Reinspikka Mario

Anmeldelse New Super Mario Bros. U

Reinspikka Mario

Tittelen lyver – det er ikke mye nytt i dette Mario-spillet.

New Super Mario Bros.-serien har alltid fascinert meg. Den har bestandig vært Nintendo på sitt mest Nintendo-este; en nostalgisk svipptur tilbake til barndommen, den gang da ting var mindre komplisert. Regninger betalte seg selv, maten sto klar på bordet, og jentelus var den største frykten en femåring kunne ha. Gode gamle dager – hvor ble tiden av?

Joda, jeg merker denne nostalgiske varmen bre seg omkring den avstumpede hjerteroten idet jeg fyrer opp seriens nyeste innslag, New Super Mario Bros. U. Det er spreke farger, ikonisk absurditet, og lystig musikk i et magisk fantasiland – akkurat det samme som seriens tidligere innslag har bydd på. Og det er litt av problemet.

Hvorfor GamePad?

Som én av Wii U-lanseringens to titler fra moderselskapet selv, står New Super Mario Bros. U i en særstilling. Dette kommer til å være ett av de første spillene mange skyver inn i diskdrevet, for å se hva denne merkverdige GamePad-en egentlig bringer til bordet. Merkverdig nok er dette svært lite. I enspillermodus gjør skjermkontrolleren noe så enkelt som å duplisere bildet fra TV-en, slik at man kan spille videre om andre maser til seg å se søndagskampen. Litt skuffende, og man taper så og si ingenting på å bruke en Wiimote i stedet mens man lefler gjennom kampanjedelen.

Selvfølgelig kan man spille sammen.
Selvfølgelig kan man spille sammen.

Da er det lettere å la seg bergta av at Mario endelig har fått en høyoppløselig overhaling. Figurene ser fantastiske ut i sine enkle, men velgjorte HD-klær, og Mushroom Kingdom har heller aldri sett bedre ut. Noen (antageligvis) igjenbrukte teksturer stikker seg dog ut blant grafikk-vellet, men disse er så få at de ikke ødelegger opplevelsen nevneverdig.

Den grafiske lollapaloozaen skinner mest gjennom i mange av brettene, og Nintendo har lagt seg flid i å ikke gjenta for mye etter hvert som man kommer lenger og lenger inn i brettbunken. Vi får utforske stort sett alt man forventer i et Mario-spill, og det bugner over av slike ting som ørkenlandskap, lyse skoger og snølandskap i det sømløse verdenskartet, for å nevne noen.

Gode brettidéer

Selve brettdesignet er for det meste godt, og det kan virke som om Nintendos EAD har lånt et par sider fra Retro Studios' Donkey Kong Country Returns-designdokument . Her tumler man gjennom roterende blokker som beveger seg mot målet mens man gjør sitt ytterste for å unngå spøkelser i ett øyeblikk, før man hopper gjennom en delvis opplyst verden med selvlysende blokker i neste.

Den nye ekorndrakten lar deg gli gjennom luften.
Den nye ekorndrakten lar deg gli gjennom luften.

Det er også flust av brett som ikke er like spennende, men som i stedet låner gode idéer fra eldre Mario-spill, da særlig Super Mario Bros. 3 og Super Mario World. Heldigvis er de lånte idéene så tidløse at de også fungerer i 2012, men jeg tar meg selv i å tenke «dette har jeg gjort før» litt for mye.

Nintendo setter også nok en gang Koopa-gjengen fra de to overnevnte Mario-spillene til å vokte hvert sitt verdensslott. Disse sjefskampene er stort sett uinteressante og lite minneverdig. Faktisk husker jeg bare et par-tre av de totalt syv sammenstøtene, og ingen av de var særlig utfordrende. Sluttsjefskampen er til gjengjeld svært god, selv om det heller ikke er her utfordringen ligger.

Utfordrende og flust av hemmeligheter

Selv om sjefskampene stort sett ikke er noe å skrive hjem om, virker dette å være ett av de vanskeligste Mario-spillene Nintendo har sluppet i løpet av seriens snart 30 år. Mot slutten av spillet greide et par av de mer arge brettene å kappe ned livsreserven min fra 30 til 10. Når det blir så vanskelig selv for meg, som nesten kan runde Super Mario Bros. i blinde, begynner vi å snakke om en utfordring.

Det er også litt utfordrende å fange den vesle Nabbit-rakkeren som av og til dukker det opp i spilte brett. Man kan her jage etter den vesle krabaten for å fange ham, noe som i de senere brettene kan bli utfordrende. Dør du et par ganger stikker han også av og gjemmer seg.

Smil og vink, gutter. Smil og vink...
Smil og vink, gutter. Smil og vink...

Hemmeligheter skjuler seg også i hver bidige krik og krok. Noen av de snubler du over, mens andre krever mer finkjemming av vegger, gulv og tak. Som vanlig har hvert brett tre stjernemynter man bør huke tak i, uten at jeg ønsker å diskutere akkurat hvorfor her. Noen av disse krever fingerspitzengefühl utover å bare finne de, men stort sett kommer man langt med utforsking. Mer spennende er dog de hemmelige brettavslutningene som kan føre til snarveier og skjulte brett.

Rent mekanisk er dette Mario. Ja, Mario, som du har spilt ørten ganger før, gjennom flerfoldige konsoller og iterasjoner. Prinsessen blir kidnappet, og du hopper og spretter gjennom brett mens du samler mynter. Du kan spise sopper og blomster som gir deg egne ferdigheter. Om du ønsker litt panisk plattformmoro med flere, er det nok en gang mulig å la opp til tre andre spille med. Er det noen i vennegjengen som ikke har nok ferdigheter til å komme seg gjennom brettene kan du la denne få leke seg med GamePad-en, som i flerspillermodus kun brukes til å plotte opp plattformer til hjelp og hinder. Alt skjer dog lokalt, så ikke forvent noe nettspilling.

Hvor er «New» i New Super Mario Bros., egentlig?

Denne gangen får vi kun én ny drakt å leke med: ekkorndrakten som lar Mario gli gjennom luften. I tillegg får vi leke oss med noen varianter av Baby Yoshi, som kan gjøre slike ting som å ese seg opp til en ballong, eller spy bobler som fanger fienden. Noen små andre finjusteringer er det selvsagt også, men i det store og hele er formelen uforandret. Dette er todimensjonal Mario som spiller på nostalgistrengene, akkurat slik mange ønsker at Mario skal være. Referanser og brettidéer fra gamle spill dukker opp i fleng, og er du en Mario-connoisseur i midten av tjueårene får du se og oppleve ting du kanskje trodde du hadde glemt.

Hver verden har en midtskjefskamp med Boom Boom.
Hver verden har en midtskjefskamp med Boom Boom.

Problemet er at det nå, etter fire innslag i serien, ikke føles ut som New Super Mario Bros. lenger, men heller More Super Mario Bros. Forandringene er så små at spillet føles mer ut som en høyoppløselig tilleggspakke til Wii-utgaven fra 2009, og jeg tar meg selv i å undre om Nintendo ikke trenger en liten pause fra konseptet.

Nytt av året er dog den glimrende utfordringsmodusen, som gir deg spesifikke oppgaver, tidsgrenser å oppfylle og penger å tjene inn. Det er her New Super Mario Bros. U har noe nytt å komme med, og det er mer enn nok å ta seg til her. «Boost rush» som lar deg spille brettpaker fra kampanjedelen, er også moro. Her økes skrollehastigheten på brettet etter hvert som du plukker opp flere mynter. «Coin battle» er en heller meningsløs tospillermodus der man kjemper om å sanke inn flest mynter. Det er også her du kan legge Mario på hylla og heller plotte inn Mii-trynet ditt som helt, om du ønsker det.

Sist men ikke minst bringer Miiverse-integrasjonen mye godt med seg. Når du soser gjennom det ekspansive verdenskartet kan du se små skriblebeskjeder fra fremmede og kjente. Det minner litt om From Softwares Demon’s Souls og Dark Souls, dette med at andre kan skrible ned advarsler og jubelrop. Denne passive sosialiseringen om hvordan andre opplevde spillet fungerer glimrende når man spiller kampanjen, men jeg savner å kunne se akkurat hva vennelisten har greid å oppnå av rekorder i utfordringsmodusen.

Konklusjon

New Super Mario Bros. U er renspikka Mario, tvers igjennom. På noen måter er dette det beste rørleggerspillet i den nye serien så langt, med gode brett, en omfangsrik kampanje, og flust av herlige hemmeligheter bak hver sving. Det er mer enn nok å henge fingrene i her.

Baby Yoshi hjelper med variasjonen.
Baby Yoshi hjelper med variasjonen.

Men som jeg sa er New Super Mario Bros. renspikka Mario, tvers igjennom – også på vondt. Det er i bunn og grunn det samme plattformspillet vi spilte på Nintendo Wii i 2009, med nye brett og noen små forandringer her og der, men denne gangen i høyoppløselig grafikk. Det føles tidvis overflødig.

Utfordringsmodusen bringer heldigvis med seg mye godt, og Miiverse-integrasjonen er ypperlig implementert. Det er også fremdeles uhorvelig moro å invitere samarbeidsvillige venner over på litt flerspiller-Mario. Kanskje kan man da også mimre sammen over svunnen barndom, mens man suser gjennom det som i essensen er et spill som hyller sine nittitalls-røtter mer enn det er noe eget.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

New Super Mario Bros. U

New Super Mario Bros. U Wii U Wii U 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 30. november 2012
  • Plattform: Wii U
  • Sjanger: Plattform
  • PEGI: 3+
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen