(Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Følelsen av å ha opplevd noe viktig

Dessverre er det umulig å overse irritasjonsmomentene i Never Alone.

Never Alone, eller Kisima Ingitchuna på det lokale Inupiat-språket, forteller legenden om Nuna, en liten jente som lever av å drive jakt med familien sin i Alaska. Når det en dag blåser opp til en voldsom snøstorm kan ikke lenger menneskene i den lille landsbyen hennes gå på jakt, og Nuna bestemmer seg for å finne ut hvor stormen kommer fra.

Mørklagt landskap

Løp så fort du kan for å unslippe isbjørnen.
Løp så fort du kan for å unslippe isbjørnen. (Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Veien går gjennom et øde, snødekt landskap som er mørklagt på grunn av snøstormen. Grafikken gir figurene et barnlig preg, noe som går i tråd med historien som virker rettet mot barn. Musikken glir i ett med omgivelsene, og fortellerstemmen som snakker på Inupiat-språket gir deg følelsen av at handlingen i spillet er viktigere enn i spill flest.

Gjennom hele spillet herjer en voldsom vind, og når den blåser som verst må du legge deg ned på bakken for ikke å blåse bort. Til å begynne med lager vinden bare kaos, men etterhvert må du bruke den for å nå fjerne plattformer. For hvert område følger vinden et bestemt mønster, og det tar ikke lang tid å finne ut når det er trygt å løpe, og når du bør kaste deg ned.

Nuna kommer ikke langt før hun blir angrepet av en isbjørn, og når spillet gir deg styringen for første gang gjelder det å løpe vekk så fort som mulig. Never Alone fungerer som et vanlig plattformspill med farer du må hoppe over og puslespill du må løse. Dessverre er disse elementene ikke alltid velpolerte, og allerede i den første scenen var det ting jeg irriterte meg over.

Nuna løper nemlig lett fra isbjørnen, som bare lunter etter, men spillet forsøker å tvinge frem en panikkfølelse ved å alltid hoppe for kort. Uansett hvor godt du timer hoppet ditt lander Nuna alltid på kanten av den neste plattformen, slik at du må bruke tid på klatre opp. Jeg opplevde flere ganger at jeg ble trukket tilbake til kanten selv om jeg klarte hoppet med god margin.

Samarbeid

Når det ser ut som om Nuna må gi tapt for isbjørnen kommer fjellreven Fox til unnsetning. Om du spiller alene kan du bytte mellom å styre Nuna eller Fox, ellers kan du spille med en venn og styre hver deres figur.

De to har forskjellige egenskaper og må samarbeide om å løse spillets mange oppgaver. Nuna kan dytte eller trekke store kasser og får etterhvert en bolas, et våpen inuittene bruker til fuglefangst, som kan knuse is som står i veien for deg. Fox kan hoppe høyere, klatre opp isvegger og kommunisere med åndene som hjelper deg underveis.

Kontrollene i Never Alone føles presise når du løper og hopper, men samme kan ikke sies når du styrer spillets ånder eller kaster Nunas bolas. Det føles tungvint å få åndene dit du vil, og jeg klarte sjelden å treffe målet mitt på første forsøk når jeg kastet bolas. Dette blir spesielt krunglete mot slutten av spillet, der oppgaver må løses før tiden renner ut.

Nuna og Fox må samarbeide for å løse oppgaver.
Nuna og Fox må samarbeide for å løse oppgaver.Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no

De gode åndene danner plattformer du kan bruke for å komme deg videre, men hvis du kommer i kontakt med de onde åndene, representert ved nordlyset, dør du. Åndene utgjør et interessant og ofte uberegnelig element som spiller en stor rolle i Nunas reise, og det er spennende å utforske hvordan du bruker Fox til å samhandle med dem.

Åndene forsvinner dersom Fox beveger seg for langt bort fra dem, noe det er alt for lett å glemme og som stadig fører til at Nuna faller ned og må begynne den delen på nytt. Når åndene aktiveres, lyser de opp for å signalisere at du kan benytte deg av dem, men dette virket ikke alltid. Jeg opplevde flere ganger at de ikke var klare da jeg prøvde å hoppe på dem. Dette blir spesielt frustrerende i de delene av spillet der du har begrenset med tid til å utføre en oppgave.

Trøblete kunstig intelligens

(Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Når du samarbeider med en datastyrt figur i et spill er det uhyre viktig at den kunstige intelligensen ikke ødelegger for det du prøver å gjøre. Dessverre hender det at figuren du ikke styrer ikke er rask nok, ikke hopper langt nok eller rett og slett blir sittende fast. Spillet lagres automatisk hver gang du løser en oppgave, så det er heldigvis aldri mye du må gjøre om igjen hvis du dør.

Inupiat-folket vil bevare tradisjonene sine.
Inupiat-folket vil bevare tradisjonene sine. (Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Utviklerne har valgt å ikke hjelpe deg for mye i spillet ved å la den datastyrte figuren løse oppgavene for deg. Sett i sin helhet er dette en god beslutning, men det føles noen ganger dumt å måtte bytte frem og tilbake mellom Nuna og Fox for noe så enkelt som å hoppe over en smal sprekk i isen. Andre ganger hender det at du klatrer opp en vegg med Fox, men når du bytter til Nuna hopper Fox ned igjen.

Har du muligheten vil jeg absolutt anbefale å spille Never Alone med en venn. Det er mye lettere å svelge at han dør enn at spillets kunstige intelligens stanser fremdriften din.

For å nå de unge

De frustrerende og teknisk svake elementene i spillet gjør det tydelig at det viktigste for utvikleren er å fortelle både spillets og Inupiat-folkets historie. Her har riktignok utvikleren lykkes, og de tegnede fimsekvensene og tilstedeværelsen av det tradisjonelle Inupiat-språket klarer å gjøre Never Alone til noe mer enn et middelmådig plattformspill.

Nuna vil finne årsaken til snøstormen.
Nuna vil finne årsaken til snøstormen. (Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Da Inupiat-folket først kontaktet Upper One Games var det ikke for å dele historiene sine med verden, men for å fortelle dem til sine egne. Et urfolks historier er ofte det kjæreste de har, men i et samfunn der teknologi får et stadig større fotfeste har de blitt mindre viktige for Inupiat-folkets yngre medlemmer.

For folkets ledere ble løsningen et spill der de kunne fortelle en av sine viktige legender, men også bevare kulturen og tradisjonene deres i digital form. Underveis i spillet låser du opp videosnutter med gamle bilder, der medlemmer av folket forteller om hva det betyr å være en Inupiat.

Plutselig vanskeligere

Om du er interessert i å lære om et urfolks kultur og tradisjoner byr videoene på et spennende avbrekk fra det ellers korte spillet. Hele historien kan unnagjøres på et par timer, og da bare fordi vanskelighetsgraden plutselig øker flere hakk i det siste kapittelet.

Fiskeåndene holder Nuna og Fox tørre på beina.
Fiskeåndene holder Nuna og Fox tørre på beina. (Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Her må du kombinere alle ferdighetene du har lært hittil og utføre dem med perfekt timing for ikke å dø. Når du har så dårlig tid hjelper det naturligvis ikke med de upresise kontrollene for styring av ånder og kasting av bolas, som utgjør en stor del av oppgavene i kapittelet. Her må du belage deg på å starte på nytt igjen og igjen.

Frem til dette punktet hadde spillet vært lekent og moro, men når plutselig hvert sekund ble avgjørende for overlevelse var det en forandring jeg ikke var klar for.

Never Alone fokuserer mest på å fortelle historien sin, men samtidig er det et spill, så det inneholder elementer som ellers ikke ville vært tilstede dersom det for eksempel var snakk om en film. Hvis jeg dør hver gang jeg faller i det iskalde vannet, men senere faller i vannet og overlever fordi det er en del av historien, godtar jeg det. Det handler tross alt om historien, og da blir det dumt å henge seg opp i småting som det.

Når det siste kapittelet går stikk i strid med resten av spillet, og fokuserer mer på hvor flink jeg er til å spille enn om historien, var det som om alle svakhetene jeg hadde valgt å overse plutselig ble veldig tydelige. Dessverre ødelegger det mye av stemningen som ble bygd opp i de tidligere kapitlene.

Konklusjon

Hva vil den grusomme mannen?
Hva vil den grusomme mannen? (Bilde: Andreas Klebo-Espe/Gamer.no)

Selv om Never Alone tar en lei vending mot slutten satt jeg igjen med en følelse av at jeg hadde opplevd noe viktig da jeg endelig kom meg gjennom det siste kapittelet. For Inupiat-folket er dette på mange måter deres liv og tilværelse lagt inn i et spill, og sett ut ifra ønsket om å fortelle og bevare historiene sine tror jeg de kan være fornøyde.

Nuna og Fox utgjør en sjarmerende duo som fikk meg interessert i spillets historie. Dessverre er det umulig å overse irritasjonsmomentene og elementene som burde vært bedre gjennomført. Som et rent spill er Never Alone rett og slett ikke bra nok, men helhetsinntrykket løftes noe av den imponerende innføringen i Inupiat-folkets kultur og tradisjoner.

Never Alone er det første innslaget i det utvikleren håper vil bli en serie med såkalte verdensspill der de ønsker å fortelle urhistorier fra hele verden. På tross av en svak start er jeg likevel spent på hva deres neste prosjekt blir.

Liker du spill som forteller en viktig historie, kan vi anbefale krigsspillet This War of Mine. Foretrekker du å løpe fritt rundt i nordamerikanske vinterlandskap, passer The Long Dark kanskje mer for deg. 

Vurdering


Windows
Nokså dårlig

Never Alone (Kisima Ingitchuna) Windows Windows 4/10 PS4 XOne

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 18. november 2014
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: E-Line Media
  • Utvikler: Upper One Games

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Til toppen