Anmeldelse

Rise of Nightmares

Slå og spark zombie-rumper i denne grøsseren – bokstavelig talt.

I snart et år har Microsofts lille, vennlige robot tilbudt lett og familievennlig underholdning. Med Kinect har man kunnet klappe nusselige versjoner av livsfarlige kattedyr, man har kunnet slå seg løs på dansegulvet og kjørt radiobil ved å vifte med armene som en annen konsollnybegynner.

Og skal vi være helt ærlige, og det bør man jo være innimellom, har mange av oss tenkt sitt om hele konseptet med kontrollerfri spilling. For dette kan da neppe brukes til noe mer enn bare enkle familiespill?

Nye takter

Så lander Rise of Nightmares i postkassa vår. Zombier, skummel musikk og blod og gørr nok til å fylle et olympisk svømmebasseng. Stort lenger unna nusselig og familievennlig kan man neppe komme, noe 18-årsgrensen på omslaget også understreker.

Uformell uniform på sykepleierzombiene.
Uformell uniform på sykepleierzombiene.

Rise of Nightmares er nemlig det første Kinect-spillet som kan sies å være i nærheten av en kjernespiller-spill. Å si at jeg var skeptisk er bare forbokstaven. For dette kunne da umulig fungere? Vi har jo sittet med kontrollere så lenge at de nærmest har grodd fast i hendene våre. Skal vi nå måtte opp og stå for å denge tanketomme hjerneetere?

La oss først sette stemningen. Du spiller en lettere alkoholisert døgenikt som er på ferie i Romania sammen med din frustrerte kone. Etter en togtur som går fryktelig galt, er konepone kidnappet av et monster og du og en håndfull overlevende må finne veien ut av det forbannede villnisset som er Romanias utmark.

For de lokale kan fortelle at det foregår skumle ting ute i utmarken. Folk legger ut på tur og blir aldri sett igjen.

Så finner du etterhvert også ut hvorfor, og forklaringen inneholder alle ingrediensene en skikkelig grøsser bør ha. En gal vitenskapsmann. Et slott hvis interiørarkitekt har sans for det makabre. Zombier som er ute etter deg.

Skepsisen lenge leve

Jeg skal ikke nekte for at det ikke var med iver og glede jeg gjøv løs på zombiegrøsseren. Og det var ikke måte på hvor mye som gikk i mot spillet. Som for eksempel hele konseptet med zombier. Dumme dauinger som ikke har vett til å holde seg i graven og som bare brukes for at du skal skvette på deg bremsespor i underbuksene.

Ikke helt Nøtteknekkeren.
Ikke helt Nøtteknekkeren.

Og så måtte jeg jo stå. For det er nettopp det man vil gjøre når man kommer hjem etter en lang dag på jobb. Stå rett opp og ned foran TV-en og veive med ekstremitetene. Verdt å nevne er det også at Kinect er kravstor når det kommer til plassering. Har du en liten hybel, kan du egentlig bare glemme å spille Rise of Nightmares eller hvilket som helst annet Kinect-spill.

Dessuten – unnskyld meg – er det ikke på tide at man finner andre skumle områder å legge grøsserspillet sitt til enn Øst-Europa?

Jeg var kort sagt en temmelig gretten anmelder. Men så gikk jeg inn i min første nevekamp med en av dauingene.

Aggresjonsterapi

Vi snakker virkelig om nevekamp, dog i løse luften. For å slåss mot beistene holder du armene opp i en klassisk boksestilling, og så er det bare å klaske løs. Et velrettet spark kan du også plante midt i zombiens solar plexus.

Say hello to my little friend.
Say hello to my little friend.

At man slår i løse lufta er absolutt ingen ulempe for slike kontorpingler som undertegnede, som knapt har lappet til en sjel i hele sitt liv. Med høy puls og verdens bredeste glis kunne jeg konstantere at det var svært så tilfredsstillende å denge dauinger.

Spillet spilles i førstepersonsperspektiv, slik at du kun ser armer og ben når disse svinges fremover.

Underveis må du jevnlig plukke opp våpen du kommer over, for bare never er ikke spesielt effektivt for å ta zombiene av dage. Våpnene har begrenset levetid, men du finner de gjemt i hjørner og bokser jevnt rundt omkring.

Jeg er høyrehendt, men spillet kan like gjerne spilles av venstrehendte, for det er valgfritt hvilken hånd du plukker opp våpen med.

Den store variasjonen i våpen du finner, er en av spillets styrker. Uten det varierte arsenalet ville zombie-kampene fort kunne blitt litt kjedsomme utover i spillet. Men det er vanskelig å ikke la seg rive med når man kan gyve løs på vandøde med motorsager, katana og min personlige favoritt; «meat mincer». Navnet, som grovt oversatt betyr noe som «kjøttdeigmakeren», sier antagelig sitt om hva det er snakk om.

Elver av husholdningssaft

Dersom du pleier å få lunsjen i retur av prat om tarmer og gørr, er Rise of Nightmares med andre ord ikke spillet for deg. For dette er svært, svært gørrete. Jeg vet ikke hvor mye blod en zombie egentlig inneholder, men antagelig har Sega ganget dette med hundre da de designet fiendene i dette spillet.

Tonedøv sangfugl søker tolerant talentprogram.
Tonedøv sangfugl søker tolerant talentprogram.

Noen av fiendene har også gnafset på et eller annet fordervet til middag, for de kaster opp på deg fra lang avstand og sørger for å forblinde deg for en tid dersom du ikke klarer å beskytte deg. En annen av zombie-typene er potensielle Idol-deltakere med svært dårlig selvinnsikt. Når de setter igang med syngingen sin må du nemlig holde deg for ørene. Ja, bokstavelig talt altså. Et tupp bak setter stopper for gaulingen.

Variert spillmekanikk

Rise of Nightmares spilles uten at du noen sinne rører håndkontrolleren. Kampene har jeg allerede vært inne på, men hvordan fungerer resten? Ganske velsmurt, faktisk.

For å bevege deg har du to alternativer. En automatisk gå-funksjon aktiveres dersom du holder en hånd i været i en slags indianerhilsen. Denne er tidvis svært praktisk, men det er ikke alltid den kan brukes. Du risikerer også å gå glipp av gjenstander og i verste fall ikke finne frem til rett sted.

Det alternativet som jeg plundret mest med til å begynne med, endte opp med å bli gå-funksjonen jeg benyttet nitti prosent av tiden. For å gå fremover, settes et ben frem. For å gå bakover? Du får ikke poeng for å gjette riktig der. For å se rundt deg, snur du på skuldrene i den retningen du ønsker å snu deg.

Pass på så du ikke mister hodet.
Pass på så du ikke mister hodet.

Det fungerer stort sett knirkefritt etter litt tilvenning. Innimellom ble Kinect-en litt forvirret og gikk bakover når jeg egentlig ville fremover, men det lot seg kjapt løse ved å stå med begge bena samlet. Det var heller ikke plagsomt mye tidsforskjell mellom mine bevegelser og utførte bevegelser på skjermen.

I tillegg til ren trasking, må du i løpet av spillet også imitere reelle bevegelser. Du må snu på hjul, sparke inn dører (mye mer tilfredsstillende enn å bare åpne dem), svømme og ved ett tilfelle faktisk også løpe litt på stedet. Og i kamper med sjefszombiene må det dukkes, hoppes til siden og tas steg bakover.

Her og der dukker det også opp en og annen felle, som det er tilnærmet umulig å ikke gå i ved første gjennomgang. For eksempel: du åpner en dør, og blir gjennomboret av spyd dersom du ikke dukker umiddelbart.

Spillet er relativt intuitivt, og da jeg ble avbrutt i spillingen av en skuelysten søster med type på slep, kunne disse to forsøke seg som zombie-jegere uten videre omfattende instruksjon.

Resultatet er at det aldri føles direkte kjedelig å spille Rise of Nightmares. Blant annet var det noen av sluttsjefskampene som var temmelig engasjerende og utfordrende, nettopp fordi både kløkt og reflekser ble satt på en skikkelig prøve.

På tide å trimme underskogen.
På tide å trimme underskogen.

Man sitter jo gjerne igjen med et ganske fornøyd ego etter å ha nedkjempet en vanskelig fiende, men det er sjeldent at man kjenner det i kroppen etter å ha hoppet unna og dengt en sjefsskumling i en 20 minutter lang kamp. For ikke å snakke om at man kjenner det i lårene dagen etter.

Noen vil kanskje si at det er de ikke interessert i heller, men for min egen del føltes seieren desto mer min egen.

Kalkun til middag

Det er sjeldent vi bys på en nobelprisverdig fortelling i spill. Er man riktig heldig, kan fortellingen inneholde glimt av noe større, men som regel er den bare et skalkeskjul for å knerte masse slemminger.

Rise of Nightmares er svært klisjétung, og på sett og vis hører det hjemme for grøssersjangeren. Vi forventer oss gale vitenskapsmenn som gjør ekle ting, og omgivelsene bør være tvers igjennom gufne. Og der innfrir absolutt dette spillet. Selv om det tidvis er ufrivillig komisk, har det også øyeblikk som byr på imponerende stemning og overraskende vendinger.

En ting må sies om Rise of Nightmares. Det er ikke et spill du spiller gjennom på én kveld. Ikke fordi spillet er spesielt langt, for det er det virkelig ikke, men fordi det faktisk tar på å spille.

Har du no snacks? Jeg er godtesyk.
Har du no snacks? Jeg er godtesyk.

Når du slår løs på zombiene, er det fort gjort at du virkelig legger kraft bak slaget. Og etter hvert blir savnet etter sofaen sterkere etter som føttene blir sårere av å stå. Selv spilte jeg spillet over tre dager, og for hver dag var ble armen ømmere og ømmere. Spesielt i høyre albuekrok samt underarm.

Ekstremt mye trim skal det dog ikke sies at spillet gir. Bare nok uvante bevegelser til at du kjenner det dagen etter.

Konklusjon

Rise of Nightmares er noe så uvanlig som et kjernespiller-spill til Kinect. Bevegelsessensoren som tidligere kun har budt på familievennlige festspill, har nå blitt voksen – med sin første 18-årsgrensetittel.

Du spiller gjennom hele spillet uten å røre håndkontrollen en eneste gang, og det tar ikke lang tid å venne seg til bevegelsene man utfører for å kontrollere figuren. Det hele er intuitivt og fungerer overraskende smidig.

Man kan kanskje anklage spillet for å lide av en heller middelmådig historie, og uten Kinect-støtten kunne dette fort ha vært en lite bemerkelsesverdig affære. Men den innovative spillemåten og spillmekanikken Rise of Nightmares byr på, er vel verdt de såre musklene litt overivrig zombie-denging medfører.

Rise of Nightmares har i hvert fall klart å vekke min interesse for Microsofts bevegelsessensor. I utgangspunktet stilte jeg meg tvilende til at et slikt spill kunne fungere med Kinect, men nå har pipen fått en annen lyd, for dette var både engasjerende og skikkelig moro. Ja takk, spillutviklere, mer av dette!

Vurdering

Rise of Nightmares

Rise of Nightmares X360 X360 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 9. september 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Sega
  • Utvikler: Sega

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen