitet.

Gjensyn med Andergast.
Gjensyn med Andergast.

Det største problemet med Memoria er egentlig ikke noe galt med spillet i seg selv, men det faktum at det er en direkte oppfølger til et spill jeg dessverre ikke har inntrykk av at særlig mange har spilt. Hvis du hopper rett inn i Memoria uten å ha spilt Chains of Satinav mistenker jeg at det vil slite litt med å engasjere i starten, og selv om historien om Sadja står godt på egne bein bygger Gerons del videre på tidligere hendelser. Jeg vil med andre ord anbefale at du spiller Chains of Satinav før Memoria. Heldigvis er også det et skikkelig godt eventyr, som alle eventyrspillere med respekt for seg selv strengt tatt bør ha spilt allerede.

Vi snakker ofte om hvordan eventyrspillene har fått nytt liv takket være folkefinansiering, men sannheten er at takket være utviklere som Daedalic har sjangeren aldri vært død. Jeg håper de mange som har vært med å støtte opp om prosjekter som Tim Schafers Broken Age også vurderer å ta en titt på Memoria, for dette er et spill som bør appellere til alle som elsket klassikerne på nittitallet.

Windows 8/10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Memoria

Memoria Windows Windows 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 29. august 2013
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Eventyr
  • Utgiver: Daedalic Entertainment
  • Utvikler: Daedalic Entertainment

Beste priser

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen