Anmeldelse

Sonic Generations

Barndomstrekkene stråler sterkest i lynpiggens store jubileum.

Pinnsvin blir sjelden så gamle at de rekker å forlate tenårene. Det er heller ikke mange observerte eksemplarer av arten som bærer fargen blå, og konkurrerer mot italienske rørleggere om så vel spilltroner som gullmedaljer i de olympiske leker. Sonic har hatt en begivenhetsrik karriere, men etter pangstarten som 16-bits superstjerne i 1991 bød livet på en vesentlig mer rotløs ungdomsperiode.

Sonic i perspektivet fra glansdagene...
Sonic i perspektivet fra glansdagene...

Fra helt til telt

Sonic Adventure til Dreamcast var riktignok teknisk imponerende, og i sin tid en av hovedgrunnene til at jeg lot meg friste til å kjøpe konsollen. Spillbarheten var imidlertid ikke slik man hadde lært den blå krabaten å kjenne noen år tidligere. Overgangen fra 2D til 3D har bydd på solid hodebry for mange, og også for Sonics del bidro den til å gjøre spillopplevelsen utfordrende av helt andre grunner enn det som var tiltenkt.

Segas mislykkede satsing på egen maskinvare førte også maskoten ut i en usikker tilværelse som nomade blant tidligere konkurrenters plattformer. De siste årene har vært preget av mer eller mindre middelmådige utgivelser hvor utviklerne har virket å famle i blinde, og konkurransen med Nintendos bartkledde brødreduo har vært forbeholdt historiebøkene.

Sonic Generations markerer like fullt 20-årsdagen til et av spillverdenens største ikoner, og som bursdager flest feires den i gode venners lag. Midt under jubalongen åpnes det passende nok en tidsportal, og pinnsvinets gjester kidnappes av et småfrekt skyggetroll med ond latter. Sonic tar opp jakten, og med på laget får han en todimensjonal utgave av seg selv. Hvis vennene skal reddes og fortiden bevares som den har vært, må de begge arbeide sammen for å overvinne både 2D- og 3D-versjoner av ni mer eller mindre kjente baner fra tidligere Sonic-spill.

...og Sonic slik vi kjenner han fra de senere år.
...og Sonic slik vi kjenner han fra de senere år.

Med full fart inn i betongveggen

Noen ganger kan det være vanskelig å få frem nøyaktig hva man liker og misliker med et produkt, men i dette tilfellet er det forbausende enkelt å sette fingeren på hva som fungerer godt, og hva som ikke gjør det. Jeg koser meg til tider stort med 2D-variantene av banene vi presenteres for, enten det er nyversjonen av legendariske Green Hill fra det første spillet, eller City Escape fra Sonic Adventure 2 til Dreamcast. Jeg smiler ikke like bredt når den piggete blånissen får en tredje dimensjon å boltre seg på, og det er et par grunnleggende aspekter som må ta skylden for dette.

Sonic-opplevelsen har alltid vært preget av stor fart, og i et tradisjonelt plattformunivers fungerer det utmerket: Du kan bevege deg fremover, bakover, opp eller ned. Fire retninger, utfordrende nok, men ikke mer å forholde seg til enn at det går an å beherske relativt smertefritt. Med en gang man tilfører en ekstra dimensjon setter det imidlertid helt nye krav til finjustert kontroll, bevegelse og oversikt, og her bommer Sonic på alle tre.

Et par hakk for upresis kontroll i avsindig hastighet er litt som å driste olabilen utfor en bratt skråning. Jeg krasjer meg gjennom hindringer, snytes for ringer jeg gjerne skulle ha samlet inn og bygger generelt opp flere hundre kilo med uønsket frustrasjon og fy-ord. Jeg sliter også til tider med å skaffe meg et godt nok bilde over hva som faktisk foregår på skjermen. Flere ganger underveis tar jeg meg selv i å tenke på hvor utakknemlig jobben som grafisk ansvarlig for et Sonic-brett i 3D må føles. Tenk på alt det arbeidet som ligger bak, og så fiser man bare forbi i trehundreogti. Det blir som å kjøre jetfly gjennom Munch-museet. For utsikten er fin den, stopper man bare opp for å trekke pusten og se seg litt rundt.

La oss suse forbi litt vakker arkitektur.
La oss suse forbi litt vakker arkitektur.

Det er godt mulig at det er jeg som begynner å bli gammel og treg, og det er heller ikke slik at ingen av 3D-banene tidvis kan være morsomme. Likevel føles det som at disse brettene retter for stort fokus på fart og spektakulære scener, og dette går igjen ut over spillbarheten og ikke minst spillgleden. Det kan også virke som at utviklerne av og til føler det samme, for enkelte deler av brettene består av klassiske todimensjonale sekvenser, og det er ganske betegnende at det som oftest er disse som er det morsomste ved hele banen.

Sonic spiller irriterende nok også mange av de tøffeste delene selv, uten din hjelp. Det dukker for ofte opp sekvenser hvor pinnsvinet beveger seg automatisk, og banene arter seg i perioder som en interaktiv 3D-animasjon som prøver å imponere med mest mulig halsbrekkende stunts. Hva hjelper vel trillioner av saltoer og heftige helikopterturer når man selv ikke tildeles mer enn en statistrolle?

Spor av gammel storhet

Todimensjonalt beveger Sonic Generations seg derimot inn på et vinnerspor. Det går rasende fort, men mestringsfølelsen er av en helt annen verden når man får ta kontroll over retro-Sonic og serveres plattformsprell fra øverste hylle. Ikke alle de ni banene holder et like høyt nivå, men på sitt beste er dette muligens det mest solide piggsveisen har bydd på siden tidlig 1990-tall. Enkelte stygge gloser produserer man også her, men da av den gode sorten hvor det er spilleren selv som får skylden, og ikke unødvendige frustrasjonselementer som ligger rundt.

Jeg liker å løpe fra tønner, det gir god lårmuskulatur.
Jeg liker å løpe fra tønner, det gir god lårmuskulatur.

Historiedelen er ikke lenger enn at den godt kunne bydd på det dobbelte, men muligheten til å konkurrere mot andres banetider via nettet bidrar nok til å holde interessen og perfeksjonismen oppe blant mange. Samle fantastiske objekter ved å spille banene flere ganger kan man også gjøre, men slike billige triks har begrenset effekt i lengden. Produser heller et par ekstra brett, det frister uendelig mye mer enn juggel og krimskrams.

Det ville også vært løgn å påsta at minispillene tilfører så veldig mye ekstra, for stort sett føles de som et nødvendig onde for å komme seg videre. Typiske utfordringer i disse består av å komme seg gjennom banen innen tiden går ut, i tillegg til samarbeid eller kamp mot et utvalg av Sonics gamle kjente. Sjefskampene er imidlertid noe av det bedre 3D-delen av spillet kan by på, og det er alltid gøy å banke stoltheten ut av en litt for selvsikker Dr. Robotnik.

Musikalsk holder spillet et sterkt kort, og i likhet med de klassiske plattformelementene byr den på en herlig blanding av retro og nyskapning. Alt fra den gode gamle midi-melodien vi kjenner fra Green Hill-banen i det originale Sonic til harry-pop fra nyere eventyr fenger overraskende godt. Mange av sporene har en egen evne til å sette seg på hjernen og komme til sin rett når de måtte ønske, enten det er i dusjen eller ved andre mer eller mindre passende anledninger.

Ta aldri en dukkert uten et par baderinger og en synkemine.
Ta aldri en dukkert uten et par baderinger og en synkemine.

Konklusjon

Klassikeren Sonic the Hedgehog fra 1991 er tilgjengelig som ekstramateriale i denne utgivelsen, som på mange måter feirer svunnen storhet, og drømmer om å skape en ny. Etter å ha fullført bursdagshistorien ble jeg sittende i flere timer med originalspillet, og jeg kom meg gjennom hele sulamitten før jeg ga meg. Det forteller ganske mye om Sonics kvaliteter og ulemper som spillfigur at jeg koste meg mer med å gå igjennom en opplåsbar bonus enn jeg gjorde med all verdens spektakulære 3D-baner og stunts produsert 20 år senere.

Like fullt er det gledelig at mye av det som er bra med originalen har blitt videreført og forvaltet godt i 2D-varianten av brettene. Spillbarheten skrus opp ti hakk med en gang pinnsvinet får utfolde seg slik det i utgangspunktet var tenkt, og banedesignen er gjennomgående solid selv om enkelte deler kan føles litt overdrevne og forvirrende også her.

Derfor ser jeg lysglimt i enden av tunellen for en stadig satsende og akselerasjonskåt Sonic, men det forutsetter at Sega fokuserer på det som faktisk fungerer. Tradisjonelle plattformspill lever i beste velgående selv om 3D-perspektivet har tatt over mye av markedet, og ikke alle byggverk trenger totalrenovering for å følge med i tiden. Noen ganger er det nok å pusse opp litt slik at man får frem det som var vakkert i utgangspunktet. Gi oss mer god, gammel (ny) Sonic, takk!

Vurdering

Sonic Generations

Sonic Generations PS3 PS3 6/10 3DS X360 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 2. november 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Plattform
  • PEGI: 3+
  • Utgiver: Sega
  • Utvikler: Sega

Kommentarer (17)

Forsiden akkurat nå

Dette gjør brukerne nå

Alle brukere
Til toppen