No More Heroes 2: Desperate Struggle
Anmeldelse

No More Heroes 2: Desperate Struggle

På grensen mellom det geniale og det middelmådige.

Grasshopper Manufacture og sjefen deres Suda 51 har gjort seg bemerket i spillverdenen ved å være veldig sære og egenrådige. Om deres sprø feberfantasier i spillform faktisk har noen dypere mening eller tematikk kan diskuteres, men det er liten tvil om at Suda og kompisene hans jobber med akkurat de prosjektene de har lyst til. Ellers hadde vi ikke fått greier som Flower, Sun and Rain og kultklassikeren Killer 7, spill som er alt annet enn gjennomsnittlige og forutsigbare.

Gladvold til alle

Spillvold!
Spillvold!

No More Heroes 2: Desperate Struggle er en direkte oppfølger til deres No More Heroes fra 2007. Igjen ikler vi oss skinnjakka til Travis Touchdown, en utagerende nerd og pønker med sterk forkjærlighet for japansk fribryting og den fiktive animeserien Pure White Lover Bizarre Jelly 5. Etter en rekke massakrer og mildt sagt usannsynlige hendelser vant Travis tittelen som USAs beste leiemorder i originalspillet, men han oppgav tittelen og returnerte til sitt hverdagsliv med drap og anime.

Hva som egentlig skjedde på slutten av No More Heroes og i de tre årene mellom spillene får vi aldri vite. For, som vi blir informert i begynnelsen av Desperate Struggle, den forklaringen ville kjede spillere som ikke har prøvd originalen og de kommer bare til å trykke seg gjennom eksposisjonen. Uansett blir Travis på ny involvert i de syke kampene for å avgjøre hvem som er den beste leiemorderen og må hogge seg opp til toppen med sin trofaste lyssabel.

Motivet er ganske enkelt å hevne kompisen Bishop, som ble plaffet ned som hevn for en serie drap Travis uførte i originalspillet. Drap og massakre er i det hele tatt noe Desperate Struggle tar svært lett på, og folk sprettes opp, eksploderer eller kuttes i strimler akkompagnert av overdrevne blodspruter (i motsetning til det første spillet er ikke Europa-versjonen sensurert). Spillet forteller oss at massiv nedslakting og blodutgytelse nå er populære underholdningsformer som kringkastes av digre selskaper, samt at det er veldig vanskelig for deltagerne å slutte med det. Man aner et lite sleivspark til spillindustrien. Du mobbes også med at du er en gærning som kun finner glede i vold og drap.

Men Desperate Struggle er på ingen måte moraliserende eller spesielt kritisk til all spillvolden. Til det er det altfor glad i blodig spetakkel og beksvart humor. Når det påpekes at han har en svært blodtørstig måte å forholde seg til Bishops død på svarer Travis med et avvisende «Some people fuck at funerals, I cut off heads». Her skal vi ha det gøy på en moralsk avstumpet måte. Dette er et spill som gjør sitt beste for å underholde deg med en stadig strøm av minneverdige replikker, enda mer minneverdige situasjoner og en stor dose retronostalgi.

Hogg, hogg, hogg, hogg...

Dessverre skitnes herligheten til av det samme problemet som det første No More Heroes. Spillet vil at du tilbringer mye av tiden med å hogge deg gjennom hundrevis av leiemordere og muskuløse pøbler, men kampene er rett og slett for enkle til at det blir moro i lengden.

Dette er faktisk ikke så gøy som det ser ut.
Dette er faktisk ikke så gøy som det ser ut.

Spillet har et helt velfungerende kampsystem med enkle kombinasjoner, blokkering og alt annet vi forventer oss av et standard actionspill, men fienden er for dumme og veike til å utgjøre noen egentlig trussel. Du bare slår og slår til alle er ryddet av veien og du får lov til å avansere til neste område. Noen ganger aktiveres spesialangrep som lar deg rydde store mengder av dem unna på kort tid. Den artigste av disse er å transformere til en diger tiger og rive dem opp. Hvorfor kan Travis transformere til en diger tiger? Gudene vet.

Disse massakrene er spektakulære nok til at de underholder i små mengder, men jo lengre ut i spillet man kommer, jo større blir kampene. Mot slutten er de så altfor lange, og du må ha en forrykt forkjærlighet for blodutgytelse for å ikke kjede deg.

Belønningen for å slakte deg gjennom alle disse inkompetente slåsskjempene er de vidunderlige sjefkampene. Målet til Travis er jo å nå toppen av rangeringslisten slik at han kan utfordre mannen som drepte Bishop, og sjefkampene er mot leiemordere som må overvinnes for å stige i gradene. Riktignok bruker sjefkampene det samme enkle kampsystem som resten av spillet, men det som skjer er ofte så snålt og spennende at det ikke gjør noe.

Jeg har ikke lyst å røpe for mye, så la oss bruke den andre kampen som et eksempel. Etter å ha kvittet seg med noen livvakter ankommer Travis kontoret til musikeren og kultlederen Nathan Copeland, en svær hip-hop-fyr som slåss med et stereoanlegg. Dette kan forvandles til mekaniske kamphansker eller skytevåpen. Som om ikke det var nok bruker han hele rommet mot deg, med bevegelige gulv, fallende lysekroner og bomber kamuflert som potteplanter. Hele greia er forholdsvis jordnær sammenlignet med senere kamper.

Nostalgi i hundre

Framdriften i spillet er som følger: Du trener og gjør deltidsarbeid i byen Santa Destroy til du har lyst til å avansere historien. Deretter velger du å dra til stedet hvor neste motstander venter, slår deg gjennom en liten hær med undersåtter, nedkjemper leiemorderen, vinner en ny plass på rangeringslisten og drar tilbake til byen. Samme, enkle oppsett som i det første No More Heroes, men det er faktisk betydelige forbedringer.

Det blir også tid til en liten tur på Schpeltiger.
Det blir også tid til en liten tur på Schpeltiger.

Det første du legger merke til er at du ikke lenger kan utforske byen fritt. Istedet velger du destinasjon fra et oversiktskart og blir plumpet ned akkurat der du skal være. Denne nye minimalismen fjerner mye av daukjøttet fra originalen, da det aldri var spesielt morsomt å kjøre rundt i Santa Destroy.

Den virkelig store forbedringen finner vi i minispillene som utgjør treningen og deltidsarbeidet. De kjedelige greiene fra originalen er nesten helt ryddet av veien til fordel for en fantastisk samling med 8-bits retrospill. Disse er morsomme og vanedannende, selv om noen av dem henter såpass mye inspirasjon fra eldre titler at det nærmest blir plagiat. Du kan ikke lure meg, spill. «Laying Pipe» er rett og slett Pipe Mania. Minispillene er faktisk så artige at de får det middelmådige kampsystemet til å virke enda verre enn det er. Hvorfor må jeg kaste bort tid på disse tølperne når jeg kan sanke kokosnøtter i 2D?

Konteksten rundt spillene og hva du faktisk gjør i dem er også herlig. Et av spillene går ut på å samle søppel i verdensrommet slik at det kan dumpes i havet ved en senere anledning («denne lille renholdsjobben koster bare skattebetalerne 1,8 milliarder dollar»). Eller hva med å steke biff for en endeløs parade av identiske tjukkaser med kort temperament?

Konklusjon

Akkurat som forgjengeren er det den unike opplevelsen No More Heroes 2 byr på som gjør det så forlokkende. Javel, kampene som fyller store deler av spillet er ikke bedre enn de du finner i et middelmådig actionspill, men sjefskampene, handlingen, musikken og de utrolig artige minispillene er vidunderlig sære og unike. I hvilke andre spill kan du dra på jakt etter mus med støvsuger i det ene øyeblikket for så å kjempe mot en enorm, jordskjelvframkallende robot i det neste? Hvis Suda og gjengen bare hadde skaffet seg noen som vet å skru sammen et solid actionspill hadde vi utvilsomt hatt en soleklar klassiker i No More Heroes 2.

Wii 7 /10 Godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

No More Heroes 2: Desperate Struggle

No More Heroes 2: Desperate Struggle Wii Wii 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 28. mai 2010
  • Plattform: Wii
  • PEGI: 18+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Rising Star Games
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Beste priser

Kommentarer (1)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen