(Bilde: Crytek)

Mye action og lite substans på veien til Rom

Cryteks nyeste storsatsing når aldri sitt fulle potensial.

Alle veier leder til Rom sies det – tydeligvis også veien som går innom Xbox One. Skaperne av de populære Crysis-spillene har nemlig ikke vært snauere enn å ta turen fra fremtidsrettet romvesenslakting til vaskekte sverdkamp i det eldgamle Romerriket. Som et resultat av Cryteks renommé er Ryse: Son of Rome en av de mest profilerte titlene ved lanseringen av Xbox One, og ved første øyekast er dette antagelig det spillet som imponerer mest på Microsofts nyeste.

Barsk og realistisk.
Barsk og realistisk.Skjermbilde: Crytek

Det er likevel ikke til å komme utenom at de tyske utviklerne har tatt et sprang som kanskje ble litt for stort. Som forventet glimrer Ryse grafisk, og brutale massedrap i Romas gater engasjerer for en stakket stund, men i lengden står monotone mekanikker og sjanglete substans i veien for virkelig storhet.

Ad infinitum

Året er 60 etter Kristus, og Ryse begynner med brask og bram når britiske barbarer inntar Rom. Dette kan ikke den romerske legionæren og generalen Marius Titus finne seg i, og derfor blir det spillerens oppdrag å håndtere disse røverne, med sverd, skjold og stemmebruk - en romers viktigste verktøy. Spilleren kastes rett inn i kampens hete, og etter en kort opplæringsdel har man blitt introdusert for det meste spillet har å by på, fra sverdkamp til dødsstøt av det brutale slaget.

Bataljer med barbarer står nemlig i førersetet, og Crytek har gjort et greit forsøk på å sette sammen et kampsystem av det samme kaliberet Batman-spillene og God of War står inne for. Én knapp styrer sverdarmen, en annen blokkerer innkommende angrep, mens en tredje står til ansvar for skjoldet du bærer på. Den fjerde lar deg rulle i ny og ne. Det er et simpelt system som man får mer enn nok tid til å perfeksjonere i løpet av spillets gang – det er nemlig sjelden man gjør annet.

Et tu, Brute?
Et tu, Brute?Skjermbilde: Crytek

Fiender skjuler seg høyt og lavt, og enten det er i dunkle skoger langs den engelske kysten eller i hjertet av Roma, kan du banne på at en bøling med fiender står klar til å hilse på deg. Det går sjelden mer enn fem minutter mellom hvert sammenstøt, og selv om utviklerne prøver å rokke ved spillets grunnmur med unike fiender, nye angrepsmønstre og andre påfunn, blir det litt for mye av det gode.

Det er begrenset hvor mange slemminger man kan lemleste før man går lei, og etter et par timer i sandalene til Marius begynner spillopplevelsen å falme. Det som begynner som en lovende voldskavalkade ender derfor opp som en monoton og repetitiv kamp med deg selv, hvor det største hinderet er kjedsomhet.

Mer vold, takk!

Ryse imponerer derimot stort i løpet av spillets første par timer. Kampene har en fin flyt, og Marius reagerer lekent på alle kommandoer, være seg det er i duell med en spinnvill hedning eller i basketak med syv blodfattige øksemenn. Man får god tid til å ta volden inn over seg, og det er spennende å se nye avrettinger i all sin pomp og prakt.

Rødt er tydeligvis in i år 60.
Rødt er tydeligvis in i år 60.Skjermbilde: Crytek

De ulike henrettelsene er et av spillets minst oppfinnsomme, men allikevel sterkeste kort. Med dynamiske kameravinkler, sakte film og «quick-time»-sekvenser av rang får man stikke og sparke fiender til døde. Disse drapsteknikkene er ofte svært spektakulære, og alt fra avkapping av diverse lemmer til nådestøt i nakkeregionen er legitime valg.

Brutaliteten er til å ta og føle på, og sarte sjeler bør definitivt holde seg unna. Allikevel skulle jeg ønske Crytek tok det hele ett hakk lenger, for når de først har tatt skrittet så langt inn i voldens verden bør de nesten gå hele veien. Man kan for eksempel kun kappe av armer og bein, og ikke hoder; innvoller får vi ikke se noe til, og blod er nesten fraværende i spillet. Crytek burde sett mer i retning God of War, hvor slike virkemidler har fungert godt i alle år, for slik det er nå fremstår Ryse som et produkt som ikke helt vet hva det vil vise frem.

Jeg er i hvert fall sikker på at de kunne gjennomført dette hvis de hadde hatt lyst, for det tekniske er det ikke noe å si på. Ryse er et grafisk slående spill, og per dags dato står det antagelig som det peneste spillet på Xbox One. Omgivelsene imponerer med variasjon, praktfulle lyseffekter og en herlig fargepalett, mens figurene kommer til live med ansiktsanimasjoner som er noe av det bedre jeg har sett, og stemmeskuespill som er mer enn potent nok. Produksjonsverdiene er med andre ord skyhøye – noe annet hadde nesten vært skuffende fra skaperne av Crysis-trilogien.

Veni, Vidi, Vici

Historien er tilsvarende velkjent fra de tyske utviklerne, med en spennende undertone som aldri utnyttes til det fulle. Fortellingen utbroderes som en rekke tilbakeblikk hvor vi blir kjent med Marius og bakgrunnen for hans hevntokt på tvers av oldtidens Europa, og eventyret har et konstant driv som motiverer og holder deg på pinebenken, helt fram til den spennende konklusjonen. Et par av plottpunktene er mer enn godt gjennomført, og spillet har et tydelig potensial, som dessverre aldri vekkes helt til live.

Dette gjelder også for spillets flerspillerdel, hvor man hopper inn i skoene som gladiator på tvers av en rekke arenaer i det glade Romerriket. Sammen med en annen spiller sendes man ut i ringen med bøling på bøling med de samme fiendene man møtte i løpet av kampanjen, og til tross for en spennende introduksjon og svært dynamiske baner, faller spillmekanikkene til kort også her.

«Archers - Cover Me!» er bare ett av mange utsagn man kan rope mot Kinect for å påvirke spillet - en god funksjon.
«Archers - Cover Me!» er bare ett av mange utsagn man kan rope mot Kinect for å påvirke spillet - en god funksjon.Skjermbilde: Crytek

Om noe, blir det desto tydeligere hvor monoton slåssingen egentlig er når man faktisk ikke gjør annet enn å denge fiender. Man får tilgang på et par nye triks og et dyptgående oppgraderingssystem som gir deg tilfeldige klesplagg og våpen etterhvert som man når nye nivåer, og konseptet rundt to spillere som går hånd i hånd gjennom arenaer fra historiedelen er utvilsomt godt.

Opplevelsen holdes dessverre tilbake av et uheldig fokus på mikrotransaksjoner som belønner spillere som betaler for ekstra innhold, samt manglende finpuss i de fleste ledd.

Konklusjon

Ryse: Son of Rome er et spennende spill som imponerer med grafisk eleganse og et skyhøyt produksjonsnivå. Alt fra omgivelser til figurer stråler av kvalitet, og om det er ett spill som viser hva Xbox One er kapabel til å gjøre ved konsollens lansering, er det antagelig dette.

Har du sett et spøkelse, Keiser Nero?
Har du sett et spøkelse, Keiser Nero?Skjermbilde: Crytek

På den annen side er oppholdet i Rom overfylt med slåssing og brutalitet, og ved siden av korte løpeturer gjør man egentlig fint annet enn å banke britiske barberer. Kampsystemet preges av smidige animasjoner og heftige «quick-time»-henrettelser, men engasjementet forsvinner gradvis jo mer man spiller. Det er de samme fiendemodellene som resirkuleres overalt, og etter en stund blir man lei av å denge hedninger, minotaurgalninger og øksemenn. I løpet av den seks timers lange voldsodysséen går man rett og slett litt lei, og dette til tross for en god historie som holder drivet i gang på sidelinjen.

Turen til Romerriket virker også en anelse fremskyndet, med påpakkede fiendesammenstøt rundt enhver sving, uefne mikrotransaksjoner som ikke tilfører spillet noe positivt, og en flerspillerdel som ikke frister til gjenspilling med det første. Potensialet ligger der et sted, men utviklerne har litt for få gloheite jern i ilden, og spillet mister litt mer glød for hver mann man myrder.

Vurdering

"Åpner med et brak, men opplevelsen surner jo lenger man spiller."
Ryse: Son of Rome

Ryse: Son of Rome XOne XOne 6/10 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 5. september 2014
  • Plattform: Xbox One
  • Sjanger: Action, Eventyr
  • Utgiver: Microsoft
  • Utvikler: Crytek Studios

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen