Anmeldelse Omtale: Lord of the Rings: Conquest (X360)

Atter en nedtur

Det siste spillet fra Midgard blir aldri en klassiker.

Få hadde nok spådd den enorme salgssuksessen som skulle følge Ringenes Herre på den tiden den halvsprø regissøren Peter Jackson annonserte at han hadde sikret seg retten til å filmatisere en av tidenes mest populære bøker. Etter at filmene ble en braksuksess har den nå gigantiske merkevaren dukket opp i stadig nye versjoner, og spillbransjen har selvsagt kommet med sine tolkninger.

Sverd mot bue, rått parti?

Foruten et par hederlige unntak har disse utgivelsene omtrent utelukkende vært skuffende, men det later ikke til å ha skadet interessen for konseptet nevneverdig. Nå er det Pandemic Studios som har gjort et forsøk med filmene som utgangspunkt.

Gutta på gulvet

Tidligere spill basert på J.R.R Tolkiens fantasy-gigant har ofte plassert spilleren i støvlene til heltene kjent fra bøkene, men i dette spillet har Pandemic Studios valgt å la deg oppleve brorparten av spillet fra fotsoldatenes ståsted. Det betyr at du i de vanlige slagene styrer enten en trollmann, speider, bueskytter eller sverdsvingende soldat. Alle har ulike egenskaper og ferdigheter, og krever forskjellige spillestiler for å lykkes.

I tillegg til å utkjempe slag som en soldat i de ordinære styrkene kan man også styre mange av heltene kjent fra filmene under spesielle hendelser. Dette betyr blant annet at man får ta del i radbrekkingen av de aller største eklingene på ordentlig vis, noe som selvfølgelig er en viktig del av å kjeppjage mørkets tropper tilbake til avgrunnen de kom fra. Er det noen som føler seg ubekvemme med dette er det allikevel ingen grunn til å fortvile – her kan man også styre Saurons trofaste undersåtter.

Mann koser seg på hest

I utgangspunktet består dette spillet av to hoveddeler, en kampanje og en flerspillerdel, som igjen er delt opp. Kampanjen har igjen to deler. Den ene tar utgangspunkt i filmens handling og lar deg styre de gode styrkene på veien mot «Dommedagsfjellet» for å destruere den ene Ringen. Den andre lar deg kontrollere Saurons styrker i et forsøk på å gjenvinne den nevnte ringen for å ta kontroll over Midgard, og er ment å vise hva som kunne ha skjedd om Sauron hadde fått tak i ringen igjen. Av disse er det kun den gode kampanjen som er tilgjengelig fra start av, og den må fullføres om man skal låse opp den onde.

Flott musikk til utdatert grafikk

Grafikken i dette spillet er ikke særlig imponerende og virker noe datert, samtidig som den grafiske stilen skiller seg ut i svært liten grad. Weta Digital, firmaet som stod bak de fantastiske spesialeffektene i filmene, skal visstnok ha hjulpet skapt noen av modellene i dette spillet, men det er definitivt ikke synlig. Jeg vet ikke om det er bevisst av utviklerne å tone ned grafikken for å bedre ytelsen i flerspillerdelen, men det gir i hvert fall ikke umiddelbar mening med tanke på hvor få personer som kan ta del i flerspillerdelen samtidig.

Av de få positive tingene som finnes i denne tittelen er det definitivt verdt å nevne lydbildet, som står som spillets definitivt sterkeste side. Da er det kanskje ikke overraskende at det er Howard Shores Oscar-vinnende musikk fra filmene som står i sentrum her. Det finnes knapt noe som akkompagnerer slag bedre enn tung symfonisk musikk i mine ører, og de som har sett filmene vil nok kjapt kjenne igjen musikken. Utover det er lydeffektene er forholdsvis gode og høres for det meste naturlige ut. Stemmeskuespillet til dine med- og motsoldater er også ganske bra, selv om de samme utropene ofte repeteres og kan føles anstrengende.

Skummelt kveldsraid

Frustrerende enspillerdel

Historiefortellingen i kampanjen er en blanding av Hugo Weaving fortellerstemme, klipp fra filmene og slagene du selv tar del i. Har man ikke lest bøkene eller sett filmene kan det nok føles som historien blir for overfladisk og stresset, og det er tydelig at den ikke har hatt hovedprioritet her. Dette trenger ikke nødvendigvis å være en mangel i et spill som nok hviler på at følelsen av å ta del i slagene skal være nok til å bygge stemning, men det er nok dessverre ikke tilfellet. I stedet lider dette spillet sårt av følelsen av at noe mangler, noe mer utfyllende filmklipp kunne ha lettet på.

En annen svakhet ved kampanjedelen er varigheten, som ikke holder mål. Selv på den høyeste valgbare vanskelighetsgraden tok det meg knapt syv timer med effektiv spilletid før jeg var ferdig med begge historiene. Dette kan sannsynligvis halveres om man spiller gjennom historien med en venn, og det er definitivt for dårlig. Handlingen er også såpass lineær og lukket at det er lite som oppfordrer til flere gjennomspillinger. Allikevel skal jeg ikke påstå at utelukkende trekker ned. Dette spillet er nemlig så kjedelig at den meget vel kan være det største lyspunktet.

Det har seg nemlig slik at selve grunnpillaren i dette spillet, kampdelen, er håpløs. For eksempel er spesialangrepene til hver klasse få i antallet, og det er en grense for hvor ofte du kan bruke dem. Dette fører igjen til at man etter en stund kommer inn i en rytme og repeterer de samme angrepene i den samme rekkefølgen gang på gang. Det hadde vært noe formildende om man endelig følte seg belønnet når man får styre heltene, men nei, de har for det meste de samme angrepene som fotsoldatene.

I tillegg til de nevnte problemene er nærkampene udynamiske og rotete, noe som forkludres ytterligere av det håpløse kameraet som kveler det lille kunne ha vært av dynamikk. Bland dette motstanderangrep som hyppig slår deg i bakken, figurer som bruker en evighet på å reise seg og fiender som på mystisk vis dreper deg fra absurde distanser, og du har en av mange oppskrifter på godt gammeldags sinne. Innlevelsen i dette spillet er fraværende, og for min del skyldtes det ikke rent sjeldent at det rett og slett gjorde meg utrolig frustrert.

Spennende luftangrep

Del forergrelsen med andre

Jeg skulle ønske at jeg kunne skryte flerspillerdelen opp i skyene på dette tidspunktet – virkelig. Dette er jo tross alt et spill som har blitt markedsført som et flerspillerspill, og det hadde vært for dumt av meg å forkaste det basert på en kampanjedel som er ubetydelig for de som kun er interessert i å koble seg opp på Xbox Live og gå amok i orkeskikkelse. Tvert imot blir jeg nesten nedbrutt av å erklære at flerspillerdelen om mulig er mindre engasjerende og underholdende enn kampanjen, mest fordi jeg knapt trodde det var mulig.

Spillmodusene du har tilgjengelig her er få i tallet og ingenting nytt. «Capture The Ring» er identisk med «Capture The Flag», «Conquest» er tilsvarende «King of The Hill» og «Deathmatch» står overraskende nok uforandret. Brettene er forholdsvis mange i antallet, men også såpass ukreative i utformingen at de ikke gjør noe som helst for å oppfordre spillerne til å gjøre annet enn å møtes i en klynge for å se hvem som kommer seirende ut. Dette alene kunne ha vært kult, hadde ikke utviklerne gjort noe så absurd som å begrense et spill basert på filmer som er videnkjent for sine grandiose slag til maksimalt 16 spillere av gangen.

Uansett hvilken spillmodus jeg velger ser kampene ut til å utspille seg på identisk vis. Folk strømmer til det naturlige knytepunktet som de fleste brettene inneholder, prøver å plukke ned hverandre med et snev av taktikk i en liten stund, går lei og stormer hverandre, glemmer de ulike delmålene og ender opp i en stor mølje. Forutsetningene for kreative og varierte kamper er fullstendig fraværende her, og flerspillerdelen er på mange måter kun en veik versjon av de dårligste enspillerbrettene som utkjempes mot andre mennesker som piner seg gjennom den samme krisen.

Ute på slagmarken

Konklusjon

Det virker mest av alt som om Pandemic Studios gikk inn for å lage et rendyrket flerspillerspill, kom halvveis, bestemte seg for at det var for likt deres tidligere spill i Star Wars: Battlefront-serien, slettet det de holdt på med, prøvde å lage en tøff enspilleropplevelse i stedet, kom på at de hadde lovt publikum et flerspillerspill og hev en utrolig lite forseggjort flerspillerdel oppå den halvferdige kampanjen. Her har man med andre ord et spill som står midt i ingenmannsland med en uferdig og en forhastet spilldel.

The Lord of The Rings: Conquest sliter med et forferdelig kampsystem, foreldet grafikk, tilnærmet ingen varighet eller gjenspillingsverdi og en flerspillerdel som rett og slett ikke har noe som helst å tilby. De få lyspunktene i spillet, da hovedsakelig filmklipp og musikk fra filmene, er fullstendig ubetydelige for spillgleden, og etter en halv times spilletid har man allerede gått lei av de monotone spillmekanikkene. Skal man finne noen som helst glede i dette spillet må man minst ha et Tolkien-alter i stua og et usunt forhold til konseptet i sin helhet.

Spillet er vurdert av Lasse Lervik på Xbox 360. Lord of the Rings: Conquest er også tilgjengelig på PC, PS3 og DS.

  • Xbox 360: 3/10

Diskutér artikkelen

Forsiden akkurat nå

Til toppen