Need for Speed: Most Wanted
Anmeldelse

Need for Speed: Most Wanted

Bilspillet som modner som en god vin.

Har du noensinne tenkt over hva som egentlig skjer når man slipper en okse løs i et glassmagasin, eller hvordan en flokk med barnehagebarn reagerer når de får fritt leide i en godteributikk? Ikke jeg heller, men det er nå akkurat slik jeg har følt meg den siste tiden. Jeg har nemlig satt meg bak rattet på noen av verdens barskeste biler med en hel by for mine føtter, og jeg har fått gjøre nøyaktig som jeg vil i det nyeste Most Wanted.

Det er Criterion som står bak denne galskapen og etter suksessen med Need for Speed: Hot Pursuit i 2010 har de britiske utviklerne vendt nesa mot nok en klasikker i Need for Speed-biblioteket. Denne gangen er det Most Wanted som får en helt ny tittel knyttet opp til seg, og den åpne verdenen som preget det originale spillet, så vel som Criterions helt egne Burnout Paradise vender tilbake. Den fiktive metropolen Fairhaven står bak noen av de beste spilløyeblikkene jeg har hatt så langt i år, så vel som noen av den ikke fullt så gode sorten.

Ettersøkt

I Need for Speed: Most Wanted er du en helt vanlig bilfører som plutselig får tilgang på en hel bråte med opplåsbare superkjøretøy når du ankommer Fairhaven City. Din jobb er enkel, å bli den mest ettersøkte personen i den fiktive staden, og det er bare en gjeng på ti som står foran deg i køen. For å klatre på stigen må man beseire disse ti i duellaktige billøp man får tilgang på ved å samle biler som er plassert på måfå rundt om i storbyen – og ikke minst ved å samle fartspoeng.

Enkelte er mer ettertraktede enn andre.
Enkelte er mer ettertraktede enn andre.

Dette er alt man trenger å vite for å spille det nyeste Most Wanted, og stort mer får man heller ikke beskjed om i løpet av spillets gang. Man slippes løs etter en opplæringsdel på drøye ti minutter, og så er byen helt åpen – hvor man kjører, hvilke løp man tar fatt på og hva slags biler man leter etter er helt opp til en selv. Har man lyst til å leke politi og røver med lovens lokale arm er dette en reel mulighet; er hemmeligheter og stunts tingen kan man alltids finne avsidesliggende områder å leke rundt i, og har man bare lyst til å kjøre som en villmann er det ingen som hindrer deg i å gjøre dette.

Man får uansett fartspoeng hele veien, og selv for deg som ikke ønsker å kjøre om kapp med datastyrte motstandere er det en rekke måter å opparbeide en heftig sum poeng på.

Valgfriheten er med andre ord massiv, og selv om det er lett å la seg blende av de utallige gjøremålene i spillets tidlige fase, tar det ikke lang tid før man cruiser rundt som kongen på haugen, oppdager nye biler og kræsjer gjennom utplasserte reklameplakater som om man aldri skulle ha gjort noe annet.

Hvem trenger vel realisme?

Need for Speed: Most Wanted anno 2012 er nemlig et Need for Speed-spill laget av Burnout-utviklere. Dette merkes fra første stund, og mer enn den åpne bystrukturen er det bilkjøringen som slipper den berømte katten ut av sekken. Bilene kjøres på en måte som er helt særegen for Criterion, og den lekne stilen er som hentet rett fra deres tidligere eskapader, og da spesielt Burnout Paradise.

Dette innebærer blant annet at fremfor troverdig fysikk og kliniske simuleringer av ekte bilkjøring får man intuitive kjøreegenskaper og tøyede grenser for hva som er fysisk mulig. En Bugatti Veyron kan da for eksempel fly hundre meter gjennom lufta og lande trygt på alle fire hjul, mens en Lancia Delta kan sladde gjennom de krappeste svinger uten nevneverdige problemer i Most Wanted.

Realisme versus underholdning - hva er viktigst?
Realisme versus underholdning - hva er viktigst?

Det er på ingen måte realistisk, men dette gjør utviklerne opp for i bøtter og spann med den pureste underholdningsverdien man kan spore i et bilspill på denne siden av 2010. Bilene styres som en drøm, og når man virkelig mestrer kjøringen, enten det er ved å utføre den perfekte sladden, nå toppfart på motorveien eller unnvike en motstander i siste liten er det ikke noe annet som føles bedre.

På den annen side er det lite som føles verre enn når man ikke får til disse tingene. Need for Speed: Most Wanted straffer deg nemlig svært brutalt når man gjør feil bak rattet, og det er ingen god følelse å se en totalvraket Porsche sveve gjennom luften etter et uheldig sammenstøt med en sivil sjåfør eller et malplassert tre.

Frustrasjonen disse uhellene medfører kan tidvis ødelegge for moroa, men oftest kan man lære av sine feil. Etterhvert som man tilbringer mer og mer tid i Fairhaven lærer man seg da mer og mer om hvordan bilene fungerer, hvilke ruter som er raskest og hvor man kan skaffe seg mest fartspoeng. I løpet av mine nærmere femten timer i storbyen ble jeg vitne til (og offer for) en klar, oppadstigende progresjon, og mot slutten av min karriere som en av de mest ettersøkte førerne i byen var det tydelig at jeg hadde lært mye på veien. Jeg krasjet ikke på langt nær like ofte, sladdingen gikk fenomenalt i omtrent enhver sving og jeg hadde sjelden problemer med politiet heller.

Jo mer man vet

Onkel politi dukker nemlig opp som en av hovedaktørene i spillet, og som nevnt i sniktitten jeg skrev i oktober var politiet et stort ankepunkt. De er riktignok fremdeles svært aggressive og innpåslitne i det endelige spillet, men etter å ha kjørt rundt i Fairhaven over en betraktelig periode hadde jeg lært meg en rekke triks for å komme unna dem.

Det lar seg sjelden gjøre å kjøre fra politiet på rette strekninger.
Det lar seg sjelden gjøre å kjøre fra politiet på rette strekninger.

Blant annet fant jeg ut, på egenhånd, at man kan parkere bilen sin og skru av tenningen for å ikke bli oppdaget av de blåkledde. Stikkordet her er «på egenhånd», for det er en rekke ting spillet ikke forteller deg i løpet av spillets gang, som man helst burde visst helt fra start av. Dette er en av Need for Speed: Most Wanteds største svakheter, og selv om det kan være gøy å finne ut av enkelte ting på egenhånd er det ofte grunnleggende informasjon man går glipp av her.

Andre eksempler på dette dukker opp jevnt og trutt når man spiller på nett mot andre spillere. For eksempel når man prøver seg på spillets såkalte «Speedlists», eller fartslister om du vil, som setter sammen fem ulike løpsarrangementer er det flere ting som er svært uklart. Det faktum at man faktisk må bytte bil for å kunne delta i et løp er et godt eksempel på dette – informasjonen vises på ingen måte fram godt nok når dette først er tilfelle, og uoppmerksomme spillere bruker ofte unødvendig lang tid på denne prosessen som følge av dette.

Samtidig forklares det aldri hvilke kriterier som legges til grunn for å komme ut på topp under disse tevlingene. En skulle for eksempel tro at det holdt å komme på førsteplass under løpene og å bidra mest under utfordringene, men akk, jeg havnet stadig bakut til tross for at jeg gjorde nettopp dette.

Flerspillerdelen i Most Wanted er likevel en svært positiv opplevelse, og det å konkurrere med ekte motstandere er langt bedre enn å kjøre om kapp med datastyrte biler. Kjørefølelsen er fremdeles like solid og kampene kjører helt knirkefritt, til tross for at så mange som åtte ulike spillere raver rundt som hodeløse høns samtidig.

Det er som alltid en fornøyelse å utkonkurrere andre spillere, og det er svært få bilspill som lar deg gjøre dette med like stor eleganse og perfeksjon som Need for Speed: Most Wanted, forutsatt at du har ferdighetene på plass.

Konklusjon

Det kan være svært lite som skiller frustrasjon fra glede.
Det kan være svært lite som skiller frustrasjon fra glede.

Need for Speed: Most Wanted er et spill som bare fortsetter å gi og gi fra start til slutt, og jo mer man spiller, jo mer føler man at man får tilbake for tiden man investerer i spillet. Ferdighetene ens bak rattet utvikles over tid, og man lærer fort når man gjør uheldige feil, selv om denne prosessen kan være svært frustrerende.

Den store byen kan i utgangspunktet virke overveldende, og enkelte funksjoner blir ikke forklart godt nok, eller ikke i det hele tatt, men straks man kommer seg over denne kneika kan man ta inn alt det positive spillet har å by på. Den rene og skjære mengden av ting å gjøre er enorm, og man slutter egentlig aldri å ha det moro (så lenge man klarer å kommer seg unna politiet). Det er flust av biler å finne, plakater å hoppe gjennom og Autolog gir deg stadig nye rekorder å slå.

Ønsket om å være best er det som driver en fra start til slutt og når man virkelig mestrer alt det Need for Speed: Most Wanted har å by på, og slår den ene løpstiden som man har jobbet med den siste timen, er det mestringsfølelse og spillglede på et helt eget nivå.

Need for Speed: Most Wanted er i salg for PC, PlayStation 3 (testet) og Xbox 360.

PS3 8/10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Need For Speed: Most Wanted

Need for Speed: Most Wanted PS3 PS3 8/10 Windows 7/10 Xbox 7/10 PS2 6/10 X360 7/10 Vita

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 2. november 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Racing
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Criterion Studios

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (35)

Forsiden akkurat nå

Til toppen