Resident Evil: Revelations
Anmeldelse

Resident Evil: Revelations

Et standard og noe uinspirert forsøk fra Capcom.

Capcom har kjørt en vill berg-og-dalbane-tur med de siste Resident Evil-utgivelnsene sine. «Resident Evil» betyr ikke nødvendigvis et kvalitetsspill lenger, slik det en gang gjorde, og det har blitt usikkert hvorvidt det er skrekk- eller actionspill.

Nå er kritikerroste Resident Evil: Revelations for Nintendo 3DS oppgradert til et TV-konsollspill, og har i tillegg fått en HD-vask. Hvordan gjør Revelations seg på en mye større skjerm?

Muterte virus og leteaksjoner

Plottet i Revelations utspiller seg mellom Resident Evil 4 og Resident Evil 5. Året er 2005, og Bioterrorism Security Assessment Alliance (BSAA) har akkurat blitt etablert. To av grunnleggerne er Chris Redfield og Jill Valentine, figurer som enten har vært direkte involvert, eller nevnt, i praktisk talt alle Evil-spill siden det første.

Chris Redfield.
Chris Redfield.

I Revelations har begge protagonistene nye partnere. Jill blir sendt ut sammen med Parker Luciani på leting etter Chris og hans partner, Jessica Sherawat, som har falt av radaren. Leteaksjonen fører dem til skipet SS Queen Zenobia, som visstnok var der de sist hadde kontakt med hovedkvarteret.

Flere tilbakeblikk forklarer historien i forkant, om hvordan terrorister har brukt dødelige bioorganismer (BOW) under angrep på byen Terragrigia, og det er etterlatenskapene av disse biokjemiske angrepene som møter Jill og Parker på Queen Zenobia. Resident Evils kjente T-virus er nemlig mutert til et marinebasert T-Abyss-virus.

Det hele begynner etter hvert å lukte sterkt av konspirasjon. Chris og Jessica, som ikke er om bord på Queen Zenobia i det hele tatt, får beskjed om at Jill og Parker er savnet. De to partnerparene må dermed kjempe mot både politiske avgjørelser og biomonster etter hvert som nettet snører seg tettere sammen om et nokså intrikat plott om hvem som hadde skyld i ødeleggelsen av Terragrigia.

Konspirasjonsteorier

De siste tilskuddene til Evil-serien, Resident Evil: Operation Raccoon City og Resident Evil 6, har vært overøst med middels til direkte dårlig kritikk, og som serie er Evil avhengig av et godt spill. Derfor er det en smule ironisk at det beste spillet siden Resident Evil 5, er et oppusset 3DS-spill.

Du var nå litt ekkel.
Du var nå litt ekkel.

Selve historien er typisk Resident Evil. Med det mener jeg at den ikke virker veldig logisk, men det var et smart valg å dele den inn i kapitler. Det er korte og intensive episoder, og jeg kjente meg aldri lei av området jeg var i før det skjedde en tvist og jeg fikk prøve meg et annet sted. Kanskje så mye som ti timer spilletid er fordelt over 12 kapitler, hvor alle har fått sin egen «Tidligere i Resident Evil: Revelations»-introduksjon. Denne introduksjonsdelen er helt nødvendig, ettersom historien løper heftig mellom flere forskjellige spillbare figurer – både kjente og kjære, og debutanter.

Om du har spilt et Resident Evil-spill er det en stor sjanse for at du vet hvem Jill Valentine og Chris Redfield er. Dessverre er Revelations veldig opptatt av de ulike organisasjonene, og hvem som jobber for hvem og hvem som står for hva, at figurene i seg selv havner i bakleksa. Det brukes mange forkortelser for spenstige navn som Bioterrorism Security Assessment Alliance og Federal Bioterrorism Commission, og det hele blir ganske komplisert og virkelighetsfjernt, til og med på et politisk plan. Konspirasjonsteoriene er til tider latterlige, og får en alt for stor plass sammenlignet med monsterjakten.

Monsterjakt på båt

Queen Zenobia er kanskje den beste settingen siden Spencer Mansion i det første Resident Evil-spillet. Størstedelen av handlingen utspiller seg på dette skipet, og de trange skipsgangene kiler litt på den panikkfølelsen de gamle Resident Evil-spillene var eksperter på å stimulere.

Monstrene bare kommer og kommer.
Monstrene bare kommer og kommer.

Brettoppsettet skiller seg ut som spesielt bra. Luksusbåten har alt fra flotte og eksklusive lugarer, kasino og promenader, men samtidig er de lugubre skipsrommene preget av rustent metall og vete. Dessverre blir du løpende mye rundt i de samme områdene. Du farter frem og tilbake, låser opp dører, møter nye fiender og så videre. Oppdageren i deg blir etter hvert skuffet, da du til syvende og sist har sett alt som er å se. Flere av gangene og rommene er også såpass like at det rett og slett er fort gjort å gå seg vill.

Stemningen om bord på Zenobia er absolutt bemerkelsesverdig. Den kan til tider være virkelig ekkel, og vi skal så langt tilbake som Resident Evil 4 for å finne tilsvarende. Rust, blod, vete, møkk, ødelagte vegger og TV-skjermer, og et til tider overtyngende mørke omgir deg på dette luksusskipet. Om du legger til et veldig godt knippe musikk og lydeffekter, som knirking fra et skip i bevegelse, sitter du igjen med omgivelser som kan være med på å skape en følelse av panikk i møte med noe som vil spise deg.

Jo mere vi er sammen

Jills partner, Parker, er en bra kar å ha med seg i møte med monster og lugubre konspirasjoner. Jessica, Chris' partner, er like håpløs som Parker er god. Hun er slitsom og kjennes ut som en person Chris bare drar med seg i et ubalansert partnerskap.

Det ligner noe som har oppholdt seg en stund i havet.
Det ligner noe som har oppholdt seg en stund i havet.

Skuespillerne har ikke gjort seg fortjent til noen slags pris for innsatsen i Revelations, men det skal også legges til at de ikke har fått mye å jobbe med. «Jeg og den søte ræva mi er på vei» og «Beklager, jeg dater ikke kannibalmonstre» er bare to dialogeksempler som fikk meg til å rulle med øynene. Bedre blir det ikke når du finner ut hvor hjernedøde og lite hjelpsomme disse partnerne er. Om du står i en trang korridor med fire fiender hjelper det ikke at partneren din tar pauser på fem-seks sekunder mellom hvert skudd. Jeg savnet flere ganger Sheva Alomar fra Resident Evil 5.

Når figurene fjoller så mye som de gjør utligner de den stemningen produsentene forsøkte å skape med blodet og mørket. Resident Evil-serien er kjent for småsprø dialog og humor, men de kan komme unna med det om de legger til litt sjarm. I Revelations kjennes det falskt. Inntoget av nye figurer som Quint Cetcham og Keith Lumley hjelper heller ikke, da disse to fleiper og kniser hele veien, og med stemmer så tilgjorte det virkelig hørers ut som om de parodierer noen.

Det hadde vært greit med litt hjelp.
Det hadde vært greit med litt hjelp.

Partneren er uansett ikke din høyre hånd i Revelations – det er det en skanner som er. Tidlig får du tilgang til bioskanneren Genesis, og den bruker du til å skanne fiendene dine etter at de har dødd og gått i oppløsning (eller mens de er i live, for en høyere prosent). Den kan også brukes til å skanne omgivelsene etter ammunisjon og grønne urter – noe du er temmelig avhengig av å gjøre. Om bord på cruiset blir du ikke gitt for mye av disse tingene. Jeg var til slutt fryktelig lei hele skanneren, ettersom det ble et så stort fokus på å bruke den, og det er ikke det som burde være sentrum i et skrekkspill.

Alle de spillbare figurene skaper store miljøforandringer, og gir deg mulighet til å spille på flere måter. Det kjennes nesten som om Capcom forsøker seg på enda en måte å glede ulike spillere på. Evil-spillene startet som overlevelsesskrekk, men har utviklet seg til å bli så godt som renspikka action. Revelations ender som en slags hybrid, med Jill som må overleve på luksusskipet med lite ammunisjon og mange monstre, mens Chris og de andre blir overlessa med ammunisjon og fiender i mer actionorienterte biter av spillet. Det virker ikke som om Capcom helt vet hvem de er og hva de står for lenger.

Identitetskrise

De aller første Evil-spillene hadde en gammeldags tredjepersonstyring, hvor de brukte kameraet til å gjøre spilleren nervøs og spent på hva som ventet rundt neste sving. Denne prosedyren har blitt mer og mer borte, og ettersom Evil-serien har blitt mer actionorientert har kameraet havnet på spillefigurens skulder, og produsentene har blitt temmelig avhengig av bø-taktikken. Med tanke på at vi er så mye på Queen Zenobia i Revelations ville dette vært en gyllen mulighet til bli skremt vettet av. Dessverre feiler spillet delvis på dette punktet. Stemningen og lydeffektene har lagt en solid base, og det burde jo være skummelt at et monster kommer rasende gjennom en ventilasjonssjakt – men det blir for opplagt. Om du har spilt et par skrekkspill i ditt liv vet du akkurat når de vil at du skal skvette.

Dø, dø, dø!
Dø, dø, dø!

Biomonstrene venter rundt hvert hjørne, og kommer i flere former og farger. De første du møter i spillet er menneskeformede, hvite og skinnende, og det ser rett og slett ut som de har ligget for lenge i vann. Senere dukker det opp store klumper med slim, og litt uinspirerte reptilmonstre. Evil-serien er kjent for store bosser en kanskje må slite litt med og som en i alle fall husker lenge, men også de uteblir fra dette spillet. Hverken de vanlige fiendene eller bossene er ekstraordinære, og du vil glemme alle sammen om en liten stund.

På den actionmessige siden av saken føyer de ulike våpnene seg etter brettoppsettet som et av spillets gode aspekter. De kjennes kraftige og sterke, men de blir aldri en sky du kan sveve gjennom spillet på. Fiendene utgjør en såpass stor trussel at du setter pris på alt du har og på alle oppgraderingene du får.

Hjernetrimmen er faktisk tilbake i Revelations, og skiller det fra de actionorienterte Evil-spillene. Det er mye mer av det, og de er i tillegg mye bedre enn tidligere. De minnet meg et øyeblikk om Resident Evil Zero, og er muligens enda et hint om at Capcom forsøker seg på gamle oppskrifter.

Løp, Jill! Løp!
Løp, Jill! Løp!

Fra 3DS til TV-konsoll

Revelations har flere småproblemer, men ytterst få kom etter overgangen til TV-konsoll. HD-utgavens største problem er dårlig HD. Resident Evil 4 hadde de samme problemene da det ble oppgradert. Figurene ser til tider veldig flotte ut, men bakgrunnselementene er kornete, flate og ser rett og slett gamle ut. Lyden har heller ikke en spesielt imponerende kvalitet, selv om det er et godt utvalg av effekter og musikk.

Fiendevariasjonen er dessverre ikke stor, noe som kan linkes til det faktum at Revelations først var et 3DS-spill. Skytekontrollene kjennes også litt keitete. Det er ikke like enkelt å sikte som i Resident Evil 5 og 6, nesten som om spillet ikke var lagt opp for å spilles med en håndkontroll. Med tanke på hvor lite ammunisjon det er i spillet kan det bli skjebnesvangert å bomme for mye.

Det er også lasteskjermer før hver eneste filmsekvens, og dette blir svært frustrerende. Lasteskjermer kan forsvares i en «åpen verden»-type spill, som Skyrim, Fallout og Far Cry, men de bør holdes til et minimum. Jeg kan ikke huske å ha sett et sammenlignbart spill med like mange lasteskjermer som Revelations.

Kjenn min vrede!
Kjenn min vrede!

Flerspiller

Revelations HD tilbyr også en overhalt utgave av «Raid Mode»; en slags arkadeversjon av brettene. Her kan du skaffe deg kostymer, ekstra poeng og medaljer som du kan bruke til å oppgradere figuren din. Dette er også muligheten din til å spille med en venn, enten lokalt eller online.

«Raid Mode» er et veldig godt tillegg til Revelations. Det er en fin mulighet til å lære seg brettene og bli bedre kjent på båten, og du slipper å skanne etter ammunisjon og helseurter. Det er 12 figurer og hele 20 brett å velge mellom. Disse får du tilgang til etter hvert som du gjør fremgang i spillets kampanjedel.

Konklusjon

Jeg kjenner meg splittet i mine meninger rundt Resident Evil: Revelations. På den ene siden er det faktisk det beste Evil-spillet på lenge, ettersom Capcom bringer tilbake flere av de gode gamle skrekkspillelementene. På den andre siden forteller spillet alt for mye om selskapets identitetskrise. Det er for mye hopping frem og tilbake mellom de ulike figurene, og det kjennes unaturlig at episodene er delt opp i action og skrekk. Som en som er spesielt glad i skrekkspill er jeg fornøyd med det lille skrittet Capcom har valgt å ta, men jeg håper de tar et lite hopp videre i neste spill.

«Ikke kom nærmere!»
«Ikke kom nærmere!»

HD-oppgraderingen er dessverre ikke mye å skrive hjem om, men til originalt å ha vært et 3DS-spill syns jeg overgangen har gått så smertefritt som en kunne forvente.

Dialogen er kanskje smågal til tider, og bakgrunnshistorien er tynn selv for Resident Evil, men om du ikke har hatt muligheten til å prøve Revelations til 3DS tidligere, vil jeg anbefale å gi det en sjanse på konsoll.

Resident Evil: Revelations er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, PC og Wii U. Og selvfølgelig til 3DS.

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Resident Evil: Revelations

Resident Evil: Revelations X360 X360 6/10 3DS 7/10 PS3 Windows Wii U

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 24. mai 2013
  • Plattform: Xbox 360
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Capcom
  • Utvikler: Capcom

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (28)

Forsiden akkurat nå

Til toppen