Anmeldelse

Professor Layton and the Spectre's Call

Når spøkelser truer, hvem ringer du?

Professor Layton and the Spectre’s Call er det fjerde Layton-spillet som finner veien hit til Vesten, mens japanerne har fått bryne seg på fem spill hittil. To nye spill til 3DS er underveis, og et par filmer skal det også bli med professoren og assistenten Luke.

Vi har med andre ord etter hvert rukket å bli godt kjent med dette japanske idolbildet av en britisk professor.

Blandingen av nydelige animasjoner, interessante historier og givende hjernenøtter har vært en suksessoppskrift for utvikler Level-5, som i februar i år hadde solgt nærmere 12 millioner Layton-spill totalt.

Skumle skygger

Professor Layton and the Spectre’s Call plasserer seg først i rekken kronologisk av de fire spillene vi har fått hittil. Det er Luke og Laytons første mysterium vi nå får ta del i, og vi får blant annet vite hvordan radarparet først traff hverandre.

Ballen skal over på andre siden.
Ballen skal over på andre siden.

Professor Layton får nemlig et mystisk brev fra en gammel studiekamerat. Mellom linjene leser han en nødmelding, og den alltid hjelpsomme professoren setter straks kursen mot den vesle byen Misthallery.

Det viser seg at det er et såkalt «spectre» som plager byen, en form for kjempespøkelse med røde, lysende øyne. Hittil har et orakel klart å forutse hvor spøkelset slår til, slik at de har kunnet evakuere beboerne. På den måten har spøkelset bare gjort materielle skader, men det er bare et tidsspørsmål før noen mennesker kommer til skade.

Noen har også sørget for at ingen nyheter om spøkelset eller skadene den forårsaker har kommet ut av byen. Og studiekameraten til Layton benekter all kjennskap til det mystiske brevet. Her er det altså mye som ikke stemmer.

Det er med andre ord et svært spennende mysterium du, i rollen som professor Layton, må løse denne gangen. Med deg på laget har du den nye assistenten din, Emmy Altava, og etter hvert dukker altså den pur-unge Luke Triton opp.

Pusletrim

Kjernen i Layton-spillene er de mange hjernetrimoppgavene som må løses gjennom spillet. Denne gangen kan Layton skilte med hele 170 gåter, og selv om mange av gåtene er valgfrie, er det nok av finurlige, obligatoriske oppgaver til å utfordre de små grå hos de aller fleste.

Luke og Layton i farta.
Luke og Layton i farta.

Oppgavene er varierte, og i løpet av en spilløkt kan du støte på både algebraoppgaver (utrolig nok klarte jeg å løse disse, til tross for en meget klein mattekarakter på videregående), lurespørsmål og andre logikknøtter. Noen ganger må du flytte rundt på brikker, andre ganger testes oppmerksomheten din og rett som det er må du holde tunga rett i munnen for å skjønne hvordan ting henger sammen.

Det er rett og slett svært tilfredsstillende å løse oppgavene i dette spillet. Noen nøtter er så snedig formulert at du gjerne prøver og feiler et par ganger, før det går opp et lys for deg og du tar hintet. Andre kan du pusle med i timevis før du klarer å dytte bitene rundt i riktig rekkefølge.

Felles for alle oppgavene er uansett en følelse av å oppnå noe når du løser dem, og jo større innsats, dess større tilfredsstillelse.

Oppgavene får du av mennesker du møter på, eller ved å klikke rundt på objekter som vekker oppmerksomhet i omgivelsene. Ved å klikke rundt på denne måten kan du også finne såkalte «hint coins», ledetrådsmynter som kan brukes til å låse opp hint dersom du sitter fast i et puslespill.

Klasseledende

Om ikke puslespillene er nok i seg selv, er Layton-spillene også noe av det peneste du kan spille på DS. Animasjonssekvensene er svært lekre. Den duse fargetonen gir en helt egen stemning til spillet og kler den tradisjonelle japanske anime-stilen godt.  

Mat katten.
Mat katten.

Stemmeskuespillet i animasjonssekvensene er både livaktig og bent frem godt gjennomført, og gjør animasjonssekvensene til en fryd å se på. Selv er jeg ikke alltid så begeistret for såkalte «cut scenes», men når det er så gjennomført som her er det vanskelig å ha noen motforestillinger.

Utenom animasjonssekvensene, hvor store deler av historien i spillet blir fortalt, er spillet et rent pek-og-klikk-spill. Du bruker stylusen til å bevege deg rundt ved å trykke på skjermen, og det er også på denne måten, som jeg tidligere har vært inne på, at du leter etter gjenstander og snakker med folk du treffer.

Persongalleriet er i en klasse for seg selv, med figurer som er like sjarmerende som de er absurde. Figurene har riktignok en tendens til å bli en anelse statiske utenfor selve animasjonsklippene, men denne gangen har Level-5 i det minste blåst et snev av liv i dem ved å la dem blunke under tekstsekvensene.

Vel å merke er mye musikken i spillet resirkulert fra tidligere titler, men fungerer fremdeles svært godt til sitt formål.

Ekstrainnhold

Om ikke hovedeventyret og hjernetrimopppgavene er nok for deg, har Level-5 klasket et par minispill i bordet også.

Ikke alle fisker er like gode venner.
Ikke alle fisker er like gode venner.

I professorens koffert finner du blant annet togspillet. Her er målet å legge skinner slik at et tog kan komme seg fra et punkt til et annet uten å krysse sitt eget spor, og samtidig være innom alle stasjonene på veien. Underveis i hovedspillet får du nye brett av mennesker du møter på, og for hvert brett blir utfordringen desto større.

Et dukketeaterspill har Layton også fått med seg. Her er det om å gjøre å plukke de rette ordene til et halvferdig manus, slik at dette gir mening.

I fiskespillet som befinner seg i kofferten er det ikke snakk om å fiske til seg middag. Derimot skal du ved å plassere ut bobler på de rette stedene lede en fisk til å samle alle myntene på brettet innen tiden er ute.

Et siste minispill blir også gjort tilgjengelig når man har samlet inn nok såkalte «mouse badges». Disse finner du ved å lynkjapt klikke på mus som dukker opp når du beveger deg rundt i spillverdenen.

Ingen London-tur

Dessverre har ekstraspillet Professor Layton's London Life av tidsnødgrunner blitt kuttet fra den europeiske utgaven av spillet. I dette mini-RPG-spillet lager spilleren en avatar som kan hjelpe kjente og kjære figurer fra de foregående Layton-spillene med eventuelle hverdagsproblemer de måtte ha rundt i London.

Emmy Altava er en smart, ung dame.
Emmy Altava er en smart, ung dame.

Ekstraspillet påstås å inneholde rundt 100 timer med ekstra spilletid. Men fordi en oversettelse ville forsinke den europeiske utgaven av Professor Layton and the Spectre's Call, ble det altså heller kuttet fra versjonen vi fikk servert.

At denne delen er kuttet vekk, har ikke hatt noen innvirkning på karakteren spillet får, det er kun tatt med som en faktaopplysning. Spillet er anmeldt i sin helhet slik vi får det servert.

Konklusjon

Professor Layton and the Spectre's Call er det fjerde spillet i serien som kommer til våre breddegrader. Også denne gangen er spillet proppfullt av finurlige og morsomme hjernenøtter.

Fordelt på 170 oppgaver, testes nøtta di i alt fra visuelt minne, logisk sans til regneferdigheter. Jo vanskligere oppgaven er, dess større er tilfredsstillelsen når du løser den. Vel å merke mangler den europeiske versjonen av spillet et ekstraspill som den japanske utgaven har, men hoveddelen i spillet er fremdeles vært givende.

Også denne gangen er de fornøyelige hjernenøttene kombinert med nydelige animasjoner, og en historie som er svært så spennende.

Resultatet er en totalpakke det er vanskelig å legge fra seg, og en spillopplevelse som er en av de bedre vi får servert på DS-en.

Vurdering

Professor Layton and the Spectre's Call

Professor Layton and the Spectre's Call DS DS 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. november 2011
  • Plattform: DS
  • Sjanger: Gåteløsning
  • PEGI: 7+
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Level-5

Beste priser

Få varsel når prisen faller

Kommentarer (5)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen