(Bilde: EA)

Stor tilfredsstillelse for lite arbeid

PopCap har laget en fin oppfølger til Peggle med noen mangler.

– Plink, ploink, plank, plonk, kliirrr.

Lydene fra kronespillet på ferga mellom Valset og Brekstad var alltid en fin distraksjon fra de begredelige 30 minuttene det tok å komme seg over fjorden. Man glei bare en mynt ned i innkastet, og valgte om en ville skyte den ut med makt eller ømfintlighet.

Enhjørningen Bjorn er tilbake.
Enhjørningen Bjorn er tilbake. (Skjermbilde: EA)

Men selv om det var spennende å se om krona som spratt veggimellom endte opp i det tilmålte avlukket i bunn, handlet det alltid om potensialet for å tjene en slant – ikke bare om tilfeldigheter, slik spillmaskiner flest er tenkt. Kronespillet i seg selv var den mest anonyme spillmaskinen du kan tenke deg, uten blinkende lys eller grelle tivolilyder som ofte kjennetegner de nå avdøde maskinene.

Kanskje er det derfor Peggle 2, til tross for å inneha den mer kalkulerte formen for kulelek, satser på å overgå stort sett alle spillmaskiner hva gjelder spetakkel. Her er det ingen penger å tjene – bare en hel del endorfinrunk som sørger for å gi stor tilfredsstillelse for lite arbeid.

Kule, møt peg

I Peggle 2 er det i utgangspunktet kun én knapp å hanskes med. Du sikter med stikka og skyter ei kule ut på et brett fylt av krimskrams. Kula skal treffe så mange utstikkere – eller «pegs» om du vil – som mulig, og fortrinnsvis de som er røde. Taggene forsvinner når de blir truffet, og kula spretter videre. Når alle de røde taggene har blitt truffet er brettet så å si over – det eneste som gjenstår er å se hvilken bonusbøtte i bunn av brettet kula ender opp i.

Har du møtt Jeffrey?
Har du møtt Jeffrey? (Skjermbilde: EA)

Uten den sprudlende fargesjampanjen og gladlydene som punkterer hvert brett, hadde nok likevel ikke spillet føltes like tilfredsstillende som det gjør. Regnbuer spretter over skjermen, poengsummen truer med å sprenge skjermen mens den telles opp, og en kakofoni av en majestetisk symfonipassasje og pling-plong-lyder. Det er på kanten til overveldende, men bikker aldri helt over.

Ingen som har fulgt med på hva utvikler PopCap koker sammen bør være overrasket, egentlig. Spillselskapet har spesialisert seg på å lage forholdsvis enkle spill med en uovertruffen gjennomført stil som du kan kline en barne-tv-serie eller to ut av, om du vil.

Sjarmoffensiv

Og ingensteds skinner barne-tv-aspektet mer gjennom enn i de vennlige kompanjongene som fyller brettene. Denne gangen får enhjøringen Bjorn selskap av et nytt knippe «Peggle masters»: Big Lebowski-trollet Jeffrey, yeti-en Berg, udøde Luna og trekkoppsoldaten Gnorman. Alle fem spytter ut små replikker mellom slagene, noen mer vellykket enn andre. Jeffrey er nok den som treffer flest innertiere med sine referanser.  

Luna skilter med en velkjent Grieg-låt.
Luna skilter med en velkjent Grieg-låt. (Skjermbilde: EA)

For en musikknerd som meg er det også herlig å høre hvor mye flid PopCap har gjort seg med de musikalske temaene denne gangen. Der Peggle hadde et heller rudimentært lydspor, der alle brettene fikk en pangavslutning med Beethovens 9. symfoni, er gjennomføringen denne gangen betydelig forbedret. Bjorn er den eneste som beholder Beethovens hymne, mens de andre Peggle-mesterne får en pangavslutning på brettene med kjente klassiske verk som du garantert har hørt før. Til og med Edvard Grieg har greid å snike seg inn i lydsporet.

Det finurlige er hvordan PopCap bruker disse kjente bombastiske temaene til å lage forsiktige dronegrunnlag i brettene. Etter hvert som situasjonen tilspisser seg, blir lydsporet mer og mer intenst, før det til slutt eksploderer i den fullbyrdede utgaven av det klassiske verket. Det er en eksemplarisk måte å bygge opp spenning i brettene på via lyd, og noe PopCap tydelig mestrer.

Ikke særlig utfordrende

Peggle-figurene er ikke bare til pryd ute i venstrerammen av bildet. Alle har de hver sin spesialevne som skal gjøre det lettere å tømme brettet for røde pegs. Det kan være noe så enkelt som å gjøre kula om til en svær kampestein, eller å la kula bevege seg uhindret gjennom alle blå pegs.

Berg viser litt for mye .
Berg viser litt for mye. (Skjermbilde: EA)

Særlig utfordrende blir det aldri i de 60 hovedbrettene, og du slipper sjelden å stange hodet mot et brett som ikke lar seg løse. Alt som kreves er som regel litt tålmodighet, selv om noen av de senere brettene kan kreve et par forsøk.

Selvfølgelig, de 60 utfordringsbrettene står som et motstykke til de vanlige, men spillet mister litt piff etter at alle Peggle-figurene er introdusert. De byr heller ikke på de store hindrene når alt kommer til alt, men forlenger moroa for de som ikke føler seg fornøyd med de 60 opprinnelige brettene.

Nytt er også at hvert brett har valgfrie delmål. Klarer du å få en poengsum over 1,5 millioner, eller fullfører brettet på få trekk for eksempel, vanker det en finfin regnbue. Men siden alt fargeklattene påvirker er hvorvidt du får en lusen «achivement» eller ikke.

Lite nettfunksjonalitet

Faktisk er de andre skrytemulighetene overraskende få. Det finnes ikke noen lederbrett for brettene som du kan kaste i trynet på venner. Peggle 2 nøler dog ikke med å trykke på opptaksknappen når det kommer til videoklipp. Hver gang spillet tror du har gjort noe finurlig i spillet, knipses det et øyeblikk.

Problemet er bare at dette skjer litt for ofte, av og til tilsynelatende uten skjellig grunn. Et lite irritasjonsmoment, kanskje, men når konsollen etter hvert fylles opp av klipp virker det overflødig.

Rolig nå, Bjorn!
Rolig nå, Bjorn! (Skjermbilde: EA)

Også flerspillerdelen – en blåkopi av flerspillermodusen fra Xbox 360 – virker svak på egenskaper. Joda, det er gøy å tevle mot et par andre spillere, der alle spiller på hvert sitt brett, men i motsetning til så å si alt annet som gis ut spilles hver kamp i et vakuum, uten at noe av det som skjer i spillet blir med videre. At lokal flerspiller ikke er tilgjengelig er også et underlig aber. Riktignok lover PopCap at dette patches inn etter hvert, men i skrivende stund er det ikke mulig å spille Peggle 2 mot andre på sofaen. 

Konklusjon

Når kulene flagrer peg-imellom i Peggle 2, og poengsummen eskalerer mer og mer, er det ikke alltid like lett å huske at alt du som spiller gjorde faktisk var å trykke på én knapp. Den elementære formelen har ikke blitt utvidet med årene, men samtidig er det sikkert vanskelig å iterere mye på et grunnkonsept som er så enkelt.

Frostblåst.
Frostblåst. (Skjermbilde: EA)

Som vanlig spikrer Popcap alt som har med farger, lyd og sjarm å gjøre, og mestrer dette faktisk enda bedre enn i tidligere spill. Det er bare synd at antallet Peggle-figurer er kuttet ned, selv om de nye tilskuddene er mer minneverdige enn veteranene. Lydbildet de maler er fortreffelig i sin gjennomføring, og setter kronen på kransekaka for sjarmoffansiven.

Det er ikke til å komme unna at Peggle 2 føles litt halvbakt når det kommer til nettfunksjonalitet, men det hindrer ikke grunnspillet fra å være en finfin opplevelse i seg selv. Peggle kommer alltid til å være et spill for de som liker å få mye for å yte lite – og for det elsker jeg det – men det gjør at spillet aldri kommer til å bli mer enn en kortsiktig distraksjon. 

Peggle 2 fås kun til Xbox One via konsollens nettbutikk. Siden konsollen ikke er lansert i Norge enda er denne anmeldelsen basert på en utgave lastet ned fra den britiske nettbutikken. Anmelder opplevde at spillet slet med såkalt «over scan». Det vil si at bildet går utenfor TV-ens rammer. Vi er ikke sikre på om det er TV-en, spillet eller konsollen som forårsaker dette.

Vurdering


"Peggle kommer alltid til å være et spill for de som liker å få mye for å yte lite."

Peggle 2 XOne XOne 7/10 X360 PS4

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: PopCap

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen