Anmeldelse

Rainbow Moon

Et herlig, fargerikt spill som preges av noen irritasjonsmomenter.

Tyske SideQuest Studios er nok ikke et navn de fleste kjenner til. Studioet har et par andre nedlastbare spill under beltet, nemlig skytespill av den gamle, sideskrollende typen. I Rainbow Moon viderefører de stilen, med et strategisk, turbasert rollespill som ser ut til å være skapt for nostalgiske RPG-fans. Til å være en tittel for PlayStation Network er dette et massivt spill, med godt over 40 spilletimer for de som har mye tid til overs. Spørsmålet er da om dette kun passer for ihuga fans, eller om det har noe å by på for folk som ikke kjenner til sjangeren.

Poengløs historie

Historien er ganske uengasjerende og enkel, så antakelig er det ikke dette som kommer til å få deg til å spille videre. I introduksjonen møter vi hovedpersonen Baldren, som er en uheldig type. Erkefienden hans lurer han i en felle, og denne sender han til en måne i en annen dimensjon. Tilfeldigvis kryr denne månen nå av monstre, og det blir selvfølgelig hans jobb å utslette disse, da månebeboerne for det meste er en ganske hjelpesløs gjeng. Det viktigste for Baldren selv er å komme seg vekk fra stedet, koste hva det koste vil. Dette høres nok ut som en litt snodig historie for et spill, men heldigvis er den ikke spesielt viktig.

Rainbow Moon byr på fargerik grafikk.

Etter den korte introen befinner jeg meg på en grønn og frodig øy. Grafikken er fargerik, og kan minne om en modernisert og polert utgave av Chrono Trigger, eller gamle Final Fantasy-spill. Fiendene, som vi kjapt møter, er også godt designet og forseggjort. Det er stor variasjon i typer fiender, men det fins også gjenbruk der de bruker samme design og bytter farger for å signalisere at fiendene er vanskeligere.

Kampsystemet er, som du kanskje har skjønt, basert på strategi. I korte trekk vil det si at når du kommer inn i en kamp befinner du deg på et slags rutenett. I begynnelsen har du bare en trekk hver runde, men etter hvert som du kommer opp på høyere nivå vil du låse opp muligheten til å gjøre flere trekk. Det vil si at du kan gjøre flere angrep, defensive trekk eller andre ting per tur. I begynnelsen har du ikke så mange ulike angrep og ferdigheter til rådighet, men etter hvert får du tilgang til nye, enten ved å kjøpe eller finne de.

Perler og mynter

Oppgradering i spillet er veldig viktig, og det er delt inn på to forskjellige måter. Man må samle regnbuemynter og regnbueperler. Regnbuemyntene er, naturlig nok, myntenheten. Med disse kan du for eksempel kjøpe nye våpen og ferdigheter, eller betale for helbreding av laget. Regnbueperlene er enda viktigere. Disse får du når du dreper fiender, og det er figuren med dødsstøtet som er den heldige vinneren av de skinnende kulene. Jeg opplevde dette som et litt keitete system, siden det tidvis er vanskelig å balansere dette mellom figurene dine. Siden systemet er slik ble det til at jeg brukte unødvendig lang tid på hver kamp fordi spesifikke figurer måtte drepe fiendene. Perlene kommer som oftest ikke i store kvanta, så det hadde vært bedre om alle i gruppa kunne ha fått likt antall etter endt kamp.

Oppgraderingsystemet kan være litt keitete.

Med disse perlene kan du oppgradere styrke, hurtighet, helse, magi og lignende på det erfaringsnivået du er. Når du går opp ett nivå kan du oppgradere videre. Det er viktig å oppgradere ganske ofte, siden fiendene gradvis blir vanskeligere og kommer i større grupper om gangen. Jeg valgte normal vanskelighetsgrad, men måtte likevel bruke en god del tid på å samle regnbueperler og komme meg opp noen nivåer før jeg kunne gå videre i spillet.

Drep, oppgrader, gjenta

Kampsystemet blir introdusert i sneglefart, noe som betyr at du gradvis får nye deler å bygge på de strategiene du allerede har. I begynnelsen står Baldren alene mot beistene, men nye figurer blir tilgjengelig etter hvert. Du får tilgang på seks ulike figurer i løpet av spillets gang. Disse har egne spesialangrep og ulike typer våpen. Fiendene har også ulike typer våpen og angrep. Dette har noe å si når du legger strategi, for dette fungerer som et slags stein, saks, papir-opplegg. Kort fortalt betyr det at om du har en figur med sverd er dette effektivt mot en fiende med pil og bue. Det fins også våpen som har nøytral effekt på hverandre, som for eksempel øks mot lanse. Et lite effektivt angrep kan være å bruke bue mot lanse. Dette vises ved fargekoder som indikerer hvor effektivt det er mens du angriper.

Et av problemene jeg har med Rainbow Moon er at du bare har tilgang på tre figurer over en veldig lang periode. Når du endelig møter nye figurer er de på et så lavt erfaringsnivå at du må bruke lang tid på å gjøre de kampdyktige mot de sterke fiendene. Vanligvis i rollespill er nye figurer man møter på omtrent samme nivå som du er når du møter de, så jeg syns dette var et merkelig valg. Siden jeg allerede hadde brukt en del tid på å samle perler føltes det som et ork å skulle gjøre det samme igjen for å få en ny og brukbar figur på laget.

Spektakulært angrep

Det kom perioder hvor jeg hadde mest lyst til å kjappe meg av gårde, men det er lite rom for slikt. Plutselig møtte jeg på fiender som drepte meg nesten umiddelbart, og jeg ble nødt til å gå tilbake og samle flere perler. Jeg innser jo at dette er et normal konvensjon i denne typen spill. Man bør forvente å bruke en god del tid på monotone kamper mot de samme monstrene utallige ganger, før man er i stand til å komme seg videre. Det er også andre ting som føles keitete og skaper frustrasjon, blant annet innsamlingen av regnbueperler, slik jeg nevnte tidligere. Det skjedde hyppig at jeg sto fast på vanskelige fiender, og måtte tilbake for å skaffe meg flere perler.

I menyen for hver enkelt figur er det enda en ting som må følges med på, nemlig at de har spist og drukket nok. Dette skjønte jeg egentlig ikke vitsen med, da det bare er en ekstra rutinepreget ting som må gjøres med jevne mellomrom. Et annet irritasjonsmoment oppstod dersom laget mitt ble drept. Da ble Baldren gjenopplivet på samme sted med bare ett helsepoeng, noe som betød at jeg måtte traske land og strand for å finne en fyr som kunne helbrede laget. Når det ble en del sånne små irritasjonsmomenter på samme tid førte det, i alle fall for min del, til frustrasjon. Etter hvert ble jeg lei.

Føles dessverre til tider som et ork.

Det at tålmodigheten min er dårlig betyr ikke at andre ikke kan ha glede av spillet. Jeg syns den nostalgiske grafikken, musikken og designet var sjarmerende og det fremkalte tanker om for eksempel Final Fantasy-serien. Jeg er derimot ikke så glad i det strategiske i det, og her ble det rett og slett for mye av det til at jeg fikk en god spillopplevelse. Det ble mer som en jobb som måtte utføres. Jeg må nok kanskje bare innse at turbasert strategi ikke er noe for meg. Om du er glad i denne sjangeren vil du finne mye å like her. Det er nok ikke perfekt, men med godt over 40 timer spilletid og sjarmerende design vil det nok appellere til fans som kan overse de tingene som skapte frustrasjon hos meg.

Konklusjon

Rainbow Moon er et turbasert strategi-spill av den gammeldagse typen. Med et enkelt, turbasert kampsystem er det ikke de store nyvinningene å spore, men det fungerer på tross av at man må gjennom en lang periode med repetitive kamper før man får spillerom til å leke seg med ulike strategier.

Jeg ble sjarmert av spillets fargerike, nostalgivekkende og vakre utseendet, men dette klarer ikke å veie opp for alle de irritasjonsmomentene som dukket opp underveis på den lange reisen. Min frustrasjon kan delvis skyldes at sjangeren ikke helt er noe for meg, men det var også en del ting jeg syns var merkelige valg fra SideQuest sin side.

Om du er stor fan av sjangeren vil nok Rainbow Moon være ei god og billig tidtrøyte nå som det er sommer og få store titler som gis ut. Er du som meg vil det nok likevel til tider føles som et ork å komme seg gjennom det.

Rainbow Moon kan kjøpes på PlayStation Network.

Siste fra forsiden