Need for Speed: Hot Pursuit
Anmeldelse

Need for Speed: Hot Pursuit

Det er lenge siden det har vært så gøy å kjøre bil!

Det er kjempeartig å kjøre fort i bil, men det bør skje på de rette premissene. I spill, for eksempel. Gjerne spill som ikke tar seg selv så fryktelig høytidelig, eller løfter deg opp etter kragen og fillerister deg om du skulle gli ut i en sving. Det er sånn jeg liker det, men man skal også finne den hårfine balansen mellom det og en kjøreopplevelse som er for tilgivelig.

Denne bilen er kjemperask.
Denne bilen er kjemperask.

Sånn sett treffer dette spillet blink, for det har vekket et iboende fartsmonster i en fyr som ytterst sjeldent spiller bilspill. Need for Speed: Hot Pursuit står sannsynligvis for den artigste og mest rendyrka bilspillopplevelsen jeg har hatt på noen år.

Valget er ditt

Utgangspunktet er veldig enkelt: du skal kjøre fort i bil. Ikke i hvilke biler som helst, men de aller heteste og hissigste glisene som er å få tak i. Til forskjell fra bilspill flest får du likevel valget mellom å være en fartsrøver eller politi, og begge parter har verdens kjappeste og mest eksklusive biler til disposisjon.

Handlingen er satt til Seacrest County, et fiksjonelt amerikansk distrikt hvor råkjøring tilsynelatende er en helt naturlig del av hverdagen. Du velger selv hvorvidt du vil ta på deg oppdrag som sivil med en hunger etter fart eller karnøfle nevnte i rollen som politibetjent. Men her er det ingen historie som puster deg i nakken. I stedet får du en veldig kort briefing før hvert løp og det er i grunn alt du trenger.

Spillstrukturen er for øvrig rimelig åpen, og du låser som regel opp flere løp av gangen. Dermed kan du selv velge om du vil fise rundt i rene løp mot klokka, knive med andre råkjørere, fange skurker eller teste den nye politikjerra uten å kræsje.

Stadig fremgang

Du belønnes med poeng etter hvert løp, basert på hvor villbasse du er i trafikken, plasseringen din og slike ting. Disse settes på en av to kontoer, som representerer henholdsvis røver- og politiprofilen din. Man kan gjerne se på disse som erfaringspoeng, ettersom de øker rangeringen ens, noe som igjen låser opp nye stilige biler og sånt noe. Hvert løp belønnes også med gull, sølv eller bronse basert på hvorvidt du oppfyller spesifikke mål.

Typisk politibil.
Typisk politibil.

Det er i akkurat denne mekanismen at mye av genialiteten med Need for Speed: Hot Pursuit skinner gjennom. Du får nemlig slike poeng selv om du kjører samme løp flere ganger, og det kommer du garantert til å gjøre. Spillet har nemlig et overhengende rammeverk kalt «Autolog», som enkelt og greit er en sentral som kobler deg og vennene dine sammen.

Kort fortalt gjør dette systemet at du får slengt dine venners resultater i trynet ved hver eneste anledning. Hver eneste gang de slår en av dine rekorder eller forbedrer egen så får du beskjed, og dette fordrer ekstrem kniving. De har også mulighet til å sende deg kvapsete beskjeder på en felles vennevegg.

Det som gjør dette systemet så flott er at du i praksis alltid konkurrerer med vennene dine. Hvert eneste enspillerløp vil veies opp mot de andres, og du blir aldri helt fornøyd med eget resultat før du også troner på toppen av ledertavla. Dette er en gedigen frustrasjon, men også en enkel oppskrift for solid varighet og det gir selv de mest trivielle løpene relevanse.

Heftige løp

Alt dette herlige krydderet hadde likevel vært overflødig om det ikke var artig å kjøre bil, men det er ingen bekymring. Dette er nemlig en ekstremøvelse i heftig tempo og ren og skjær kjøreglede. Det å legge bilen bred i en sving blir et must snarere enn en kvalm finesse, og siden dette sentrerer rundt gateløp så må du også kjøre slalom blant tidvis intens trafikk.

Som seg hør og bør belønnes du samtidig for å kjøre så risikabelt som mulig, da i form av at du fyller opp fartsboostkontoen din. Dette kan gjøres ved å skrense over lange strekninger, kjøre i feil kjøreretning og å krønsje motstanderne dine. Du kan jo være en snåling og ta alt med knusende ro, men da er det også stor fare for at han kompisen din med AD/HD fiser forbi på langstrekninga.

Det er ingen venner i Need for Speed: Hot Pursuit.
Det er ingen venner i Need for Speed: Hot Pursuit.

Du har også en rekke våpen til disposisjon i enkelte løpsmoduser. Noen av disse deles av både politi og røver, slik som elektromagnetisk puls (som enkelt og greit skader motstanderen) og å hive ut spikermatter. Deretter har røverne to unike tjuvtriks, en «jammer» som hindrer motstanderne for å bruke andre triks i en stund, samt en turbo som gir deg formidabel fartsboost i en viss periode.

Politibetjentene kan for sin del kose seg med å bestille veisperringer lengre ned i løypa, og hvis det virkelig blir kaos så kan de også bestille helikopter som jevnlig slipper spikermatter foran førstemann.

Stilsikkert

Løpene dreier seg hovedsakelig rundt en håndfull typer. Som fartslømmel vil du enten kjøre alene mot klokka, mot et knippe andre sjåfører eller i en heftig duell mot kun én annen bil. De to siste løpstypene inkluderer som regel politimotstand også, slik at det er like mye fokus på å ta slu snarveier og å foreta dristige unnamanøvre, som det er å være den kjappeste sjåføren til enhver tid.

Som politibetjent vil du også oppleve enkelte fartsetapper hvor det kun er deg og klokka, men den mest sentrale (og klart artigste) modusen går ut på å fange råkjørere på kreativt vis. Her vil du måtte ta igjen alt fra en til fem biler, og sette de ut av spill med en kombinasjon av å skvise de ut av veien, kræsje i baken deres og angripe de med de mange våpnene dine.

Røde biler er ofte de kjappeste.
Røde biler er ofte de kjappeste.

Med det har jeg egentlig forklart spillets enkle natur. Dette spillet gjør ikke fryktelig mye nytt, men det opptrer med en stilsikkerhet og bevissthet på hva som faktisk teller. Og når du samtidig får sjansen til å sprelle rundt i en stor garasje fylt med deilige doninger som Pagani Zonda, Lamborghini Gallardo og Koeningsegg CCX så er det vanskelig å mistrives.

La meg også få gjøre et poeng ut av spillets lekre omgivelser, som strekker seg fra knusktørre ørkenlandsbyer i ingenmannsland til postkortlandskap med snødekte fjell. Du passerer som regel disse kulissene i en hastighet som er langt over forsvarlig, men utviklerne har likevel gjort seg usedvanlig flid med de særs detaljerte omgivelsene. Det gjør det enda litt mer overkommelig å kjøre det samme løpet 50 ganger på rad.

Artig flerspiller

Skulle det mot formodning være slapt å kjøre rundt i ensomhet så har spillet heldigvis en stilig flerspillerdel også, selv om den begrenser seg til kun tre moduser. De er likevel såpass fleksible og tidløse at det ikke er problematisk i seg selv. Mer bekymringsverdig er det at utvikler Criterion ikke har valgt å inkludere lokal flerspiller i det hele tatt. Smekk på fingrene!

De tre flerspillermodusene imiterer de tre hovedtypene av løp i enspillerdelen, og bærer navnene «Hot Pursuit», «Interceptor» og «Race». Førstnevnte er den klart stiligste av dem alle, der åtte spillere selv velger mellom å være politi og røver. Lovens lange arm skal fange alle før løpet er over, bandittene skal kjappe seg til mållinja. Her fortjener utviklerne honnør for å ha balansert spillet på fantastisk vis, der selv det å være ensom ulv mot syv politibiler fungerer utmerket.

«Interceptor» er en duellmodus, og består i stor grad av det samme som «Hot Pursuit», bare i noe mindre skala. Deretter kommer «Race», som enkelt og greit er kappkjøring uten våpen og alle elementene som gjør de andre modusene så spennende. Dette kan for all del være et artig avbrekk, men det er ikke som et rent bilspill at Need for Speed: Hot Pursuit skinner.

Omgivelsene er ofte nydelige.
Omgivelsene er ofte nydelige.

Flerspillermodusen deler for øvrig erfaringspoeng med kampanjen, og utfyller en perfekt synergi som kan komme til å klemme altfor mange timer ut av en stakkars trønder i vinter. Dette spillet er enkelt og greit skreddersydd for den perfeksjonisten, og kan gjøre et avhengighetsvrak ut av den mest dydige spiller.

Konklusjon

Det er lenge siden jeg har forelsket meg i et bilspill, men dette spillet føles som en flørt som har alle forutsetninger for å utvikle seg til et godt og langvarig forhold. Her er det null fiksfakseri, jåleri og dødkjøtt, og det å kose seg med lettbent bilkjøring er eneste fokus. Fartsfølelsen er upåklagelig, variasjonen i biler, baner og moduser er knallsolid og det å veksle mellom å være politi og røver fungerer feiende flott.

I jakt på noe å kritisere greier jeg egentlig bare å dra frem mangelen på en lokal flerspillerdel, og det er utvilsomt et kvalitetstegn. Need for Speed: Hot Pursuit er digert, avhengighetsskapende og polert i alle ledd, og inkarnerer kjøreglede.

Need for Speed: Hot Pursuit kommer i salg torsdag 18. november, for PlayStation 3 (testet), Xbox 360 og PC.

PS3 9 /10 Klassisk

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Need for Speed: Hot Pursuit

Need for Speed: Hot Pursuit PS3 PS3 9/10 Windows X360 Wii

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 18. november 2010
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Racing
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Criterion Studios

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Need for Speed: Hot Pursuit Windows Windows PS3 X360 Wii

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 18. november 2010
  • Plattform: Windows
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Racing
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Criterion Studios

Need for Speed: Hot Pursuit X360 X360 Windows PS3 Wii

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 18. november 2010
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Racing
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Criterion Studios

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (60)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen