Anmeldelse

Men of War: Vietnam

Velkommen til ditt eget, personlige Vietnam.

Men of War: Vietnam er den tredje frittstående utvidelsen til den flotte Men of War-serien, som dukket opp som juledagen på kjerringa en tidlig vårdag i 2009. Etter originalutgaven har vi sett utvidelsene Red Tide og Assault Squad, før vi denne gang går drøye 20 år frem i tid til de fuktige tropeområdene i Øst-Asia.

Det som har definert serien hele veien, er at det er et sanntidsstrategispill som raffinerer spillbarheten fra nydelige Company of Heroes, som i sin tid satte en foreløpig uoppnådd standard for denne typen spill. Men of War tilbyr mer mikrostyring og på flere måter en slags tredjepersons skytespillopplevelse, ettersom du kan gå ned på soldatnivå og styre hver og en soldat til det nitidige. Dette gjør spillene dypere, mer komplekse og tillater større valgfrihet når sofageneraler skal avgjøre skjebner i de store krigene.

Hit, men ikke lenger

Søndagstur opp Mekong River. Stille og rolig, gitt!
Søndagstur opp Mekong River. Stille og rolig, gitt!

Hvis vi legger det kritiske øyet til, har Men of War-spillene alltid båret preg av å komme fra en østeuropeisk utvikler. Produksjonskvaliteten er gjennomgående lav, og på punkter som grensesnitt og menyer grenser det tidvis til det latterlige. Stemmeskuespill og mellomsekvenser har for lengst passert det punktet, og man trykker seg raskt forbi disse når de dukker opp.

På grunn av den gode spillbarheten, har jeg alltid funnet det lett å se gjennom fingrene på spillets åpenbare svakheter. Jeg var villig til å ta et rotete visuelt grensesnitt, et trøblete menysystem og en komisk historieformidling for å få følelsen av å spille et spill som hadde noe helt unikt.

Jeg behøver ikke spille Men of War: Vietnam spesielt lenge før jeg skjønner at jeg ikke er sikker på om jeg er villig til dette lengre. Det som en gang var nytt og flott er nå hverdagslig, og Vietnam ser i praksis like jævlig ut som sine forgjengere når det kommer til de negative sidene jeg tidligere har nevnt. Det er som tidligere indikert den tredje ekspansjonspakken til et spill som kom ut i 2009, og innpakningen er akkurat det samme som den gang. Dette betyr at uansett hvor gode oppdragene i Vietnam er, bør utviklerne begynne å tenke fremover – på hvordan de kan forbedre spesielt de svake punktene vi kritikere har påpekt i godt og vel to år.

Ingen merkbar effekt

Slå til der de minst venter det!
Slå til der de minst venter det!

Men of War: Vietnam finner åpenbart nok sted under Vietnamkrigen på midten av 60-tallet. Spillet er lagt opp på den måten at det er en amerikansk og en nord-vietnamesisk kampanjedel som kan spilles enten i enspiller eller i samarbeidsmodus. Det er verdt å påpeke at spillet ikke kommer med en egen spiller-mot-spiller-modus. Alt sirkulerer rundt kampanjemodusen på en eller annen måte.

Det er merkelig at utvikler ikke har klart å gi noen god og klar følelse av at spillet har entret en mer moderne tidsalder enn det vi er vant med fra de forrige spillene (som var lagt til andre verdenskrig). Jeg er fullstendig klar over at det fremdeles er snakk om vanlig kulebaserte våpen og at disse ikke revolusjoneres så veldig ofte, men når andre spill klarer å markere disse overgangene, ser jeg ingen grunn til at dette ikke skulle gjøre det også.

Jeg må få påpeke at dette på ingen måte utgjør noe stort problem, men snarere er et dårlig utnyttet potensiale. Den gode spillbarheten er fremdeles til stede, og en reise til et annet sted og en annen tid er forfriskende i seg selv. Når det er sagt er det svært mange steder jeg heller ville drevet krig på enn i en fuktig jungel. I og med at kampanjen begrenser seg til Vietnam-området, blir det derfor også mye av de samme områdene gjennom oppdragene.

Ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lengre tid?

En kule - straffen for å sovne på vakt.
En kule - straffen for å sovne på vakt.

Oppdragene er i sin strukturelle oppbygning ganske godt designet. I flesteparten av disse styrer du en gruppe soldater som har ulike direkte og indirekte mål, og har flere potensielle måter å løse disse på. Dette gir rom for økt brukt av kløkt og planlegging, men samtidig også mye mindre rom for feil. Hvis du mister snikskytteren din kan du ikke bare bestille deg en ny. Dette gir meg «flashbacks» til spill som Commandos og de tidlige Rainbow Six-titlene, hvor man kunne bruke dobbelt så lang tid på å planlegge manøvre som å utføre dem.

En av de åpenbare grunnene til at Men of War: Vietnam minner meg om disse, er naturlig nok at det er ubønnhørlig vanskelig. Dette er uten tvil det vanskeligste spillet i serien så langt, og dette er egentlig en designmåte som hører gamle dager til. Jeg er riktignok ikke noen verdensmester i spill, men når jeg sliter meg gjennom oppdrag ved å lagre og laste et tosifret antall ganger på enkleste vanskelighetsgrad, da er det noe som er feil.

Et eksempel er det aller første oppdraget, hvor du med din gruppe spesialsoldater skal komme deg ut fra jungelen ved å ta ned flere fiendtlige kontrollpunkter. Et av deloppdragene her er å ta ut noen helikopterpiloter som flyr Huey-helikoptre. Hvis du ikke klarer å ta ut disse tidsnok (noe som virker nesten umulig), må du nærmest bedrive lav åling hele resten av brettet. Helikoptrene later til å ha bedre luktesans enn en blodhund, og voldtar følgelig laget ditt med AGM22-missiler. I spillet har også disse helikoptrene fått den eminente egenskapen av å være lydløs, så med mindre du konstant sjekker minikartet, skiller det hundredeler mellom suksess og død.

Etter at du omsider har klart første oppdrag, begynner du å lure på om du skal starte på det neste, eller om det er like greit å begynne treningen for en gullmedalje i tikamp i London-OL 2012 – alternativene føles omtrent like arbeidskrevende der og da.

Feilene ødelegger

Når fienden angriper med full styrke er stridsvognen en tilsynelatende trygg plass.
Når fienden angriper med full styrke er stridsvognen en tilsynelatende trygg plass.

Jeg skal være såpass raus at jeg også erkjenner at det ikke er noe prinsipielt galt med at enkelte spill er vanskelige – som gammel entusiast av PC-plattformen liker jeg en utfordring i mine strategispill til tross for at normen innen spilldesign i 2011 er å gjøre akkurat det motsatte av dette. Det som derimot blir veldig viktig når du reduserer rommet for å gjøre feil så til de grader, er at spillmotoren er sylskarp, konsekvent og rettferdig.

Det er på dette punktet Men of War: Vietnam feiler, og gjør seg selv til den svakeste tittelen i trioen av ekspansjonspakker. Jeg føler alt for ofte at jeg felles av dumme tilfeldigheter og feil, som at soldatene mine løper rett på noen som skyter uten å returnere ild, at fiender later til å gi blanke selv om makkeren deres som sto en halv meter unna nettopp døde av en håndgranat og lignende. Det er forferdelig irriterende å ha brukt lang tid på å nå et punkt, hvorpå en av gutta på laget spontandør uten at han har tråkket på en mine eller at noen har skutt på han.

Denne listen kan gjøres veldig lang. Hva med skriptede hendelser som ikke skjer fordi at du ikke er på akkurat rett plass til rett tidspunkt, og således ikke får godkjent oppdraget og kommer deg videre? Hva pokker er vitsen med et åpent spillmiljø da? Hva med spillfigurer som setter seg fast i døråpninger og lignende, hvor løsningen er å sprenge han ut med en granat? Når spillet skal være så vanskelig som det legger opp til, gjør slike ting meg rasende, og jeg må legge det fra meg og ta noen timer nedkjøling før jeg orker å se på det igjen.

Konklusjon

Det kan være svært vanskelig å få øye på fienden i den tette jungelen.
Det kan være svært vanskelig å få øye på fienden i den tette jungelen.

Men of War: Vietnam er den tredje og siste frittstående utvidelsen til den gjennomgående dårlig produserte, men akk så givende Men of War-serien. Det er et spill som har et godt strukturelt oppdragsdesign, men likevel er det for vanskelig og nådeløst sett med moderne spilldesignøyne.

Jeg tror det er plass for utfordrende spill på markedet, men når rommet for spillerfeil innskrenkes må også spillmotoren være konsekvent og feilfri. Her spenner spillet bein på seg selv, og det er alt for mange småfeil som resulterer i store og fatale konsekvenser – mange ganger ville nok Men of War: Save & Load være en mer passende tittel.

Den gode spillfølelsen og direktekontrollen er fremdeles tilstede, hvis man klarer å nyte denne mellom frustrasjonen. Likevel er det nok sunt for både spillere og serien i seg selv at det slutter her. Utviklerene bør ta spillbarheten med seg tilbake til tegnebordet, ta til seg kritikken de har fått gjennom disse utvidelsene, og komme sterkere tilbake i en eventuell oppfølger.

Vurdering

Men of War: Vietnam

Men of War: Vietnam Windows Windows 5/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 9. september 2011
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Taktisk
  • Utgiver: 1C Publishing EU
  • Utvikler: Best Way

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen