Spec Ops: The Line
Anmeldelse

Spec Ops: The Line

Psykologisk thriller i ulveklær.

Krig og vold har fått en betraktelig større rolle i spillenes verden i løpet av de siste årene, og med franchiser som Call of Duty, Medal of Honor og Battlefield på toppen av salgslistene år etter år er jeg villig til å sette pengene mine på at dette ikke vil endre seg med det første.

Men når disse spillene stadig velger å fokusere på lugubre østblokkland med masseødeleggelsesvåpen, amerikansk patriotisme og massive flerspillerkamper, er det meget forfriskende når et spill som ønsker å gjøre noe annerledes gir seg til kjenne. Spec Ops: The Line er et slikt spill, og lykkes nesten med sitt engasjerende plott og fenomenale design.

Liv og død og sånn

I Spec Ops: The Line tar du på deg rollen som Kaptein Martin Walker, som sammen med sine to medsoldater i Tropp Delta har fått i oppdrag å ta seg inn i ruinene av Dubai og redde det som måtte gjenstå av befolkningen. Seks måneder tidligere ble nemlig storbyen rammet av en sandstorm så stor at leveforholdene i byen gikk nedenom og hjem, og den tidligere sprudlende metropolen ble gjort om til et ingenmannsland.

Når du nærmer deg Dubai i spillets åpningskapitler er det derfor på tvers av en gold ørken, over endeløse sanddyner, under vrakrester og gjennom falleferdige bygninger. Ting ser ikke bra ut, men mer enn de åpenbare ødeleggelsene som har rammet byen er det noe annet som plager deg som spiller fra første stund – noe er fryktelig galt.

En av de mange grusomhetene som venter deg i Dubai.
En av de mange grusomhetene som venter deg i Dubai.

Da Spec Ops: The Line er inspirert av boken Heart of Darkness er det tydelig at det kan skjule seg mer enn bare død og fordervelse bak neste sving – det finnes også et psykologisk drama å utforske, og det er her spillet virkelig viser seg fra sin beste side. Det kan være alt fra et lite stikk av vemmelse når man ser en haug med lik stablet opp langs en vegg dekket med grusom graffiti, fornemmelsen av avsky for seg selv når man blir tvunget til å ta et vanskelig valg, og ikke minst følelsen av at man ikke har anelse om hva som egentlig foregår i Dubai.

Utviklerne hos Yager har gjort en god jobb med å konstant drive spilleren videre, og på de seks-syv timene det tar å fullføre kampanjen er det sjeldent et kjedelig øyeblikk – man vil se hva som skjuler seg bak neste sving, selv om det umulig kan være noe godt.

Troverdig trio

Med på denne fremdriften er blant annet spillets tre hovedpersoner. I tillegg til gode gamle Kaptein Walker (stemmegitt av ingen ringere enn Nolan North) blir man introdusert for Løytnant Adams og Sersjant Lugo – der Walker er av den stille, mørke typen er Lugo rappkjeftet og vågal, mens Adams er mer avslappet og moralsk.

Denne typen persongalleri er nærmest standard for slike spill, men i Spec Ops: The Line blir de tre portrettert med bravur – både stemmeskuespillere, designere og ansiktsanimatører har gjort en solid jobb med å bringe liv til det som ellers kunne fremstått som stereotyper.

Å så sinna.
Å så sinna.

De to kompanjongene fungerer ofte som rake motsetninger, og er ikke i veien for å ryke i tottene på hverandre. Dette skillet blir ekstra tydelig når man blir stilt overfor et av flere valg man må ta underveis i Spec Ops: The Line. Disse kan gå ut på hvilken person man skal drepe, hvordan man vil gjennomføre en handling, eller lignende, og de to medsoldatene påtar seg kjapt rollen som fanebærere for hver side. Hvilken avgjørelse du tar har ingenting å si for hvordan historien utvikler seg, men i øyeblikkets hete påvirker dette hvordan du ser på Walker, og til en viss grad også deg selv.

Dreping i Dubai

Dessverre blir denne følelsen av å være deltager på en dyptgående reise i en soldats brutale hverdag revet vekk med jevne mellomrom. Dette gjelder spesielt når man ser seg nødt til å drepe alt som rører seg i den begravde byen og hovedpersonen skriker «Booyah», «Fuck» eller andre profaniteter for hver tiende person han kverker.

For selv om spillet for det meste ter seg som et meget seriøst skytespill er det ikke til å komme utenom at noen av sjangerens barnesykdommer fremdeles klamrer seg fast. Skytingen er solid, men også meget generisk. Du kan blant annet alltid stole på at de sedvanlige bølingene med fiender sørger for at du aldri har nok ammunisjon eller for få hodeskudd å fyre av.

Et dekningssystem som tatt rett ut av Uncharted eller Gears of War er blant spillets mest prominente funksjoner, der man tar dekning bak rustne biler, murvegger og generelt alt som sitter noenlunde fast i bakken. Ved å trykke på en knapp skal man kunne slynge seg bak disse fri-områdene for en velfortjent pause fra innkommende skudd – problemet er bare at den selvsamme knappen også brukes når man skal sprinte.

Tanken var antagelig at man på denne måten skulle kunne holde inne knappen for å løpe fra dekning til dekning, og dette fungerer også meget bra i sytti av hundre tilfeller. Når alt går som det skal får man faktiske en ekte fornemmelse av å befinne seg i hissige skuddvekslinger, og når kameraet kommer en anelse nærmere Kaptein Walkers rygg og vingler lett fra side til side, før man sklitakler en haug med sandsekker, kan tempoet i kampene merkes helt ut i fingertuppene.

Ta dekning!
Ta dekning!

I de resterende tretti tilfellene blir man ikke fullt så imponert over kapteinens evner til å reise seg opp rett foran munningen til en pumpehagle eller til å ikke legge seg ned med mindre man står i en perfekt nitti graders vinkel vendt mot Neptun.

Flere slike klønete og svakt implementerte spillmekanikker plager Spec Ops: The Line fra start til slutt. Spesielt mot spillets siste halvdel, når man møter gradvis mer hensynsløse fiender, kan disse manglene lede til saftige doser med frustrasjon.

Forglemmelig flerspiller

Utenom det dårlige knappeoppsettet har derimot spillet et generelt preg av særs godt design. Ved flere anledninger får man blant annet et overblikk over den sammenraste byen som paradoksalt ser nokså spektakulær ut. Flotte lyseffekter reflekteres i akvarellblåe skyskrapere og falmede reklameskilt pryder hele bygninger – også de innvendige miljøene er pent utformede, men her er tekniske mangler dessverre et fast skue. Grumsete teksturerer, grafiske pop-ups og dårlige effekter er bare noen av de svakhetene som plager spillet.

Dette er dog ingenting imot det man vil oppleve når man kaster seg ut i spillets flerspillerdel – her er den grafiske poleringen sløyfet kraftig til fordel for å levere raske og intense kamper for flere spillere.

Uforutsigbare sandstormer herjer flerspillerdelen.
Uforutsigbare sandstormer herjer flerspillerdelen.

Denne delen av Spec Ops: The Line er utviklet av et helt annet studio enn kampanjemodusen og det lett å merke forskjell på de to delene, til tross for at det gameplaymessig er temmelig likt. Man kaster seg fremdeles fra dekning til dekning og skyter alt som beveger seg, men nå gjøres det med en slags klossethet og treghet som krever tilvenning, og ikke minst fungerer dårlig når man møter andre spillere.

Likevel blir man presentert for mange muligheter for å sette sammen egne klasser, låse opp nye nivåer og utrustninger, og det er faktisk ganske artig å løpe rundt på de ulike tolkningene av områder fra enspillerdelen. Forvent allikevel ikke at spillets flerspiller vil kunne måle seg med sine mer presise og mer slagkraftige konkurrenter innenfor sjangeren, til det er helhetsinntrykket for upolert.

Konklusjon

Som jeg presiserte innledningsvis lykkes Spec Ops: The Line bare nesten. En drivende historie, et fartspreget dekningssystem og godt design når langt, men holdes dessverre tilbake av et klønete kontrollsystem, middelmådige tekniske attributter og en upolert flerspillerdel.

Kampanjedelen tar spilleren med på en spennende reise inn i en by som er vakker, men samtidig nedbrutt og mørk. Med mer eller mindre realistiske hovedpersoner har man hele tiden insentiv til å trenge dypere inn i den ødelagte metropolen, og spillet klarer både å forundre og sjokkere med sin voksne historie.

Spec Ops:The Line er på sitt beste noe helt for seg selv.
Spec Ops:The Line er på sitt beste noe helt for seg selv.

Det psykologiske dramaet gir seg riktignok ikke til kjenne før godt ut i spillets siste halvdel, men til gjengjeld påvirker det da hvordan man ser på sine tidligere handlinger og ikke minst valgene man har tatt.

Rent spillmessig er spillet blanda drops – følelsen av fart og presisjonsskyting er definitivt til stede, men samtidig dukker det tritt og ofte opp situasjoner hvor Kaptein Walker ikke lystrer dine kommandoer. Verre er det i flerspillerdelen, som ikke har mye å stille opp med mot sine barskeste konkurrenter.

Spec Ops: The Line klarer uansett å være et vågalt forsøk på å gjøre noe nytt, noe det skal ha honnør for. Forhåpentligvis vil spillet også kunne bane vei for flere slike eksperimentelle opplevelser i fremtiden.

Spec Ops: The Line er i salg for PlayStation 3 (testet), PC og Xbox 360. Etter lanseringen ble det sluppet en gratis nedlastbar samarbeidsdel. Denne er ikke tatt med i vurderingen vår.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Spec Ops: The Line

Spec Ops: The Line PS3 PS3 7/10 X360 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 29. juni 2012
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • PEGI: Ikke fastsatt
  • Utgiver: 2K Games
  • Utvikler: Yager

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (14)

Forsiden akkurat nå

Til toppen