(Bilde: Electronic Arts)

Fantastisk flerspillermoro blant stjernene

Star Wars Battlefront byr på gåsehud og ærefrykt, men opplevelsen falmer litt over tid.

Jeg har aldri vært noen utpreget tilhenger av George Lucas og hans mange stjernekriger, men kjenner likevel på både gåsehud og ærefrykt bare minutter ut i spillingen av Star Wars Battlefront. Det er rett og slett vanskelig å ikke la seg gripe av den herlig nostalgiske stemningen som omkranser opplevelsen, enten man løper rundt som stormtrooper i isødet på Hoth, eller kaster seg rundt på himmelen over Sullust med Millenium Falcon.

Det at det er utviklerne av Battlefield som står ved roret, kom nok som en overraskelse på mange da det ble kjent, men når spillet endelig står klar til å lanseres, føles det riktig at det faktisk ble DICE som skulle lage den nyeste iterasjonen av Star Wars Battlefront.

Kampene på Hoth er storslagne.
Kampene på Hoth er storslagne. Bilde: Electronic Arts

Sammen kan vi styre galaksen

For også i Star Wars-universet er det massive flerspillerkamper som står på menyen. Kampen mellom de imperialistiske stormtrooperne og Luke Skywalkers rebelske kumpaner vil ingen ende ta, og sånn sett er dette et univers som egner seg ypperlig for ustanselige kamper for å kontrollere universets mange planeter. 

På papiret er det kanskje ikke fullt mange av disse planetene vi får leke oss med, og med bare fire ulike omgivelser ved lansering kan det bli litt snaut for noen.

Tidligere nevnte Hoth og Sullust får besøk av Tatooine og Endor, og til tross for det lave antallet skal det i hvert fall ikke stå på variasjonen. Hver planet huser nemlig en rekke større og mindre kart, alle med vidt forskjellige terrengtyper og naturlige bakgrunner. De langstrakte snøslettene på Hoth er kanskje de som har fått mest scenetid i forkant av spillets lansering, men ørkenfjellene på Tatooine og Endors mange skoger skal det heller ikke kimses av.

Spesielt sistnevnte gjorde kanskje sterkest inntrykk på undertegnede. Det å snike seg omkring i gjengrodde sumper, med lyden av mose og bark under føttene og kun fjerne ekko av medspillere langt i det fjerne, ga meg stadig en adrenalindryppende følelsesblanding av ensomhet og ærefrykt. Jeg kunne skimte omrissene av små, livredde ewoker i tretoppene, og fikk til og med en stein kastet etter meg på et tidspunkt.

Hvert eneste øyeblikk oser av det som gjør Star Wars til Star Wars.

Spillet gjør med andre ord en fabelaktig jobb med å vise fram disse stedene, og hvert eneste øyeblikk oser av det som gjør Star Wars til Star Wars. Lydbildet bidrar stort på denne fronten, og det er intet mindre enn imponerende hva som skytes ut av selv mine simple TV-høytalere.

Laserskudd flerrer over himmelen, hvitkledde imperialister løper gjennom landskapet og biter av John Williams’ fantastiske lydspor knuser til når det gjelder som mest. Jeg har som sagt ingen sterke bånd til Star Wars-filmene fra før av, men det knyter likevel godt om hjerteposen når slike øyeblikk åpenbarer seg.

Sykkelløp i skogen er spennende.
Sykkelløp i skogen er spennende. Bilde: Electronic Arts

Den mørke siden

Og den første delen av min tid med Star Wars Battlefront var formelig fylt til randen med slike sekvenser. Det å oppdage at man plutselig flyr rundt i det klassiske romskipet Millenium Falcon tok meg helt på senga; å prompte stå ansikt til ansikt med en AT-ST som tittet over en bakketopp gjorde meg nesten hysterisk; mens følelsen av å knuse rebelske fiender som den onde keiser Palpatine stod for mye latter og moro underveis. 

Disse øyeblikkene, hvor man oppdager noe nytt for første gang er alltid like spennende, men de avtar merkbart jo mer man spiller. Dette viser seg også å være Battlefronts største problem:

Darth Vader er selvskreven på gjestelisten.
Darth Vader er selvskreven på gjestelisten. Bilde: Electronic Arts

Man ser mye av det samme om og om igjen, og en omgang «Assault Walker» er liksom ikke så veldig ulik den neste. Selv om jeg på ingen måte synes det blir for lite å gjøre, kunne det også vært så mye mer her – jeg vil rett og slett ha flere kart, flere moduser og flere utfordringer å bryne meg på underveis. 

Her kan DICE ta mange blad fra Call of Dutys bok. I blant annet nyeste Black Ops III er det egne nivåer og målere for nesten alt: hvor mange fiender man har drept under vann, egne nivåer for hvert enkelt våpen, og til og med erfaringspoeng når man utforsker spillets zombiebaserte overlevesesmodus.

Battlefront har også innslag av slike elementer, men da på et mye lavere nivå, slik at jeg av og til føler at jeg spiller uten å nødvendigvis få noe særlig igjen for det.

Kjente moduser, du vil se

«Figther Squadron», hvor man kun får flymaskiner å leke seg med ble raskt en personlig favoritt.
«Figther Squadron», hvor man kun får flymaskiner å leke seg med ble raskt en personlig favoritt. Bilde: Electronic Arts

Ikke for det, spillet er svært velskodd og underholdende i og for seg selv, og her trår DICEs helstøpte grep på skytespillsjangeren inn. Hver kamp er en duell mellom de løsslupne rebellene og Darth Vaders stormtroopere, og det hele foregår på tvers av ni forskjellige moduser. Her dukker noe for enhver smak opp, med avløpere fra klassiske varianter som «Team Deathmatch» og «Capture the Flag». 

Disse er greie å ha på laget, men Battlefront ser også enda litt lenger, med blant annet moduser som «Walker Assault», «Fighter Squadron» og «Hero Hunt». Her sprites spillets action opp betydelig, hvor «Walker Assault» for eksempel sender to lag à 20 spillere i tottene på hverandre på tvers av digre slagmarker. Dette er klassisk DICE, hvor kampene fordeles på tvers av ulike kvadranter, og hver eneste skuddveksling påvirker det endelige utfallet.

Det er kanskje først her følelsen av stjernekrig virkelig griper om deg, med hektiske dueller på liv og død, velkjente kjøretøy som farer over himmelen, samt et og annet innslag av filmenes hovedpersoner.

Luke Skywalker, Prinsesse Leia, Boba Fett og Darth Vader er blant de totalt seks figurene som man da kan spille som, og disse bidrar helt klart mye i kampens hete. Luke og Darth tropper for eksempel opp med slagkraftige lyssabler, mens Han Solo og Bob Fett går til dyst med kjente pistoler og flere triks i ermet. Disse opptredenene bidrar til å differensiere Battlefront fra sjangerfrendene, og det blir øyeblikkelig litt mer ståhei på brettet når de kjente fjesene dukker opp.

Å reise gjennom hyperspace

Trange korridorer egner seg godt for tredjepersonsperspektivet.
Trange korridorer egner seg godt for tredjepersonsperspektivet. Bilde: Electronic Arts

Livet som vanlig soldat er likevel spennende det også, og her har DICE gjort mye nytt og spennende. Noe av første, og for så vidt også beste, er hvordan man fritt kan veksle mellom en første- og tredjepersons kameravinkel. Alt som trengs er et lite knappetrykk, og dette blir en uvurderlig del av opplevelsen. Overgangene er silkemyke, og der førsteperson er kjekt å ha når befinner seg midt på slagmarken, er det greit å bruke tredjeperson til å se rundt hjørner og lignende hvis man oppholder seg innendørs. Skytingen er uansett knakende god, og det uavhengig av kameravinkel eller hvilket laservåpen man velger.

Det er godt med trøkk i de ulike våpentypene, og spillet har gjort en god jobb med å balansere kraft mot finesse – i realiteten er det jo bare laserskudd man fyrer av åkkesom, men en laserpistol og en laserrifle føles merkbart annerledes, akkurat som i alle andre skytespill.

Det å innta skyene over spillbrettet er en helt fantastisk følelse.

Dette bærer også over på de ulike kjøretøyene man får leke seg med, og en TIE Fighter er betydelig raskere og mer manøvrerbar enn for eksempel de klassiske X-Wing-ene. Disse fartøyene kastes man nemlig inn i med jevne mellomrom, da i form av ulike brikker man finner omkring på banene.

Og det å innta skyene over spillbrettet er en helt fantastisk følelse. Aldri har DICE lagd like gode kjøretøy, og det er som en drøm å navigere himmelrommet over bakkekampene – ofte finner man også motstandernes flymaskiner her, og de påfølgende luftkampene er kanskje blant mine favorittsysler i Star Wars Battlefront.

«Drop Zone» er litt som «Domination».
«Drop Zone» er litt som «Domination». Bilde: Electronic Arts

En forstyrrelse i flerspilleren

Mindre imponerende er det når spillet prøver seg på en slags samarbeidsmodus som en motpol til de ustanselige flerspillerkampene.

Spillet har nemlig ingen historiemodus, og prøver seg i stedet med det de kaller «Missions», eller oppdrag på fint. Her kan man velge mellom ulike treningsøkter, kamper mellom to spillere som styrer hver sin hær, eller en langt mer tradisjonell overlevelsesmodus – alt dette foregår enten alene, med en kompis på samme skjerm, eller med en fremmed over internett.

Disse modusene fungerer i og for seg ganske godt, men det blir nok litt kjedelig lengden, og da spesielt alene. Treningsoppdragene er gode å ha før man hopper ut i flerspillerdelen, men de to andre bestanddelene har jeg egentlig ikke noe behov for å vende tilbake til med det første.

Konklusjon

Star Wars Battlefront er Star Wars så godt det kan la seg gjøre i spillform. Fra første stund blir man på en måte kastet direkte inn i filmenes univers, til et sted hvor laserskudd, lyssabler og jediriddere faktisk finnes. Musikk, lydeffekter, og ikke minst det visuelle preget er alle ingredienser som forteller om dette, og de ulike planetene man får utforske formelig stråler i all sin unike pomp og prakt.  

Admiral Ackbar dukker også opp, i overlevelsesmodusen.
Admiral Ackbar dukker også opp, i overlevelsesmodusen. Bilde: Electronic Arts

Når man da befinner seg i hjertet av slagmarken, omgitt av AT-AT-er og X-Wing-er, mens man løsner av en byge laserskudd fra en av de mange klassiske laserpistolene, gjerne mens John Williams verdensberømte toner spiller opp til dans, da røsker det godt i brystet – også for en kar som opprinnelig ikke har noen dyp forkjærlighet for opphavsmaterialet.

Dette er likevel steder, figurer og lyder som har vært med stort sett alle av oss gjennom våre respektive barndommer, og det er derfor vanskelig å ikke la seg gripe av nostalgien DICE helt klart spiller på.

Samtidig er Battlefront tydelig nytenkende på flere områder, fra innslaget av helte- og skurkeskikkelser, til en spennende blanding av første- og tredjepersons skyting. Skyting som for så vidt føles veldig treffsikker og solid, i så stor grad at det stort sett alltid er gøy å være rebell og stormtrooper på slagmarken.

Kraften dabber likevel litt av etter hvert som man spiller, og jeg skulle gjerne sett flere kart, moduser og utfordringer underveis. Dette ser det ut som om DICE også har i kikkerten, med blant annet et helt nytt område knyttet til den kommende storfilmen som skal utgis i desember. Likevel hadde det nok vært fordelaktig å ha mer innhold når spillet faktisk lanseres – når samarbeidsmodusen da ikke lever helt opp til forventningene kan det kanskje bli litt snaut for noen.

Uansett har jeg storkost meg under min tid med Star Wars Battlefront. Det er et knakende godt skytespill, både for de som allerede er tilhengere av stjernekrigene, men også for de som kanskje fortsatt har til gode å bli det – jeg vet i hvert fall at jeg tenker litt større om Star Wars etter dette.

For andre flerspillertokt blant stjernene: Vi var storfornøyde med nettrollespillet Star Wars: The Old Republic for tre år siden. Vi likte også Star Wars: The Force Unleashed svært godt. Ellers har Call of Duty: Black Ops III en solid flerspiller hvis det er mer din greie.

PS: Skjermbildene i anmeldelsen er levert av Electronic Arts. De er hakket penere enn i virkeligheten.

Vurdering


"Fabelaktig gjengivelse av Star Wars-universet."

Star Wars Battlefront (2015) XOne XOne 8/10 PS4 Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 19. november 2015
  • Plattform: Xbox One
  • Utgiver: EA Games
  • Utvikler: Dice

Beste priser

På lager 219,- Til butikk
På lager 219,- Til butikk
På lager 249,- Til butikk
På lager 249,- Til butikk

Kommentarer (44)

Forsiden akkurat nå

Til toppen