Det er en nydelig dag i Belgia. En av de første vårklassikerne er i gang, og det norske sprinthåpet Alexander Kristoff suser av gårde sammen med 200 andre syklister. Den røde sykkeldrakta hans glinser i sola, og han kjenner vinden i ansiktet. Det høres kanskje bedagelig ut, men for Alex er ikke dette en kosetur. Han vet at dette er et viktig ritt for sponsorene, og de stoler på ham for å dra i land seieren.
Etter et hardkjør de første 150 kilometerne er hovedfeltet sprengt. Syklistene er nå fordelt inn i små enklaver langs den belgiske landeveien, og Alex sitter ikke i front. De fleste lagkameratene hans er borte, han har bare den 36 år gamle ringreven Luca Paolini med seg. I samme gruppa sitter favoritten Filippo Pozzato, i gruppa foran er Philippe Gilbert og Peter Sagan, og foran der igjen er enda to ryttere.
Målet kommer nærmere, og med 30 kilometer igjen til mål stikker Pozzato. Kristoff er spurter og har ikke den samme kjørestyrken som den langhårede italieneren. Trofaste Paolini legger seg foran Kristoff og sammen kjører de to på maksterskelen. Sekund for sekund tar de innpå de foran, og med et nødskrik klarer de å ta igjen favorittgruppen før de er tomme for krefter. Paolini er utkjørt, men Alex klarer å samle litt krefter der han ligger bakerst i gruppen.
Det går fortsatt svært fort mens de gjenværende favorittene jakter på de to rytterne i front. Målet kommer stadig nærmere, men det ser ut til å være en tapt kamp. 3 kilometer før mål stikker spurtkongen Peter Sagan. Det er nå eller aldri for Kristoff som henger seg på og ofrer sine siste krefter. De andre favorittene klarer ikke å henge med på Sagans enorme tempo.
Mållinjen kommer nærmere og de to rytterne i front har gått helt tomme og står nærmest stille. Kristoff biter tennene sammen og henger på den slovakiske kanonen mens han suser forbi de andre rytterne. Nå er det én kilometer igjen, 900 meter, 800 meter, Alex henger fortsatt med, og med en siste kraftanstrengelse tvinger han seg opp på siden av Sagan. Side om side tømmer de seg for krefter, men de siste hundre meterne klarer Kristoff å komme de nødvendige centimeterne foran og seiler først over streken til jubelbruset i Flandern. Mirakelet i Harelbeke er et faktum.
Pro Cycling Manager 2013
For deg høres kanskje dette ut som et referat fra et hvilket som helst sykkelritt, men for meg var det en euforisk følelse å lede Kristoff til denne seieren. Jeg hadde is i magen lenge nok, timet grepene mine perfekt, og mot alle odds dro jeg i land seieren. Det er et bevis på at Pro Cycling Manager-serien fortsatt kan skape de store øyeblikkene jeg som sykkelentusiast er ute etter.
De siste par årene har spillene i denne serien slitt en del. Det har vært lite til ingen innovasjon, og spillene har hatt flere feil enn Lance Armstrong har hatt sprøytestikk. I tillegg har de rotet med navnet på serien, noe som har gjort den enda mer identitetsløst. I år kan det derimot se ut som om utvikleren Cyanide er tilbake på vinnersporet igjen.
Karrieremodusen er grunnsteinen i spillet, og den jeg føler gir mest underholdning. Her tar du kontroll over et eksisterende lag, og gjennom en hel sesong tar du deg av både det sportslige og det administrative. De siste årene har jeg følt at den franske utvikleren har gjort en del endringer utelukkende for at spillet ikke skal være helt identisk med fjorårets. I år føler jeg at en del av endringene faktisk er nyttige.
God data, dårlig presentasjon
Forholdet til sponsoren er igjen gjort om på, og nå føler jeg spillet har nådd en fin balanse her. Du har mål å forholde deg til, og hvordan du oppfyller disse målene vil påvirke sponsorens tillit til deg. Målene er heller ikke helt svart/hvitt. Dersom Tour de France er et viktig ritt for sponsoren din, og ditt mål er en topp 5-plassering vil sponsoren likevel ikke være kjempemissfornøyd om du bare klarer topp 6 eller 7. Dersom du gjør det svært bra vil du få mer penger å rutte med. Gjør du det derimot skikkelig dårlig risikerer du å måtte se deg om etter en ny sponsor.
Menysystemet inneholder en fyldig database av spillere. Dessverre har ikke spillet rettighetene til alle lagene så noen lag og ryttere har tullenavn, men er man litt sykkelinteressert så skjønner man at «Eduardo Bolson Hogen» og «Chris Vroome» egentlig er Edvald Boason Hagen og Chris Froome. Dette fikses igjen med å laste ned en brukerlagt rytterdatabase slik at du får alle de korrekte navnene.
Alle rytterne dine har sine egne mål for sesongen, spesifikke ritt de helst vil kjøre, og et treningsopplegg som skal sørge for at de er i toppform til de viktigste rittene sine. Spillet har generelt mye spennende data, og du må være svært detaljfokusert for å klare å holde hele stallen på 30 ryttere glade og fornøyde. Med treningsleirer, speiding etter unge talenter, kontraktfornyelser, signering av nye ryttere, og ansvar for økonomi, utstyr og rittkalenderen er det nok å henge fingrene i mellom rittene.
Nytt av året er blant annet en ny type treningsleir hvor du kan sende et knippe syklister for å trene på utvalgte etapper i de store treukersrittene. Siden Joaquin Rodriguez sitt store mål er å vinne Spania rundt, vil det være smart å bruke en uke eller to på trening i de spanske fjellene slik at han vet akkurat når han skal sette inn støtet.
I år føler jeg at alt jeg kan fikle med i menysystemet virker slik det skal. Jeg har tilgang på all informasjonen jeg vil ha, og jeg har muligheten til å gjøre det jeg vil, samtidig som en del av de unødvendige valgene er borte. Det som da står igjen er å fikse selve presentasjonen av denne informasjonen. Jeg bruker unødvendig mye tid på å hoppe frem og tilbake mellom menyer, og tidvis må jeg ty til den gode gamle notatblokka for å huske hvilke ryttere som ønsket å kjøre hvilke løp. Hvis de kunne forkastet det oppsettet de har nå og tenkt helt nytt, kanskje sett til for eksempel Football Manager, så kunne de kanskje kommet opp med et system som er mer brukervennlig.
På landeveien
Rittene er det du vil bruke mesteparten av tiden din på. Dette er den delen av spillet som tidligere har vært preget av mange store feil, men nå går alt helt knirkefritt. Selv når du i roligere parti setter hurtigheten opp 8 ganger, glir spillet helt fint uten noe hakking. En ny funksjon for å få rytteren din til å plassere seg akkurat der du vil er svært kjærkommen, og syklistene virker å lystre bedre til ordrene mine enn noen gang før.
Selv den kunstige intelligensen virker bedre, og det var en fryd å se hvordan Sky-laget med tre skikkelig gode klatrere på mesterlig vis utmanøvrerte Rodriguez og Evans ved å benytte seg av den taktiske fordelen de hadde av å være i flertall. Nå er rittene en mer behagelig opplevelse, men det er fortsatt et par ting å forbedre også her.
Lastetidene for å komme inn i rittet fremstår som ganske varierende, men tidvis er de alt for lange. Når jeg må vente i mer enn ett minutt for å komme inn i et ritt blir det i meste laget, og når klokka tikker mot to minutter blir jeg i overkant utålmodig. Når jeg først har kommet inn er også presentasjonen av informasjonen ikke slik jeg vil ha den. Jeg spiller selvsagt i HD-oppløsning, men da blir all informasjonen om etappen og rytterne svært smått. Jeg har en stor og fin skjerm med plass til masse, la meg få bruke den.
Jeg får heller ikke til å låse kameravinkelen, for ofte når jeg trykker på en rytter skifter spillet til en annen vinkel enn den jeg foretrekker som gjør at jeg hele tiden må manuelt skifte tilbake igjen. Jeg savner også en god måte å følge med på flere ryttere samtidig på. Jeg befinner meg ofte i en situasjon hvor jeg følger med på en mann i et brudd, samtidig som jeg vil holde et øye med sammenlagtfavoritten min som ligger i hovedfeltet. Her hadde en form for skjermsplitting eller minikamerafunksjon vært veldig hendig.
Hold deg til enspiller
I tillegg til karrieremodusen kommer Pro Cycling Manager 2013 med flere andre spillmuligheter. På enspillerdelen kan du velge å kjøre lange etapperitt, enkeltetapper, eller kortere ritt. Banesykling er også et alternativ for de som liker slikt. Dette er greie valgalternativ for de som ønsker å bare kjøre for eksempel de store klassikerne, eller man ønsker en tur gjennom dagens etappe i Tour de France før tv-sendinga begynner.
På flerspillerdelen derimot er det litt større utfordringer. Også her kan man velge mellom etapperitt, enkeltetapper eller banesykling, men her opplevde jeg en del trøbbel. Ofte ville ikke menysystemet laste, og jeg måtte ut og åpne noen porter for å kunne spille sammen med andre. Lastetidene var svært lange, og ventetiden for å få samlet en liten gjeng spillere var hårreisende. På samme måte som «Ultimate team»-modusen til FIFA-spillene vil Cyanide gjerne at du skal bruke penger på å kjøpe pakker med samlekort som skal gi deg bedre ryttere og utstyr.
Kommer man først inn i spillet finner man raskt ut et par ting. For det første er ikke Pro Cycling Manager laget for flerspiller. Når jeg spiller på egen hånd styrer jeg tiden opp og ned som bare juling, det kan man selvsagt ikke gjøre i denne modusen. Da ender du opp med ganske lange og kjedelige deler av etappene hvor alle bare sitter og venter på at man skal nå et mer interessant punkt.
Det andre man oppdager er at en gjeng med sykkelentusiaster som kontrollerer 8 ryttere hver ikke klarer å lage den samme dynamikken som man forventer av et sykkelfelt. Folk oppfører seg simpelthen ikke som sykkellag, og i stedet ender man ofte opp med en håndfull spillere som heller kjører lagtempo enn å bidra til å kjøre sammen som et felt. Min konklusjon er i hvert fall at flerspillerdelen er forbehold folk som ikke liker sykkel, og som er glad i å spy ut rasisme og obskøniteter på spansk i chattekanalen.
Konklusjon
I år har Cyanide klart det aller viktigste. De har kanskje ikke endret dramatisk på oppskriften, og definitivt ikke oppfunnet sykkelhjulet på nytt, men de leverer et spill som er så godt som feilfritt. Jeg har ikke opplevd noen krasj, ikke blitt kastet ut av et ritt mens det er på sitt mest spennende, og heller ikke opplevd uforklarlige hendelser. Dette ville for de fleste spill kanskje vært en selvfølge, men sykkelmanagerserien har et noe frynsete rykte.
Når det er sagt er det fortsatt potensial for forbedring. Menysystemene er fortsatt knotete, og man må rote mye rundt for å samle sammen informasjonen man er ute etter. Innholdet er bra, men det er ikke brukervennlig nok. Her har Cyanide noe å lære av andre management-spill. Også i rittene kunne man ha gjort informasjon bedre tilgjengelig, og bedre tilpasset den enkeltes behov. Når jeg spiller Pro Cycling Manager sitter jeg alltid å tenker at jeg må spille dette på en helt annen måte enn utviklerne gjør siden de faktisk selger spillet på denne måten.
Rom for forbedringer til tross, så leverer spillet det det skal gjøre, nemlig gode sykkelsimulasjoner. Spillet har alt jeg forventer av det, og med forbedringene på den kunstige intelligensen klarer jeg igjen å nyte sykkelrittene, og leve meg inn i rollen som manager. For de som liker serien eller sykkelsport generelt kan årets utgave anbefales, og nå håper jeg utviklerne kan bygge videre på dette slik at vi ikke må vente tre år til neste gang det kommer et brukbart spill i serien.
