Anmeldelse

Saints Row IV

La galskapen begynne.

Saints Row-serien har alltid vært synonymt med spill laget for å ha det moro. Det er ren underholdning, med lavpannet humor og en spilleglede ikke mange andre spill i sandkassesjangeren kan vise til.

Når jeg setter meg ned med et Saints Row-spill forventer jeg å le. Jeg forventer at de rareste ting skjer helt ut av det blå. Jeg forventer at det er helt ok å gå kledd i hestekostyme, med en rakettskyter på skulderen og ikke skille meg nevneverdig ut på gata. De tre foregående spillene har lagt lista høyt for hvor mye galskap man kan putte i et spill.

I can fly!
I can fly!

I Saints Row IV flyttes lista enda et hakk. Alt er større og voldsommere, med en historie som balanserer humor med spenning og friheten til å gjøre nesten det du vil, hvor du vil, og hvordan du vil. Jeg har storkost meg fra første til siste spillesekund.

Invasjon

Handlingen starter der forgjengeren sluttet. Etter en introsekvens der du redder verden fra dommedag flyttes handlingen frem noen år. Du har blitt president, med alle vennene fra gjengen din i andre posisjoner i Det hvite hus.

Alt ser ut til å være fryd og gammen, men lykken er dessverre kortvarig. Plutselig angriper romvesener og moroa er dermed i gang. Du og «crewet» kidnappes av de utenomjordiske, ledet av den onde Zinyak. Invasjonen ender med at alle blir plassert i en virtuell versjon av Steelport, og det er opp til deg å redde menneskeheten fra total utslettelse. Herfra og ut er spillet en stilstudie i fri fantasi, galskap og et tydelig bevis på at utviklerne har jobbet uten stramme bånd.

Ved å plassere handlingen i en simulering har Volition fått mer eller mindre frie tøyler. Du finner raskt ut at du kan utvikle superkrefter, og i løpet av kort tid løper, hopper og slår du som en vaskekte superhelt. Disse superkreftene kommer godt med i kampen mot Zinyak og det virtuelle fengselet han har plassert deg i. Den eneste måten du kan bryte ut av simulatoren på er ved å gjøre det du gjør best: Være så gal som mulig, bryte flest mulig regler og generelt sett skape mest mulig kaos hvor du enn måtte befinne deg.

En helt vanlig dag i Steelport.
En helt vanlig dag i Steelport.

Historien er overraskende spennende. Utvikleren holder en humoristisk og useriøs tone gjennom alt, både i hovedhistorien og gjennom alle sideoppdrag du får og finner. Jeg likte spesielt godt flere av oppdragene som blir gitt av gjengmedlemmene dine. Variasjonen i hvordan disse oppdragene er designet, hva du gjør, samt dialogen og historien som blir presentert er blant det bedre i spillet.

Mye å gjøre

Utover historiene må du, for å knekke Zinyak og hans simulasjon, litt etter litt ta over Steelport. Dette gjør du ved å utføre en rekke ulike oppdrag spredt rundt i byen.

Du kan blant annet delta i et type «gameshow» der du ved hjelp av superkreftene dine skal kaste mennesker, biler eller store kattehoder gjennom blinker. En annen type oppdrag slipper deg løs i en arena, der du skal slåss mot flere fiender før hovedfienden må ekspederes.

Andre oppdrag går ut på å gjøre mest mulig skade på en gitt tid, slenge deg selv rundt som en kræsjdukke på speed, hacke butikker eller løpe i en type «endless runner»-type utfordring. Blandingen og variasjonen av hva utviklerene har greid å putte i byen er imponerende, og resultatet er rett og slett frydefullt. Vi får det ene oppdraget etter det andre med ukomplisert spillmoro helt i tråd med Saints Row-serien.

Politi og røver, røver vinner.
Politi og røver, røver vinner.

Steelport er en diger by, fullspekket av ting du kan gjøre. Gang på gang bestemte jeg meg for å ta et oppdrag, bare for å bli distrahert av hundre andre ting på vei dit. Det er dette som er litt av sjarmen med sandkassespill: å løpe rundt og utforske byen uten mål og mening for underholdningens skyld. Alle merkelige klesdrakter og morsomme samtaler og kommentarer fra mennesker på gata er et bevis på utviklernes humor.

Herlig musikk

Opplevelsen forsterkes ytterligere av radiokanalene, som i tillegg til å by på et hav av herlig musikk har fått meg til å le høyt gang på gang. Det er noe surrealistisk med å blåse romvesener, politi, bygninger og kjøretøy i filler med de sykeste våpen du kan tenke deg, mens radioverten leser fra kjente, engelske litterære verk. Det forsterker bare vanviddet og underholdningsverdien ytterligere.

Lydsporet er rett og slett fantastisk. Passende sanger følger de ulike oppdragene, og jeg har aldri likt Aerosmith så godt som under et oppdrag i Saints Row IV. I tillegg til musikken er også stemmeskuespillet av høyeste klasse. Både hoved- og biroller oser av kvalitet, med kjente navn som blant annet Nolan North og Terry Crews på rollelisten.

Ikke så romantisk som det ser ut til.
Ikke så romantisk som det ser ut til.

Alt du gjør, være seg historie- eller sideoppdrag, gir penger og erfaringspoeng. Dette brukes til å oppgradere styrkene dine, kamerater, helse og en rekke andre ting. Den neste gulroten er aldri langt unna, og det føles aldri kjedelig å samle sammen nødvendige ressurser for å oppnå neste oppgradering. Tempoet og progresjonen er god, selv om du fort føler deg som et uovervinnelig supermenneske. Spesielt om du, som meg, gjør mange av de valgfrie sideoppdragene før du gjør ferdig historien.

Konklusjon

Det er rett og slett innmari kult å løpe rundt i byen, ikledd Elvis-kostyme og hestehodehatt med en dildo og dubstepvåpen, legge alle hemninger igjen og bare la kaoset og moroa begynne. Det er ikke et moralskt riktig spill, men det prøver det heller ikke å være.

Historien er enda mer overdreven enn i de tre foregående spillene, men innehar likevel en god balanse mellom alvor og useriøs humor. Flere av sidehistoriene er både morsomme og spennende , og gir flere minneverdige øyeblikk. Båret av godt stemmeskuespill, humoristisk dialog og stor variasjon er historien underholdende og god.

Byen du befinner deg i er fullspekket av ting å gjøre utover historieoppdragene. Du kan bruke mange timer på å løpe rundt, bare lage kaos eller gjøre en av de mange sideoppdragene som finnes. Det er stor variasjon i hva du gjør, og som med alt annet er ikke belønningen langt unna. Blir du i tillegg lei av å spille alene, så finnes det også en god samarbeidsdel, som lar deg nyte galskapen sammen med en kompis.

Følgene etter et besøk fra meg.
Følgene etter et besøk fra meg.

Musikk og lyd er av ypperste klasse, og grafikken er også av høy kvalitet. Saints Row IV er ikke grafikkporno som Battlefield eller Crysis, men den visuelle stilen og byen Steelport passer utmerket til historien. Jeg opplevde ingen problemer med ytelse, selv om jeg forårsaket et hav av eksplosjoner rundt meg.

Saints Row IV er ikke et spill du skal ta seriøst. Du skal starte spillet, koble av virkeligheten og bare ha det gøy. Alt skaperne har puttet inn er der fordi det skal være moro. Fra den første halvtimen i Saints Row IV til siste oppdrag har jeg kost meg, som for meg står som det beste i serien så langt.

Saints Row IV kommer i salg 23. august, for Windows (testet), Xbox 360 og PlayStation 3.

Vurdering

Saints Row 4

Saints Row IV Windows Windows 9/10 PS3 X360 XOne PS4

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 23. august 2013
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 18+
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Volition

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen