(Bilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Overgår forgjengeren på alle punkter

Når alt først klaffer er det ingenting som kan måle seg med Mirror's Edge: Catalyst.

Det er noe uforbeholdent særegent ved Mirror's Edge. Jeg merket det for første gang for snart åtte år siden – originalspillet var på en måte ulikt alt annet jeg hadde opplevd tidligere, og blant melkehvite hustak og speilblanke glassvinduer var det som om det våknet noe i meg. En slags lengsel må det ha vært: en lengsel etter å løpe, hoppe og være parkourbajas i et digert, fullvoksent lekeland. 

Og det fungerte på sett og vis akkurat som bestilt i 2008. Battlefield-utvikler DICE hadde dermed klart å skape et spennende, nytt spillunivers, med en barsk heltinne og helstøpte spillmekanikker i hovedrollene.

Er ikke hver dag man slipper ut fra spillfengsel.
Er ikke hver dag man slipper ut fra spillfengsel. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Noen kommersiell suksess ble spillet derimot ikke, og det var nok også derfor det skulle ta hele åtte år før oppfølgeren var et faktum.

Nå har denne oppfølgeren imidlertid blitt lansert, og kommer da i form av Mirror's Edge: Catalyst. Nå som den gang sitter jeg igjen med mange av de samme følelsene etter endt gjennomspilling. Samtidig er det tydelig at utviklerne har lært en del siden 2008, det er først og fremst denne lærdommen som gjør at Catalyst overgår forgjengeren på omtrent alle mulige punkter.

Stein i glassby

Kommunikasjonen i forkant av spillets lansering har vært noe uklar, men Catalyst er altså ikke en direkte oppfølger til Mirror's Edge. Ei heller er det en direkte forløper – isteden har DICE halvveis forsøkt å finne på noe helt nytt denne gangen, med nye figurer, nye omgivelser og enda noen triks i ermet.

Byen, City of Glass, er den samme, men ellers står vi kun med ungjenta Faith Connors som det eneste bindeleddet mellom de to spillene. Hun har på sin side ikke forandret seg noe særlig siden sist: Fortsatt rebelsk, stilig dekorert, og med skikkelig bein i nesa. Og selvfølgelig er hun like god i parkour, om ikke bedre.

Sistnevnte kommer ekstra godt med når man lever livet som dels budbringer, dels innbruddstyv på hustakene i den moderne metropolen.

Vi får også se hvilke hendelser som har ledet Faith dit hun er i dag.
Vi får også se hvilke hendelser som har ledet Faith dit hun er i dag. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Høyt over bakkenivå har samfunnets utstøtte nemlig funnet et sted hvor de kan styre unna og motarbeide de korrupte makthaverne i storbyen. Stort mer enn dette får vi ikke vite, før vi prompte kastes inn i Faiths knallrøde joggesko tidlig i spillet. Hun har nettopp tilbragt to år i fengsel, og er da selvfølgelig like ivrig som oss etter å komme i gang med løpingen igjen.

Historien som fortelles er kanskje hakket svulstig i sin fremføring, men jeg liker likevel dette materialet langt bedre enn det originalspillet serverte. I Catalyst får man jo faktisk møte en rekke spennende personligheter underveis, og handlingen har et konstant driv. I løpet av de snaue ti timene fortellingen varer, må Faith balansere slikt som en hissig mafialeder, et mystisk komplott og en eksentrisk, men underholdende hackerskikkelse.

Vi får også en dypere forståelse for hvem Faith faktisk er i løpet av spillet – mer enn bare raske bein, kjappe replikker og røde løpesko, men faktisk et troverdig og sårbart menneske. Jeg merket etter hvert at jeg likte historien bedre og bedre, jo mer jeg spilte.

City of Glass er en steril, men fantastisk flott lekeplass.
City of Glass er en steril, men fantastisk flott lekeplass. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Fullt firsprang

Ikke for det, løpingen får også sin stund i rampelyset, og da tar det ikke lang tid før de gode minnene fra 2008 vender tilbake. Catalyst oppfører seg omtrent identisk som forgjengeren, og er da med andre ord et meget solid førstepersons løpe- og klatrespill. Man har et effektiv kontrollsett å forholde seg til, hvor L1 (LB) får Faith til å bevege seg oppover, mens L2 (LT) sender henne nedover.

Slik har det seg til at man smidig kan hoppe over eller skli under hindringer; slenge seg lekent rundt hjørner; og løpe elegant langsetter vegger. 

Dette er et av de spillene hvor «fast travel» liksom ikke er så viktig, rett og slett fordi det er så gøy å løpe.
Dette er et av de spillene hvor «fast travel» liksom ikke er så viktig, rett og slett fordi det er så gøy å løpe. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Systemet er velfungerende og lett å forstå seg på, og Faith jobber stort sett alltid på lag med deg som spiller. Hun når toppfart relativt raskt, og når man først kommer i gang med løpingen, trenger man egentlig aldri å stoppe. Det å sømløst kombinere alle mulige bevegelser, uten å stoppe opp eller gjøre feil, er dermed en herlig opplevelse – når alt liksom bare klaffer, er det få spill som kan måle seg med følelsen av å spille Mirror's Edge: Catalyst.

Ofte måles man også opp mot andre spillere, og det å strebe etter stadig høyere plassering på tidslistene rundt omkring i byen, er herlig underholdende. Sjelden har jeg sittet  langt ute på sofakanten, som når jeg var like ved å ta topplasseringen på et av spillets mange løpsutfordringer.

Disse kan man forsåvidt også lage selv, og det er urovekkende lett (og gøyalt) å sette sammen sine egne løp, for så å dele de med andre spillere på internett.

Bright lights, big city

Spillets bruk av farger er sentral for opplevelsen.
Spillets bruk av farger er sentral for opplevelsen. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Spillets univers, de halvåpne hustakene i City of Glass, er også med på å bidra til spillets flyt. Catalyst viker litt fra formelen her, og går en hårfin balansegang mellom en strømlinjeformet og en åpen verden. Man har stort sett alltid flere veier å velge mellom, og det å ta seg fra én side av byen til den andre er derfor stadig like spennende.

Utviklerne er samtidig flinke til å veilede deg når det trengs, og bruken av farger er forsatt en svært essensiell del av opplevelsen.

Som i originalspillet er det nemlig rødt som gjelder også her, og er man noensinne usikker på hvor man skal, er det bare å følge de røde gjenstandene i omgivelsene. Den andre veiledningsfunksjonen, som konstant viser en strøm av røde partikler der man bør gå, er litt mindre elegant, og kan heldigvis skrus av hvis det blir for mye av det gode.

Selv ville jeg at omgivelsene skulle være så uberørte som mulig av slik unyttig informasjon. Det visuelle preget i City of Glass er nemlig noe helt for seg selv, og den rene estetikken som omkranser samtlige deler av Mirror's Edge Catalyst, gjør seg helt klart best på egenhånd. 

Det å ta seg fra én side av byen til den andre er stadig like spennende.

Spillet ser med andre ord rimelig lekkert ut i aksjon, og rent grafisk er det egentlig lite å klage på. Som sedvanlig er det DICEs egne Frostbite-motor som tas i bruk – det tekniske, sammen med det herlige postmoderne designet som preger storbyen, gjør Catalyst til et spill man øyeblikkelig drar kjensel på. 

Noen vil nok føle at omgivelsene kanskje er litt for sterile, men personlig syns jeg at verdenen er akkurat passe spritet opp, med stilrette reklameplakater, en solid døgnsyklus, og finfin bruk av farger. Det visuelle preget gjør også en rekke store sprang utover i spillet, og avhengig av hvilket distrikt man befinner seg i, er det stort sett alltid noe nytt å se på.

I likhet med andre åpne verdener har også City of Glass ulike frisoner, eller et såkalt «safe house» om du vil.
I likhet med andre åpne verdener har også City of Glass ulike frisoner, eller et såkalt «safe house» om du vil. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Havneområdet er for eksempel preget av mange takleiligheter og et dust lilla fargeskjær, mens det neonaktige resturantstrøket har elementer av blått, svart og indigo spredt utover.

At det i det hele tatt er så mange forskjellige områder å utforske, kom litt som et sjokk for undertegnede. I forkant av anmeldelsesprosessen var det nettopp den semiåpne byen som gjorde meg mest skeptisk, fordi jeg tenkte at området man fikk leke seg med umulig kunne være stort nok til å tilføre opplevelsen noe positivt.

Så feil kan man altså ta, og jo flere deler av byen jeg åpnet opp, jo mer imponert ble jeg.

Jeg vet det kan være frustrerende, Faith.
Jeg vet det kan være frustrerende, Faith. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Sonic kjenner seg igjen

Enkelte deler av verdenskartet er derimot litt mindre gjennomtenkte enn andre, og tidvis er det lett å føle på en mild form for klaustrofobi.

Dette henger også sammen med de øyeblikkene hvor spillet ikke flyter så godt: Som i originalspillet er nemlig også Catalyst litt klønete til tider, med prøving og feiling i mange forskjellige varianter.

Det var ikke rent få ganger jeg falt i døden i løpet av min tid med spillet, og hver gang var det med et lite stikk i gleden. Pinnsvinet Sonic kan relatere til dette, da han ofte har det på samme måte: Flyten man bygger opp mens man løper er liksom såpass verdifull, slik at ethvert feilskjær, og påfølgende helstans, virkelig setter en demper på stemningen.

Stort sett var det jo min egen feil at det gikk som det gikk, men frustrasjonen var ikke noe mindre ekte av den grunn.

At Catalyst også sender fiender etter deg fra tid til annen, hjelper ikke akkurat på denne fronten. Kampsystemet lar deg riktignok hamle opp med de fleste motstandere uten nevneverdige problemer – man kan sågar unngå å måtte slåss i det hele tatt, ved å løpe forbi skurkene – men det blir en del kløning når man først skal slå fra seg. Denne gangen har DICE også sløyfet all form for skytevåpen, og det er nok like greit.

Konklusjon

I forkant av spillets lansering var jeg helt klart spent på hva det skulle bli av Mirror's Edge: Catalyst, men jeg hadde aldri trodd jeg kom til å like det så mye som det jeg faktisk gjør. Sammenlignet med originalspillet får man servert mye av det samme, men enkelte endringer har DICE likevel implementert i løpet av de åtte årene de har tilbragt på tegnebrettet.

Kampsystemet er så som så, men holder man seg i bevegelse får man jo til det meste.
Kampsystemet er så som så, men holder man seg i bevegelse får man jo til det meste. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Og dette merkes virkelig mens man spiller. Selve styringen er bunnsolid, og Faith er som regel alltid på lag når man skal hoppe, løpe og svinge seg rundt i de postmoderne tretoppene i City of Glass. Av og til går det litt på tverke, og frustrasjonen gnager på opplevelsen flere ganger. Likevel: Den flytende følelsen av fullstendig frihet man opplever når alt går som det skal, er det få andre spill som kan skryte på seg. 

Det å bare løpe for løpingens skyld blir da en spennende aktivitet, og det at spillets halvåpne verden lar deg utforske og finne nye og potensielt raskere veier fra A til B, styrker opplevelsen.

Visuelt er det heller ingenting å klage på, selv om jeg kan forstå at enkelte vil kunne oppleve storbyen som litt for steril i lengden. Da er det imidlertid flere unike strøk man låser opp etter hvert, og disse hjelper med å holde opplevelsen frisk og ny i de snaut ti timene det tar å fullføre historien.

Historien er på sin side mer enn kapabel nok, og jeg merket til tider at jeg virkelig følte en salgs tilknytning til Faith som person.

Ellers kunne nok både kampsystemet og flere av spillets mer bortgjemte områder vært langt bedre, men mye av dette kan man også regelrett unngå – det gjelder bare å løpe fort nok.

For andre spill med særdeles god flyt, kan vi anbefale Mad Max, Dying Light og nye Doom.

Vurdering


"Når alt først klaffer er det ingenting som kan måle seg med denne følelsen."

Mirror's Edge: Catalyst PS4 PS4 8/10 XOne Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. juni 2016
  • Plattform: PlayStation 4
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Digital Illusions

Beste priser

På lager 349,- Til butikk
På lager 520,- Til butikk

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen