Anmeldelse

Secret Files 3

Skuffende farvel med Nina og Max.

Etter lang ventetid er endelig det tredje og, antakeligvis, siste spillet i Secret Files-serien ute. I likhet med sine forgjengere er det et pek-og-klikk-eventyr med tredimensjonale figurer i todimensjonale miljøer – akkurat den typen spill som er så populær på Kickstarter for tiden. Dette er imidlertid ingen indie-utgivelse, men et butikkspill utgitt av tyske Deep Silver.

Nok en gang følger vi kunstekspert Nina Kalenkov, som skal til å gifte seg med sin kjære Max Gruber. Men skjebnen stikker kjepper i hjulene for ekteskapet, for i det spillet starter blir Max tilsynelatende arrestert av politiets spesialstyrke. Men når Nina forhører seg med politiet om saken vet de ingenting, og siden de aldri gidder å stille spørsmål om hvorfor noen blir bortført av bevæpnede menn som later som de er politifolk må Nina børste støvet av eventyrerhanskene sine, og selv finne ut hva som har skjedd. Kan det ha noe med de mystiske drømmene hun har hatt?

Nina i leiligheten sin.
Nina i leiligheten sin.

Som alle Secret Files-spillere antakeligvis har gjettet, ender det opp hele opp med at Nina må reise verden rundt for å komme til bunns i en internasjonal konspirasjon som truer menneskehetens eksistens. Samtidig som hun redder Max, selvsagt.

Store forandringer

Det har gått ett år siden sist gang jeg tok en titt på Secret Files 3. Da fikk jeg spille det som latet til å være en rimelig ferdig versjon av spillets begynnelse, med massevis av intrikate nøtter av den typen serien har blitt kjent for – på godt og vondt. Jeg lot meg ikke overbevise helt, fordi jeg synes det var alt for mange nøtter som hindret spillets flyt. I tillegg benyttet de ofte ganske tvilsom logikk. Når et spill forsøker å fortelle en spennende historie i en realistisk verden fungerer det vanligvis dårlig å pakke det fullt av gåter med tegnefilmlogikk.

Jeg var tydeligvis ikke den eneste som hadde denne innvendingen, for den versjonen jeg nå har spilt er helt annerledes. Hele segmenter har blitt fjernet, og de vanskeligste og mest absurde gåtene har enten blitt tonet kraftig ned eller kuttet totalt. Jeg tror faktisk aldri jeg har opplevd at et spill har endret seg så mye mellom sniktittversjonen og lanseringsversjonen.

Nina på et hangarskip.
Nina på et hangarskip.

Resultatet er i alle fall langt bedre flyt i handlingen. Selv om sikkerhetssystemet til Max, som vi bruker den første delen av spillet på å komme oss forbi, fortsatt har et visst Wallace & Gromit-preg over seg, er de minst sannsynlige bitene luket ut.

Er det ikke det ene, så er det det andre

Men balanseringen av gåter i eventyrspill er en vanskelig affære. Gåtene skal helst ikke være for mange og vanskelige, for da stopper handlingen opp hele tiden og spillerne blir frustrert over å sitte fast. Men gåtene bør heller ikke være så lette at man ikke trenger å bruke de små grå for å komme videre. Hvis en rute må knuses, og det ligger en murstein ved siden av ruten, er ikke det noen skikkelig gåte. Løsningen gir seg selv.

Der de tidligere Secret Files-spillene, samt sniktittversjonen av Secret Files 3, stadig leverte situasjoner som enten var overdrevent vanskelige eller tvang deg til å benytte deg av overkompliserte løsninger på hverdagslige problemer, gjør den ferdige utgaven av Secret Files 3 det stikk motsatte. Det er for lett. Løsningene er ofte så åpenbare at du slipper å bruke hodet. Dermed er de heller ikke særlig tilfredsstillende å løse.

Nina i et skummelt laboratorium.
Nina i et skummelt laboratorium.

Det betyr selvsagt ikke at utviklerne har bestemt seg for å bruke logikk i særlig større grad enn tidligere. Både hindringene og løsningene på dem er fortsatt ganske urealistiske – det som tar kaka er en sekvens hvor du må følge etter en person over flere skjermer. Denne småfeite fyren løper åpenbart like raskt som Usain Bolt, og atletiske Nina klarer ikke å holde følge. Derfor må hun legge inn en serie absurde hindringer for ham og hjelpemidler for seg selv, for å finne ut hvor han går. Dette involverer blant annet råtten fisk og aske.

Jeg ønsker imidlertid ikke å gi inntrykk av at Secret Files 3 bare har dårlige gåter. Det er nemlig ikke tilfelle, og selv om jeg ikke klarer å komme på noen virkelig minneverdige og gode gåter heller, var det ikke slik at jeg satt og kjedet meg under spillingen. Slik sett minner Secret Files 3 mye om Telltales mange episodebaserte spill – gåtene er litt for lette og aldri spesielt interessante, men de gjør generelt jobben sin ved at de gir deg noe mer eller mindre fornuftig å holde på med mens du venter på at handlingen skal gå videre.

Logikk? Ikke her i gården!

Der Telltales spill kan støtte seg på spennende handling eller i det minste massevis av god humor, er ikke dette tilfelle for Secret Files 3. Handlingen er ikke ulik handlingen i en typisk Donald-tegneserie. Hvis du ikke stopper opp og stiller spørsmål fungerer spillet helt greit. Det skjer mye spennende, du får besøke mange eksotiske steder og gjøre mange morsomme ting. Variasjonen er det heller ingen ting i veien med. I tillegg har mysteriet en genuint spennende kjerne, som jeg skulle ønske utviklerne hadde vært i stand til å gjøre noe mer ut av. Men idet du begynner å lure på logikken bak hendelsene faller det hele sammen som et korthus, for den er generelt helt fraværende.

Nina i fortiden.
Nina i fortiden.

Fra hvordan politiet aldri bryr seg om å etterforske Max' forsvinning til hvordan Nina kan bryte seg inn i hvelvet til et kunstmuseum som huser Leonardo da Vinci-bilder uten å komme over en eneste alarm på veien, eller til og med vandre rett inn i «skurkenes» hovedkvarter uten å bli stoppet – er dette et spill fullstappet av hull i handlingen og logiske brister. I tillegg er det svært fragmentert, og man får nesten inntrykk av at deler av det mangler. Hvilket de kanskje gjør, hvis min erfaring med sniktittversjonen kontra fullversjonen er noe å gå etter.

I tillegg synes jeg det er trist at vi aldri får noe inntrykk av Nina som person. Tidligere spill i serien forsøkte å etablere henne som et ekte menneske med en fortid og en familie, men her er hun ingen ting annet enn en søt eventyrspillheltinne. Personligheten hennes preges av samlemani, problemer med å skille mellom «ditt og mitt» og en utrolig evne til å komme seg forbi hindringer ved å kombinere hverdagslige objekter for å lage løsninger som på mystisk vis fungerer selv om all logikk tilsier noe annet. De få bifigurene vi treffer er heller ikke særlig dype; de har en oppgave, og de gjør den. Hvem de egentlig er og hvilke motivasjoner de har får vi aldri vite noe om.

Utviklerne i Animation Arts har alltid hatt et godt grep om presentasjonen av eventyrspillene sine, og deres forrige utgivelse, Lost Horizon, var preget av svært lekre miljøer fulle av livlige animasjoner og herlige effekter. Også dette er et område hvor Secret Files 3 tar et steg tilbake. Det ser riktignok svært pent ut til tider, men det virker mye mer statisk. Jeg er også skuffet over animasjonen til figurene i spillet; Nina har kanskje en håndfull generiske «gjøre ting»-animasjoner som gjentas om og om igjen i hele spillet, og med en gang hun skal gjøre noe komplisert klippes det bort, og vi hopper automatisk noen sekunder eller minutter frem i tid og ser resultatet.

Nina i Tyrkia.
Nina i Tyrkia.

Til gjengjeld har utviklerne gjort en god jobb med både dialoger og skuespillerprestasjoner. Mange europeiske eventyrspill sliter med dårlig oversettelse til engelsk, men det merket jeg aldri noe til her. I tillegg virker det som de vanligvis plukker skuespillere fra absolutt nederste hylle – igjen et problem Secret Files 3 ikke har. Her gjør skuespillerne en troverdig jobb, i det store og hele.

Konklusjon

Secret Files 3 gjør aldri noe helt forskrekkelig galt. Det er aldri direkte kjedelig, og du flyter greit gjennom de timene mysteriet tar å fullføre. Men det gjør ingenting spesielt godt heller. Gåtene er aldri særlig interessante i seg selv, og kombinerer absurd eventyrspill-fra-nittitallet-logikk med løsninger som kommer automatisk. Enten fordi de er åpenbare, eller fordi miljøene er så begrensede at det ikke finnes andre muligheter å leke med. Og mens handlingen har potensial ødelegges den av logiske brister og hull. Hvis du bare lener deg tilbake og surfer gjennom spillet uten å tenke nevneverdig over det som skjer, fungerer det helt greit. Det er når du begynner å stille spørsmål at handlingen faller sammen.

Jeg får følelsen av at dette ikke er det Secret Files 3-spillet utviklerne egentlig ønsket å gi oss. Det representerer et så stort kvalitetsfall i forhold til utviklernes forrige spill, Lost Horizon, at jeg ikke kan skjønne noe annet enn at utviklingen på et eller annet tidspunkt gikk i helt feil retning, og det ferdige spillet er et desperat – og nesten vellykket – forsøk på å redde stumpene.

Nina i undertøy.
Nina i undertøy.

Dette betyr ikke at du ikke kan ha det moro med spillet. I løpet av spillets gang havner du i situasjoner som ofte er både spennende og underholdende, selv om de sjeldent henger helt på greip. Gåtene er kanskje ikke særlig intelligente, men de sørger for fin flyt og en rimelig god balanse mellom gåteløsning og historiefortelling. Spillet fungerer altså, og det skal godt gjøres å virkelig mislike det. Kort sagt: Om du er en tilhenger av klassiske pek-og-klikk-eventyr vil du sannsynligvis finne glede i Secret Files 3. Det vil ta deg et par kvelder å fullføre, og om en måneds tid har du glemt det.

Vurdering

Secret Files 3

Secret Files 3 Windows Windows 5/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. september 2012
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Eventyr
  • PEGI: 12+
  • Utgiver: Deep Silver
  • Utvikler: Animation Arts

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (7)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen