Anmeldelse

Men of War: Assault Squad

Dette er krigsbrorskap du ikke tuller med.

Da Men of War kom ut for om lag to år siden, skrev jeg at dette var et svært godt sanntidsstrategispill, og den noe ukjente russisk-ukrainske utvikleren Best Way, satt på muligheten til å utfordre selveste Company of Heroes. Assault Squad er den andre av totalt tre frittstående tilleggspakker, og utvikles av Digitalmindsoft. Men of War: Red Tide kom ut i 2010, mens Men of War: Vietnam foreløpig ikke har fått noen dato, men ryktes på markedet i løpet av inneværende år.

Men of War-utgivelsene har flere åpenbare problemer, og den labre produksjonen som er rimelig klassisk for øst-europeiske spill, har hele tiden vært et irritasjonsmoment. Jeg ble nesten forbannet da jeg fikk vite at det skulle lages tre tilleggspakker – hvorfor ikke sette i gang med et nytt spill som bygget videre på originalens flotte spillbarhet i en litt bedre innpakning? Det er likevel vanskelig å være en gretten og visjonær kritiker når Assault Squad er såpass morsomt som det er.

Flerspillersentrert

Britene meier ned nazister på flatmark.
Britene meier ned nazister på flatmark.

Men of War: Assault Squad har ett mål for øyet: Å gjøre den klassiske spillbarheten vi forelsket oss i, tilgjengelig i flerspiller. Derfor er det ingen dedikert enspillerkampanje med flaut stemmeskuespill og tragisk manus denne gangen. Snarere finner vi en billett rett til striden, som tross alt er det beste med serien.

Det er tydelig at utviklerne ikke er helt blasert av Company of Heroes og deres flerspillerorienterte tilleggspakker, der de har finpusset motoren og lånt fra Relic-mesterverket i sin utforming av moduser og ren taktisk dynamikk.

Assault Squad kan også spilles i enspiller, men i stedet for en kampanjemodus er det denne gangen lagt til tre frittstående oppdrag fra hver av spillets fem fraksjoner: Tyskland, Sovjetunionen, USA, Storbritannia og Japan. Disse oppdragene er ofte basert på kjente historiske hendelser fra andre verdenskrig, som for eksempel Carentan-angrepet i Normandie, El Alamein i Nord-Afrika eller Operation Market Garden i Nederland.

Motoren er intakt

Stillingsangrep i de russiske skoger. Se opp for Hitlersaga a.k.a. MG-42!
Stillingsangrep i de russiske skoger. Se opp for Hitlersaga a.k.a. MG-42!

Spillet benytter seg i utgangspunktet av samme motor som den første utgivelsen, og den fungerer veldig bra. Områdene er ødeleggbare og tæres ned i takt med påvirkning fra artillerikanoner, granater og andre eksplosiver. Det er fremdeles like morsomt å se hjelmen sprette av en fiende som ikke holder hodet langt nok ned i stillingen.

Noen oppgraderinger har det blitt, til tross for at Assault Squad egentlig er en utvidelsespakke. For det første virker prosjektiler i mye større grad å opptre realistisk, og man føler større forskjell på kalibre, enten det er mellom ulike stridsvognsdrepere, artilleri eller håndvåpen. Videre har den kunstige intelligensen fått seg en liten oppsving, til tross for at enkelte soldater til tider beter seg som høns.

Jeg synes også at den nydelige og unike direktekontrollfunksjonen, der du kan ta kontroll over en soldat, stridsvogn eller hva det måtte være, har blitt strammere og gir bedre respons. Grensesnittet er dessverre fremdeles uhorvelig stygt, og sammen med det noe kronglete systemet for å gi enheter kommandoer utgjør dette et av spillets aller største områder for forbedring.

Ikke med generalene som med kokkene

Lite er mer kjipt enn en artillerigranat som slår ned i foten din.
Lite er mer kjipt enn en artillerigranat som slår ned i foten din.

De frittstående enkeltoppdragene er underholdende for en som har vært lenge borte fra spillet. De byr på flere spillestiler i form av at de kan tilpasses ulike taktikker, men jeg skulle ønske det var litt større variasjon i brettdesignet. Gleden av å spille dem gjennom i samarbeidsmodus har likevel en tendens til å glatte over problemer man ser hvis man sitter alene. Det er noe trist, men samtidig utrolig fantastisk, over to til fire kompiser som leker generaler og kauker kommandoer til hverandre gjennom Teamspeak.

En av de virkelig givende tingene med det ordinære Men of War var den gode følelsen av å nedkjempe en fiendtlig flankestilling, ta over kanonen som befinner seg der og bruke den til å ekspedere den fiendtlige stridsvognen som har terrorisert sentrallinja di. Gliset jeg får om munnen når en uttenkt plan settes i live og sørger for et gjennombrudd, sier mye om hva jeg tenker om spillet der og da.

Når man kan gjøre dette sammen med inntil tre andre, blir følelsen av et velfungerende samarbeid om mulig ennå bedre. Man hjelper hverandre og koordinerer dekkild, artilleriild, utplassering av snikskyttere og så videre – et utmerket tillegg til et allerede svært sjarmerende spill.

Pass på motangrepet

Heftig ildgivning fra panservogner i ørkenen.
Heftig ildgivning fra panservogner i ørkenen.

Spillet fungerer på en litt annen måte enn tidligere, og du står fritt til å velge hvilke type styrker du vil kalle inn basert på poeng du opptjener ved å holde ulike sentrale punkter på slagmarken. Dette systemet er basert på samme prinsippene som i Company of Heroes, og jo flere kontrollpunkter du kontrollerer, jo flere styrker kan du kalle inn.

Dette skaper en litt annerledes spilldynamikk. Som de fleste med et fnugg av militær forståelse vet, er det alltid enklere å forsvare en stilling enn det er å angripe. Hvis du presser fremover og tar en stilling, er styrkene dine ofte skadet og redusert når de kommer frem. Det som ofte skjer er at den datastyrte motstanderen lanserer et motangrep, og hvis du da har for stor strekk i linja di, er det duket for en militær voldtekt av de sjeldne.

Et motangrep kan være så forstyrrende at hvis det opprettholder et visst moment, kan det føre deg flere hakk bakover. Dette gjør at man i Assault Squad får en mye sterkere føling på å være både varsom og lur når man presser fremover. Når du tar en stilling, må du umiddelbart starte forsterkningen av denne – disse burde være bestilt allerede før du går til angrep.

Gi deng og få deng

Spillet inneholder tre ulike flerspillermoduser for å spille mot hverandre. I «Combat» sender spillerne styrker mot hverandre i det som kan sies å være en vanlig lagkamp. «Frontlines» er nesten som en strategispillversjon av «Rush»-modusen i Battlefield-spillene, hvor den ene siden angriper mens den andre prøver å forsvare seg. Dette er en noe nyskapende og morsom tilnærming for sjangeren.

Et koselig kringvern utenfor Minsk.
Et koselig kringvern utenfor Minsk.

Den tredje og siste modusen er «Assault Zone». Denne er forholdsvis lik den mest klassiske modusen fra Company of Heroes, der man skulle ha kontroll over ulike sentrale punkter på kartet for å få tilgang til ressurser. Det er uten tvil mye spilletid i disse modusene. Man må likevel komme seg over spillets noe klumsete administrative side, som tradisjonelt sett betyr et lite taktilt kontrolloppsett og et forferdelig visuelt grensesnitt. Som følge av at spillet har tatt lett på disse elementene, forplanter det seg problemer dypere inn i Assault Squad, og spesielt mulighetene for kommunikasjon blir lidende.

Spillet kunne lett hatt et bedre grensesnitt for å finne kamper, kommunisere mellom spillere og så videre. Utvikler har en lang vei å gå når det gjelder å koordinere kommunikasjonen mellom spillerne i et så detaljorientert spill som dette. Jeg savner spesielt et bedre kartsystem som gir deg bedre oversikt over hvor kampene utspiller seg, samt et koordinatsystem for enkle kommandoer mellom spillere på samme lag.

Når man spiller enkeltoppdragene sammen med andre, er det også litt underlig at utviklerne ikke har lagt til rette for muligheten til at hver spiller får sine egne poeng å kalle inn forsterkninger fra, men at man må dele på dem. Videre synes jeg det virker noe sært at det er tilfeldig hvem som får enheten du bestiller. Til tross for at det går an å felleskontrollere enheter, er dette et svært underlig designvalg.

Konklusjon

Britiske kommandosoldater har inntatt en fiendtlig stilling og etablerer ildbase.
Britiske kommandosoldater har inntatt en fiendtlig stilling og etablerer ildbase.

Men of War: Assault Squad er en god frittstående utvidelse til et av de bedre sanntidsstrategispillene de siste årene. Til tross for at en rekke enkeltoppdrag kan spilles alene, er dette uten tvil en tittel viet til til de som ønsker å spille i flerspillermodus.

Alle enkeltoppdragene kan spilles i samarbeidsmodus mot datamaskinen. Dette er svært morsomt, på tross av klønete løsninger som hindrer kommunikasjonsflyten mellom de involverte parter. Kommunikasjon er jo en svært viktig del av et spill hvor mye skal gjøres på kort tid. De som skal kjempe mot andre har også mye å glede seg over. På tross av at spillet rent administrativt er noe tungrodd, veier gode moduser opp for dette.

Men of War er like latterlig som det alltid har vært når det kommer til grensesnitt, kommunikasjonsflyt, stemmeskuespill og alt rundt spillopplevelsen. Det er også like briljant som det alltid har vært når det kommer til selve striden, med en god spillmotor, ødeleggbare miljøer og stor variasjon. Assault Squad er som sitt opphav ikke noe spill for Gud og hvermann. Det er en tung PC-tittel med høy stressfaktor, laget utelukkende for oss som liker slikt. Spillet er like fullt en god utvidelse som i likhet med resten av serien kunne tjent veldig mye på litt bedre produksjon.

Vurdering

Men of War: Assault Squad

Men of War: Assault Squad Windows Windows 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. februar 2011
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Strategi, Taktisk
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: 1C Company
  • Utvikler: Digital Mind Soft

Kommentarer (4)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen