Spider-Man: Edge of Time
Anmeldelse

Spider-Man: Edge of Time

Klarer edderkoppen å måle seg med flaggermusen?

Superheltspillene har kommet som perler på snor i det siste. I tillegg til storslåtte Batman: Arkham City, har vi fått leke oss med både X-Men og Captain America, og om ikke lenge kommer også Marvel vs. Capcom 3. Med andre ord har Spider-Man mer enn nok konkurranse denne gangen, særlig med tanke på hvor høyt listen har blitt lagt etter to strålende Batman-utgivelser på rad.

Forrige edderkopputgivelse var sentrert rundt fire alternative univers, med hver sin versjon av Spider-Man. Denne gangen kontrollerer vi to forskjellige versjoner av helteskikkelsen. Peter Parker er kjent for de fleste av oss, og i Edge of Time må han samarbeide med Miguel O'Hara, som fungerer som Spider-Man i 2099. Sistnevnte har oppdaget at noen er i ferd med å tukle med tid og rom, og de to versjonene må samarbeide om å gjenopprette historien til sin normaltilstand.

Brå start

Edge of Time somler definitivt ikke med å komme i gang. I det jeg trykket inn start-knappen kastes jeg rett inn i en håpløs kamp mot Eddie Brock i form av Anti-Venom. Og derfra fortsetter historien i et bortimot heseblesende tempo – til å begynne med fikk jeg egentlig med meg omtrent like lite som spillets hovedperson. Heldigvis får den fremtidige versjonen forklart det meste etter hvert, problemet til sist er heller at mye blir forklart litt for mange ganger.

Jeg må innrømme at historien ikke engasjerte meg voldsomt. Noen helomvendinger og overraskelser klarte å fenge fra tid til annen, men stort sett var ikke handlingen mer spennende enn at den så vidt klarte å drive spillet videre fra kamp til kamp. Jeg følte sjeldent noe behov for å spille videre for historiens skyld. Manuset lider også av litt vel mange gjentagende og lavpannede vittigheter. Samtidig har jeg sett verre, og tempoet er høyt fra begynnelse til slutt. Dermed lot jeg meg irritere langt mindre av dette enn jeg ville gjort ellers. I tillegg veier musikken opp for historien og dialogen i høy grad; store deler av lydsporet evner å dra deg inn i spillet der historien sliter med det samme. Grafikken er dessverre ikke på like høyt nivå. Noen scener ser flotte ut, men generelt sett mangler omgivelsene særpreg.

Sammen er vi sterke

Begge versjonene av Spider-Man begynner med et relativt lavt utvalg superkrefter, som kan oppgraderes ved hjelp av gjenstander man finner underveis. Noen forbedringer påvirker begge versjonene, mens hver av dem også har sitt eget oppgraderingstre. Systemet er logisk og balansert, og Beenox har klart å holde seg på linen mellom for lite variasjon og for kompliserte eller mange kombinasjoner. Det eneste jeg har å utsette på egenskapene vi kan velge blant, er at enkelt av dem egentlig ikke er særlig nyttige. Jeg fant fort ut at noen av oppgraderingene jeg hadde kjøpt var bortkastet, enten fordi de ikke var veldig effektive, eller fordi jeg sjelden kom i situasjoner hvor jeg trengte dem. Dette kan nok variere med spillestil, men jeg skulle gjerne ha sett et litt mer variert utvalg av fiender, slik at enkelte egenskaper kunne brukes mer.

Nettopp utvalget av fiender trekker også en del ned, siden kampene preges litt for mye av en endeløs mengde relativt ensartede kjeltringer, som ser ut til å komme ingensteds fra. Dette minner meg noe om Tron: Evolution, som hadde det samme problemet – vel å merke i betydelig høyere grad. Mange kamper i Edge of Time krever både strategi og endring av taktikk underveis, men likevel kunne utvikleren gjerne ha kuttet en del ned på de mer ensformige kampene. På sitt beste er nemlig spillet både variert og utfordrende.

Opp, ned, frem og tilbake

I tillegg til slåssing, består spillet av alt fra gåteløsing for å finne frem, til svalestup ned heissjakter. Og selvfølgelig må vi på et punkt redde en viss kvinne fra den sikre død. Gåtene vi må løse består i alt fra å få kanoner til å skyte i stykker dører til å finne riktig rute i farlige områder. Riktignok har du til en hver tid mulighet til å bruke Spider-Mans edderkoppsyn til å gi deg en pekepinn, så det skal mye til å sette seg fast. Av fremkomstmidler har du alt fra veggklatring til den ikoniske spindelvevhoppingen – sistnevnte er også en god måte å slippe unna på hvis du mister mye helse. Stort sett fungerer kontrollene godt, men akkurat veggklatringen er slitsom. Her forårsaker endring av kameraperspektiv en litt for rask endring av kontrollstikkenes retning, noe som skaper en del unødvendig virring i alle retninger.

Ellers er disse sekvensene fornøyelige. Heis-scenene krever svært god reaksjonsevne, og jeg må tilstå at noen av dem nærmest forårsaket fysisk ubehag da jeg traff hindringer på vei nedover. En artig variasjon er når du må komme deg opp en sjakt, ved hjelp av antigravitasjonsteknologi. For å gjøre det hele ekstra vanskelig må du også unngå et flammehav som kommer nedenfra, siden sjakten egentlig er ment til å forbrenne søppel. Generelt er det i disse sekvensene at spillet virkelig kommer til sin rett, i tillegg til sluttbossene for hvert kapittel.

Har jeg ikke sett deg før?

Flere av disse kampene er mot figurer som har opptrådt i Spider-Man-universet tidligere, men vi møter også et par nye. Kampene er godt utformet, og på normal vanskelighetsgrad var noen av dem overraskende utfordrende. Et svakt punkt, særlig på en av dem, er at det ikke er noen lagringspunkter midt i. Dette er spesielt irriterende når du i nevnte tilfelle må nedkjempe samme sjef tre ganger på rad.

Sluttbossene er absolutt et av spillets sterkeste områder, og her handler det både om å bruke strategi, omgivelser og egenskaper kreativt. Du får hint fra ditt alter ego om hvordan kampen bør spilles, men disse er heldigvis som regel ikke for detaljerte. Alt i alt innfrir disse kampene, og jeg skulle gjerne sett mer av denne typen gameplay også for normale fiender. I det minste tar hver sluttboss nokså lang tid, og perspektivet skifter ofte mellom de to edderkoppversjonene flere ganger før du er ferdig. Likevel føles det ikke som at utvikleren drar disse unødvendig mye ut, i motsetning til en del av de andre kampene.

Dresskledd edderkopp

Når du er ferdig med hovedhistorien, får du muligheten til å spille på nytt med høyere vanskelighetsgrad. For å være ærlig, burde dette vært mulig fra begynnelsen av. Selv om både sluttbossene, gåtene og enkelte av mellomkampene er gode, var jeg ikke veldig fristet til å spille gjennom historien på nytt. For hver del av spillet du fullfører, åpnes det nemlig en utfordring i menyen, hvor du kan gå tilbake for å låse opp nye gjenstander og lignende. Disse er det svært mange av, og hvis du vil spille mer etter å ha fullført kampanjen, er disse egentlig mer interessante.

Som seg hør og bør, er det mye innhold som kan åpnes på denne måten – dette inkluderer alt fra statuetter til aviser, videoklipp og nye klær. Avisklippene trenger du ikke å gjøre mye for, ettersom disse åpnes opp ved å fullføre historien. Her får du se overskrifter som hører til hver av de to tidslinjene, for å få et innblikk i hvordan ting endrer seg på grunn av tidstuklingen. Statuettene viser forskjellige figurer fra edderkoppuniverset. Nokså interessant er at klærne også inkluderer "sivile" antrekk – personlig synes jeg det er lettere uvant å se Spider-Man slenge seg rundt og denge kjeltringer ikledd dress.

Konklusjon

Edge of Time følger i sin forgjengers fotspor ved å bringe sammen forskjellige versjoner av Spider-Man i samme hendelsesforløp. Denne gangen står vi overfor en fiende som tukler med tid og rom, og det er opp til Peter Parker og hans fremtidige versjon, Miguel O'Hara, å rette på situasjonen. Spillet har et gjennomført høyt tempo, men dessverre er historien litt lite engasjerende.

Selv om mange av kamphandlingene preges av endeløse og anonyme fiender, er det absolutt store lyspunkt. Sluttbossene krever både oppfinnsomhet, taktikk og god utnytting av egenskaper, og flere av gåtene man må løse for å komme seg videre er godt utformet. I mange situasjoner måtte jeg smile av utfallet hvis egenskaper og omgivelser ble brukt riktig.

Rent teknisk er mye gjort riktig. Talentsystemet er godt balansert mellom valgmuligheter og enkelhet, og kontrollsystemet fungerer for det meste bra. Jeg skulle gjerne ha sett at noen egenskaper lot seg bruke i flere situasjoner, og dessverre er veggklatringen noe forvirrende kontrollmessig. Det hadde også vært en fordel å ha tilgang på høyeste vanskelighetsgrad ved første gjennomspilling. På tross av en betydelig mengde frittstående utfordringer og opplåsbare gjenstander, lider spillet av nedsatt gjenspillingsverdi.

Superheltspillene har betydelig konkurranse mellom seg for tiden, særlig med tanke på de vellykkede Batman-spillene, som har satt en ny standard for sjangeren. Edge of Time når ikke opp til disse, men er likevel verdt å gi en sjanse, dersom du liker Spider-Man. Selv om dette på ingen måte er en klassiker, er det mye underholdning å hente innimellom svakhetene.

Spider-Man: Edge of Time er i salg for det meste av spillplattformer.

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Spider-Man: Edge of Time

Spider-Man: Edge of Time X360 X360 6/10 PS3 6/10 Wii DS 3DS Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2011
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Beenox

Beste priser

PS3 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Spider-Man: Edge of Time PS3 PS3 6/10 X360 6/10 Wii DS 3DS Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 14. oktober 2011
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Activision
  • Utvikler: Beenox

Beste priser

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen