Shadows of the Damned
Anmeldelse

Shadows of the Damned

Årets mest flåsete spillutgivelse har ankommet.

Se for deg at du samler Benjamin Franklin, Leonardo da Vinci og Mozart i ett og samme rom. Se for deg at de får flere år på seg til å skape et samlet produkt som skal være representativt for deres felles genialitet. Se for deg at de får opptil et tresifret antall millioner norske kroner til å realisere konseptet sitt.

Så ser du for deg at det du sitter igjen med, når de endelig smeller i gongen og erklærer seg ferdige, er ti timer med vitsing om penis, pung og intrikate sexstillinger. Bytt ut de tre innledende navnene med Goichi Suda (No More Heroes), Shinji Mikami (Resident Evil) og Akira Yamaoka (Silent Hill) så har du Shadows of the Damned.

Sikker oppskrift

Om vi kun diskuterer spillmekanismer så er Shadows of the Damned et ordentlig kapabelt spill. Poenget er stort sett å lage blodpøler av hyperaktive demoner med uedle hensikter, og dette spillet gjør ikke vandødkvestinga noe dårligere enn knallsolide spill i sjangeren, som Dead Space eller Resident Evil 4.

Glorete saker.
Glorete saker.

Nå er det kanskje en anelse urettferdig å kalle dette et «survival horror»-spill, ettersom det er tilnærmet blottet for skrekkelementer. Det inneholder riktignok både en og to tønner med griseblod, og har noen halvgyselige seksjoner, men er i bunn og grunn et actionspill i tredjeperson hvor man tilfeldigvis trasker rundt i Helvete og dreper folk.

Hovedpersonen, ultraharry Garcia Hotspur, har nemlig yppet på seg sjefsskurken der nede i den dypeste jordkjelleren. Han har rett og slett kvestet for mange av håndlangerne til Fleming, som han heter. Sistnevnte svarer med å kidnappe dama til Hotspur, og den uungåelige machoparaden leder oss ned der det er så grusomt varmt.

Med seg på veien har vår helt en kompanjong i den Murray-fra-Monkey-Island-lignende hodeskallen Johnson (se, en tissemannvits allerede). Han er en erkeklassisk tørrvittig brite og ender opp som en infantil versjon av Wheatley fra Portal 2, for de som måtte ha et forhold til det spillet. Ingenting nytt så langt, altså.

Varierende utførelse

Men Shadows of the Damned er et mekanisk godt spill. Når man flakser rundt med de ulike våpnene, som bærer navn som «The Dentist», «Big Boner», «Hot Boner» og «Skullfest 9000», så er det fornøyelig. De digre drapsredskapene føles gode, lager kul støy og er variasjoner av den velkjente skytespilloppskriften «pistol, maskingevær, hagle, granatkaster».

Blodige saker.
Blodige saker.

Omgivelsene er som regel lekre de også, der vi tas fra dystre middelalderaktige landsbyer til rene inferno under jorda. Et ubestemmelig fargefilter gjennomsyrer hele den rånete opplevelsen, og skaper en spesiell stemning som minner om en Robert Rodriguez-film mer enn noe. Faktisk så er From Dusk Til Dawn sannsynligvis den mest naturlige sammenligningen til dette spillet.

Det vil si masse blod, kreative måter å ta livet av de ulike krekene på og en generelt energisk presentasjon. Suda 51, som er spillets hovedprodusent, er kjent for sine hyllester til, og parodier av, amerikansk harrykultur. Problemet med Shadows of the Damned er at han later til å tro at han trår frem med vittigheten til Tarantino, når han i realiteten er like underfundig som Leslie Nielsen.

Man må nok gjøre mer enn å ikle hovedpersonen en skinnjakke, gi ham en teit, påtatt meksikansk aksent og fylle manuset hans med ballevitser for å skape et ikonisk råskinn. Og det er ikke engang det at alle de teite vitsene om ulike kallenavn på tissen er støtende eller vulgære, de er bare regelrett umorsomme og banale.

Latskap?

Akkurat det er årsaken til at dette spillet spenner bein på seg selv. For det må mer til enn kule våpen med god skytefølelse for å fengsle interessen ens i 2011, tiden hvor alle og fetteren deres lager et skytespill i tredjeperson. Shadows of the Damned streifer aldri videre langt utenfor den opptråkkede stien, og følger en velkjent mal.

Voldsomme saker.
Voldsomme saker.

Det vil si at du flakser rundt, skyter ting i hodet, plukker opp valuta, kjøper helsedrikk for valutaen, plukker opp oppgraderingsdiamanter, oppgraderer utstyret ditt for disse diamantene og kjemper deg til slutten av hvert kapittel – hvor en sluttboss venter.

Noen kreative løsninger er det, slik som enkle puslegåter eller et herlig sideskrollende skytespill hvor du opplever spillet fra et helt annet perspektiv. Innimellom omfattes brettene også av et altoppslukende mørke, som snur opplevelsen på hodet og tvinger deg til å tenke kjapt og resolutt for å unngå den sikre død.

Det blir likevel aldri nok. Det er for få ulike fiender, og de som er der har altfor forutsigbare oppførselsmønster. Som en konsekvens faller man lett inn i autopilot, og spillets fraværende vanskelighetsgrad gjør at det er fryktelig lett å kjede seg. Det til tross for at jeg aldri tenkte noe annet enn at dette er et ordentlig solid spill i bunn og grunn.

Summen av delene

Jeg skulle veldig gjerne likt å se hvordan Shadows of the Damned endte opp om de kasta manuset og sjonglerte rundt på meningen til de ulike spillelementene de har innført. Visse deler av spillet, slik som bruken av spesielle lysangrep for å lamslå fiender, aktivere brytere og sette i gang nynnende dypvannsfisker som leder deg gjennom mørket, føles forfriskende.

Han der ser vond ut.
Han der ser vond ut.

Musikken er også strålende, og helt umulig å sette i bås. Noen ganger mener jeg bastant å ha hørt lydspor som like gjerne kunne ha vært fra Monkey Island, andre ganger er det som om en eller annen gærning med elgitar har bestemt seg for å lage djevelmusikk for øreløse. En av menysangene høres faktisk ut som en blåkopi av «Brødrene Løvehjerte»-låta.

Alle sangene passer skrullete nok sammen. Dét er et artig poeng med Shadows of the Damned. Dette er en sammensetning av utrolig mye rart som sjelden gjør ting bedre, men den eklektiske miksturen føles alltid naturlig. Jeg mistenker at de tre legendene i produsentstolene alle har fått sine ansvarsområder, og at de er dyktige nok til at det aldri går helt på snørra.

Så får det være at visjonen tar et hallingkast på glattisen og går rett på stumpen. Jeg har ingen tro på at det endelige produktet er noe i nærheten av den pipedrømmen de helt sikkert kom frem til på tegnebrettet, og de gode grunnmekanismene som ligger i bunn av Shadows of the Damned er nok heller et resultat av isolert sett gode spilldesignere enn et fornuftig samspill.

Konklusjon

Jeg sleit aldri med å komme meg gjennom Shadows of the Damned. Med det mener jeg ikke bare at spillet er enkelt, noe det i og for seg er, men at det er såpass godt at det bevarer en marginal spenning hele veien gjennom. Man kan fort kjede på seg tur gjennom Helvete etter skalpen til demonsjefen Fleming, men man får er også en ubeskrivelig trang til å se neste kapittel.

Lek med lysangrep er blant spillets oppturer.
Lek med lysangrep er blant spillets oppturer.

Det skyldes sannsynligvis det sterke spillet som ligger i bunn. Som et tredjepersons actionspill er dette faktisk rimelig bra. Våpnene føles strålende, omgivelsene er givende å traske rundt i og noen av sluttbosskampene er rimelig artige. Shadows of the Damned har et behagelig bunnivå, og mangler heller toppene som kan ta det til en ny opplevelse.

Av den grunn blir det også åpenbart at det har en del svakheter som hindrer det på veien. Den pubertale, tissefantsentrerte humoren blir veldig pinlig, veldig kjapt. En snever fiendeflora og platte gåter gjør at du fort glir inn i zombiemodus og trykker deg nær viljeløst gjennom spillet. Om du elsker tredjepersons actionspill så for all del – gi det en sjanse. Bare ikke forvent stort.

Shadows of the Damned ble utgitt 24. juni, til Xbox 360 (testet) og PlayStation 3.

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Shadows of the Damned

Shadows of the Damned X360 X360 6/10 PS3

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 24. juni 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Shadows of the Damned PS3 PS3 X360

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 24. juni 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Electronic Arts
  • Utvikler: Grasshopper Manufacture

Beste priser

Kommentarer (9)

Forsiden akkurat nå

Til toppen