Napoleon: Total War
Anmeldelse

Napoleon: Total War

Hvem kan vel være bedre til å slå ned et opprør enn selveste Napoleon?

Creative Assembly har i en årrekke pusset og polert på Total War, den populære og kritikerroste arvesølvserien sin. Sammen har vi reist gjennom flere tusen år, fra romerske kriger via bueskyttere og middelalderens riddere frem til kanoner og hærer av geværmenn. Vi har vært i det føydale Japan, Europa – ja til og med i det uavhengighetstørste USA.

En fersking går i land.
En fersking går i land.

Total War-serien har i alle år representert svært høy kvalitet, og måten de blander sanntidselementer med turbasert strategi har ingen make innenfor sjangeren. Det turbaserte aspektet er preget av politikk, økonomi og overordnet strategi, mens sanntidsslagene som utspiller seg på slagmarken handler om taktikk, kløkt og topografiske variable.

Det murrer under dekk

Det forrige spillet i serien, Empire, kom ut så sent som for om lag ett år siden. Spillet fokuserte på de amerikanske statenes løsrivelse fra sin koloniherre Storbritannia, og hadde en helt ny spillmotor. Oppdateringer og utvidelser ble lovet fra utvikleren, men selv om vi har sett to betalbare utvidelser av spillet, har det vært forholdsvis få oppdateringer å spore. Empire: Total War var og er uten tvil et stort spill, men det hadde sin tekniske feil og irritasjonsmomenter.

På samme måte som med Valve sin forholdsvis tidlige Left 4 Dead 2-utgivelse, har Napoleon: Total War sin raske utviklingstid skap litt murring i miljøet som følger disse spillene. En av de store nyhetene i spillet er muligheten for å spille kampanjen i flerspiller – noe som egentlig var lovet som en oppdatering til Empire.

Det er kanskje ikke rart at Creative Assembly sender inn et av sine trumfkort i det gryende opprøret. Er det en mann som kan samle troppene og få dem til å tenke i rette baner, så må vel være vesle Napoleon Bonaparte. General i en alder av 25 år, og en av verdens største og mest omtalte hærførerere må vel klare å stoppe kjeften på noen sure forumtroll?

Klipp og lim, også en gang til?

Der vil jeg ha teltet mitt!
Der vil jeg ha teltet mitt!

Napoleon: Total War er tuftet på den samme motoren som Empire, hvilket gjør at de som har befridd amerikanere og indianere fra briter opp og i mente, raskt vil kjenne igjen alt fra menysystem til sanntids- og turbasert grensesnitt.

For første gang er et Total War-spill lagt opp til å følge en bestemt person, og det later ikke til å være et dumt trekk av utviklerne. Spillet roterer rundt den franske keiseren, hvilket igjen gjør at man får med seg ganske mye historie. Ekstra fiffig er det at spillet er lagt opp med en flott kurve når det gjelder vanskelighetsgrad, hvor du følger unge, lovende Bonaparte fra sine tidlige dager på den franske øya Korsika, og gradvis lærer deg å bli en keiser.

Spillets kampanjedel er delt opp i fire forskjellige ulike deler – fra Napoleon for første gang begynte å etablere seg på fastlandet i Europa, videre på hans ferd over alpene til Italia, Egypt og Russland. Kampanjen gjør at man får med seg mye forskjellig og møter mange forskjellige enheter man må hanskes med på slagmarken.

Kanonjusteringer

Egyptiske sandstormer er et sabla herk.
Egyptiske sandstormer er et sabla herk.

På spillets turbaserte politiske del merker man fort noen endringer og finjusteringer i den gamle spillmotoren. Hver tur tar nå bare et par uker, og dette gjør igjen at spillet modellerer årstidene ganske bra. Klok av den ekte Napoleons skade, forstår du raskt at du ikke marsjerer mot Moskva i januar, og indre Egypt er ei heller en gledelig affære i juli. Hvis du for eksempel sender enhetene dine på marsj over snødekte russiske sletter, vil de etter hvert miste menn og bli svakere – en ny dimensjon inn i det diplomatiske og politiske renkespillet som serien er så kjent for.

Jeg merker meg også at det er en mye færre feil (også i sniktittversjonen jeg testet for noen uker siden) enn det var ved Empire sin utgivelse. Dette teller meget positivt, da man slipper å klø seg i hodet over underlige fiendtlige trekk eller kaste musen i veggen etter kræsj til skrivebord.

De fleste teknologiene på teknologitreet har endret seg fra det forrige spillet (i tråd med at man er i en litt mer moderne tid). Dette til tross, jeg føler vel ofte at det kan være vanskelig å få en god følelse av hvordan teknologien forandrer seg for deg som hærfører. Det økonomiske aspektet i spillet har nok også blitt en smule mer subtilt, noe som gjør at disse sidene av spillet trekker seg litt tilbake fra den eminente Civilization-serien, hvor dine politiske valg vises for alvor på overflaten.

Ingen grunn til panikk

Byer okkuperes etter dagshumør og lommebok.
Byer okkuperes etter dagshumør og lommebok.

Man kan bryte spillets politiske, diplomatiske og økonomiske bærebjelker ned i at alt handler om å skaffe seg penger til å betjene en så stor og moderne hær som overhodet mulig. Politisk og diplomatisk sett er det vanskelig å gjøre så mye annet enn å få seg en hendig våpenhvile i ny og ned, mens handelen mellom nasjonene stort sett foregår på autopilot.

Dette til tross har den økonomiske delen flere strenger å spille på. Ved å oppgradere byggene i de ulike regionene dine kan du tjene penger, det samme kan du på å drive handel med andre nasjoner, anskaffe ny teknologi, eller å øke skattenivået i dine regioner. Hvis arbeiderne dine skal være produktive, må de også være fornøyde – en interessant balansegang mellom gulrot og pisk som ofte skaper intrikate situasjoner for lovende despoter.

Jeg tar meg selv gang på gang i å automatisere flere av disse delene av spillet, og la saksførere hjemme i Paris (les: datamaskinen) ta hånd om politikken. Total War er, og har alltid vært, i sitt ess på samme plass som Napoleon – den grønne eng hvor unge menn ofrer sine liv.

Napoleon: Total War

Napoleon: Total War Windows Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 26. februar 2010
  • Plattform: PC
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Strategi
  • Utgiver: Sega
  • Utvikler: Creative Assembly

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen