Dette spillet fikk toppkarakter
Anmeldelse

Dette spillet fikk toppkarakter

Nå er det engasjerende rollespillet Ni No Kuni endelig i salg.

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch ser kanskje barnslig og enkelt ut med sin unge protagonist og tegneserieaktige utseende, men ikke la deg lure. Skraper du overflaten vil du finne en velskrevet, engasjerende og ektefølt historie med en gjeng figurer du garantert kommer til å forelske deg i. De drar deg med inn i en fortryllende verden som det er vanskelig å rive seg vekk fra. Og når du først må avslutte vil du lengte etter å reise tilbake.

Samarbeidet mellom Level 5 og Studio Ghibli har vist seg å være en oppskrift på suksess, og jeg har falt pladask. For meg er dette et av årets store høydepunkter – et spill alle kvalitetsbevisste burde sette av tid til å kose seg med.

Trøbbel i småbyen

I dette japanske rollespillet møter vi en noe utradisjonell helt, nemlig den lille gutten Oliver. Han bor sammen med moren i den fredelige byen Motorville, som ligner en hvilken som helst amerikansk småby på femtitallet. Historien begynner i rolig tempo, og vi får innblikk i hverdagen til Oliver og moren på den idylliske plassen de bor. Hun er tilsynelatende alenemor, men det ser ikke ut til at sønnen mangler noe av den grunn. Han virker som en helt vanlig gutt som finner på rampestreker, og det er nettopp dette som snur hele tilværelsen hans på hodet i løpet av kort tid.

Han og kameraten sniker seg ut om natta for å teste ei kjerre de har mekka på, og et feilskjær gjør at Oliver ender i elva. Moren forsøker å redde han, men får et illebefinnende som fører til at hun mister livet. Gutten er naturlig nok utrøstelig, og holder seg innelåst på rommet sitt i dagevis. I sin gråtkvalte fortvilelse klemmer han en bamse moren lagde da han var liten. Så fort tårene treffer bamsen, våkner den til live. Det han trodde var en bamse er egentlig er en fe fra en parallell verden. Forfjamset hører han på historien til den artige feen Drippy, og det viser seg at der han kommer fra blir folk herset med av en ond trollmann kalt Shadar. Han stjeler hjertene til folk, slik at de blir apatiske og likegyldige. Drippy forteller at siden Oliver er ren i hjertet har han evnen til å bekjempe den fæle fyren, og ber han bli med til hjemstedet sitt for å hjelpe til.

Det krever litt overtaling, men etter hvert blir gutten med på eventyr. Kjernen i historien er håpet om at de handlingene han gjør i den andre verdenen kan redde moren i hans verden. Det høres kanskje litt komplisert ut, men det er egentlig ikke det. Alle i Olivers verden har nemlig en tvillingsjel i den parallelle verdenen, og deres skjebner henger sammen. Om han kan redde morens tvillingsjel fra den onde Shadar vil dette potensielt kunne redde henne i Motorville.

Starten på eventyret er ganske tragisk, og jeg syns dette er et interessant og annerledes utgangspunkt for fortellingen videre. Oliver er en helt vanlig gutt som lever et ordinært liv i en rolig by, og for de fleste er vel dette noe som er lett å leve seg inn i. Når han møter motgang og hans verden går i oppløsning blir han ikke hevngjerrig og sint. I stedet viser han en brennende engasjement for å gjøre gode gjerninger, og har et mål om å vinne tilbake det tapte og reparere sitt sønderknuste hjerte. Sånt står det respekt av.

En ny verden

Allerede fra starten føles Ni No Kuni som en spillmatisering av en Ghibli-film. Det er lett å kjenne igjen stilen i de forskjellige figurene i historien, og en Ghibli-entusiast som meg blir sjarmert fra første stund. De folka her vet å vekke både gode og vonde følelser i meg, og jeg blir fort engasjert i Oliver sin kamp mot det onde. Den unge gutten er naiv og godhjertet, og hans håp og iver er rørende.

I tillegg til en henrivende historie med solide og likandes figurer, har spillet virkelig utseendet med seg. Motorville er et fargerikt og koselig sted, og det er tydelig fokus på detaljer i alle de små husene og butikkene i byens gater. Da jeg ankom den andre verdenen sammen med Drippy fikk jeg oppleve det unike verdenskartet spillet har å by på. Dette kan beskrives som å vandre rundt i et frodig, nydelig og levende akvarellmaleri. Alle fiendene beveger seg rundt på kartet, og kommer løpende mot deg så fort de får ferten av deg.

Den andre verdenen består heldigvis ikke bare av frodige, grønne landskap med sollys og vakker utsikt. Det er stor variasjon i de forskjellige stedene du reiser på ditt eventyr, og du får se alt fra en stekende varm ørken ved foten av en vulkan til den koselige lille øya Drippy kommer fra. Det var flott å oppleve alle disse vellagde, gjennomtenkte og vakre stedene. Til og med de delene av verden som skulle være mer skumle og fryktinngytende hadde sin egen skjønnhet, og det var en fryd å få utforske dem. Jeg tok meg selv i å vandre rundt i alle kriker og kroker på min ferd, selv om det var mer tidkrevende og bød på flere krevende kamper med fiender.

Alle stedene jeg besøkte var bebodd av et variert utvalg av mennesker, dyr og merkelige skapninger. Hvert eneste sted har en særegen stemning, og innbyggerne er designet deretter. I den snøkledde byen Yule traff jeg på noen store, hvite vesen kalt tomter. Disse hadde svenske navn og pratet som den svenske kokken i Muppet Show. Om dette ikke er artig nok får du også hilse på en katt som er konge, og en prins som later som han er en gris. Det er en hel haug sånne små detaljer å legge merke til og kose seg med, og det føles veldig helhetlig og gjennomført.

Utseendet i seg selv fremkaller ulike stemninger, og i kombinasjon med den vakre musikken blir det fullkomment. Det er naturlig nok Joe Hisaishi som har laget melodiene til spillet. Mange kjenner nok navnet, for dette er mannen som har skrevet mang en stemningsfull trall til en hel drøss Ghibli-filmer. Det skulle bare mangle at han la kronen på verket denne gangen også, med Tokyo-filharmonien i ryggen.

Jeg byttet litt mellom japansk og engelsk tale i løpet av spillet, men endte opp med å velge de engelske stemmene. Det er tydelig at de har brukt mye tid på ulike dialekter og talemåter, og jeg syns det var lettere å oppfatte og sette pris på disse nyansene i et språk jeg kan. Feen Drippy snakker for eksempel med walisisk aksent, noe som bidrar til rollen hans som gruppas spøkefugl. Stemmeskuespillerne gir liv til alle de varierte figurene på en fantastisk måte, og kombinert med nydelig utseende og stemningsfull musikk blir dette et altoppslukende spillunivers.

I kampens hete

Kampsystemet blir introdusert så fort du ankommer den andre verdenen, og det er en salig blanding av ulike mekanikker. Hver person på laget har sine helt spesielle evner og våpen de kan bruke. I tillegg har de tilgang på noen små fabeldyr som kalles «familiars», som kan slåss i deres sted. Disse små vesenene har også har egne evner og våpen, men deler helse- og magipoeng med den de slåss for. Oliver og vennene kan ha tre slike vesen tilgjengelig til en hver tid, og de kan byttes når man ønsker. Når du møter jenta Esther får du også mulighet til å fange fiender du møter og ha de som «familiars». Esther har nemlig en harpe, og med den spiller hun en forlokkende melodi som kan overtale de til å bli med på laget ditt.

Hvert eneste vesen du har kan oppgraderes ved hjelp av diverse søtsaker og ulike kuler du samler. Søtsakene gir de bedre evner, mens kulene utvikler de til sterkere og bedre versjoner av seg selv. Denne prosessen blir som et lite spill inni spillet, og jeg syns det var en interessant måte å gjøre det på. Om du har en «familiar» som ikke fungerer så bra, kan du bare stikke ut og fange en ny. I tillegg er det spennende å utvikle de og se hvilke nye evner de kan få.

Det er riktignok ikke så enkelt som at du bare skal bruke disse dyrene hele tiden. Gruppa har ulike styrker og svakheter, og det samme gjelder kjæledeggene deres. I begynnelsen hadde jeg ikke behov for å legge noen strategi, men etter hvert som det ble vanskeligere så jeg nødvendigheten av å planlegge kampene og bruke ulike strategier. Midt i kamp kan figurene bevege seg fritt på arenaen, og dette bør utnyttes for å unngå de mest skadelige angrepene som kastes mot deg.

Hurtig bytting mellom det å bruke «familiars» og dine egne magiangrep viste seg etter hvert å være livsnødvendig. Så fort du velger en kommando, for eksempel angrep, vil du miste kontrollen over figuren din. Om du bruker en «familiar» betyr dette at vedkommende er i faresonen, og tar skade. Oliver kan derimot stå på avstand og angripe med magi, og blir derfor ikke like utsatt for angrep. I mange tilfeller måtte jeg lære av mine fatale feil. En del av bossene var ganske utfordrende, og det krevde gjerne noen forsøk før jeg klarte å komme meg videre. Heldigvis føltes det desto mer givende når jeg endelig klarte å finne udyrenes svakheter, og til slutt beseiret de.

Hele opplegget med disse dyra kan kanskje minne om Pokemon, men det syns jeg er en god ting. Jeg har flotte minner fra tida da jeg var besatt av å fange de alle, og det er artig å se noe lignende bli brukt i et japansk rollespill. Det beste med det er at her er det noe å hente for alle. Er du bare interessert i å ha en håndfull dyr å passe på, så fungerer det helt fint. Vil du derimot bruke tid på å fange en hel drøss og se hva slags evner de har å by på, så er det rom for å gjøre det og. Jeg syns systemet gir utrolig stor frihet, og ble aldri lei av å leke meg med de forskjellige elementene.

Ut på oppdrag

Det er haugevis av steder å dra og oppdrag å utføre i den parallelle verdenen. I hver eneste by og bygd er det drøssevis av fortvilte folk som trenger din hjelp til både det ene og det andre. Noen ganger må du drepe fæle beist, lege sønderknuste hjerter eller hente en hjemmelagd kake fra en bestemor som bor høyt oppe på en fjelltopp. Den siste der fant jeg bare på, men dere skjønner tegninga.

En del av oppdragene går i bunn og grunn ut på å hente og levere ting. Dette høres kanskje kjedelig ut, men jeg syns aldri det ble kjedelig. Dialogen er velskrevet, og har en solid dose humor og glimt i øyet. I tillegg er alt gjort med humor og glimt i øyet, og det gjorde at jeg med glede ville høre på historiene til alle de rare og fine beboerne i den andre verdenen.

Ni No Kuni er tross alt et japansk rollespill, noe som betyr timevis foran skjermen for de som har tid og lyst. Hvis du bare vil pløye gjennom historien må du investere rundt 40 timer, men antakelig er det dobbelt så mange timer å spille for de som har lyst til å gjøre alle sideoppdrag og drepe alle beistene med skuddpremie på seg. Jeg har allerede planer om å begynne på nytt, for jeg har mye ugjort som jeg ikke rakk i første runde.

Konklusjon

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch er et annerledes og vellagd tilskudd til en sjanger jeg har vokst litt fra i senere år. Det tar tradisjonelle, kjente elementer og blander de med vakker grafikk, engasjerende historie og overbevisende persongalleri. Her er det ingen androgyne tenåringer eller fnisete skolejenter. I stedet møter vi et galleri av figurer det er lett å bli glad i. De har fyldige og gode bakgrunnshistorier verdig en hvilken som helst klassisk Ghibli-film, og jeg ble genuint engasjert i deres skjebner. Oliver står på til tross for at alt har raknet rundt han, og det er både rørende og imponerende.

Kampsystemet kan virke enkelt ved første øyekast, men det har flere lag og dimensjoner enn man tror. De Pokemon-aktige «familiars» tar en stor del av æren for hvor underholdende og fengende dette er. Det å fange disse og utvikle de for å se hva slags evner de kan få er et lite spill i seg selv, og du velger helt fritt hvor mye tid du vil vie til det. I begynnelsen synes jeg ikke kampene var spesielt krevende, men etter hvert som historien utfoldet seg ble strategi og planlegging en nødvendighet for å kunne komme videre på ferden. Jeg koste meg med utfordringene, og det var veldig tilfredsstillende å se at bruk av de små grå ga resultater.

Jeg har storkost meg gjennom alle timene jeg har tilbrakt sammen med Oliver og medhjelperne hans i dette fortryllende spillet. Jeg har ledd, blitt rørt til tårer og bannet om hverandre. Det er en god stund siden sist jeg hadde det så artig med et japansk rollespill, og jeg håper virkelig dette samarbeidet vil by på flere gode produkter. Det er ingen tvil om at dette er en av årets aller beste spillopplevelser, og noe jeg unner alle å oppleve. Den søte lille gutten sjarmerte meg i senk, og jeg har ikke tenkt å forlate den andre verdenen på en god stund enda.

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch kommer i salg 1. februar, eksklusivt for PlayStation 3.

PS3 10 /10 Genialt

Leserne mener

Basert på 1 erfaring

Skriv din erfaring

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch

Ni No Kuni: Wrath of the White Witch PS3 PS3 10/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 1. februar 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Rollespill
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Level-5

Kommentarer (68)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen