(Bilde: Paradox Interactive)

Utforsk universet som aldri før

Dette er romekspedisjonen du har ventet på.

«Universet. En uendelighet av stjerner og planeter. Ingen vet hvor stort eller hvor gammelt det er.» Slik lyder Tom Mathisens ord, fortelleren i Brødrene Dal-filmene.

Det er få ord som passer så godt til Paradox Interactives nye storsatsning som nettopp disse. For universet i Stellaris er enormt, og med tanke på hvor mye innhold og antikke mysterier det er her, er det neimen ikke godt å si hvor langt vi skal tilbake før den første beveger, Gud eller universet selv, startet det hele.

Det er mange ord som kan benyttes for å beskrive Stellaris, men å velge det beste blir vanskelig. «Enormt», «enestående» og «unikt» er imidlertid kandidater. Det er i det hele tatt et strategispill i verdensrommet som tar for seg utforskning og krigføring på en så gjennomført måte at det aldri blir kjedelig. Et  univers fylt med innhold og valgmuligheter fører til at Stellaris blir så komplett som det kan. 

Selv om jeg allerede har rukket å bruke flere titalls timer i verdensrommet, skal det sies at jeg var en smule nervøs til å begynne med. Ville Paradox klare å gjenskape strategimagien sin i verdensrommet? Ville jeg fortsatt være like interessert selv om verken Det hellige romerske riket, Frankrike, eller Kirkestaten var å finne?

Det skulle ikke gå mer enn en fem minutter før jeg visste at Paradox hadde gjort det igjen. Joda, dette skulle jeg klare å ha glede av.

Planetene er skapt i fantastisk detalj.
Planetene er skapt i fantastisk detalj. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Gjenkjennelig Paradox-strategi

For de som allerede er kjent med Paradox-spillet Europa Universalis IV, er det relativt mye som er gjenkjennelig i Stellaris. Selvfølgelig er det ikke lenger bestemte provinsbrikker du manøvrerer rundt på, ei heller finnes det historiske mål eller ambisjoner å følge. Provinsbrikker betyr i denne sammenhengen at man tidligere har beveget seg fra provins til provins, og at kampanjekartet tidligere har vært delt inn i disse. På bygningsfronten står også Crusader Kings og Europa Universalis for seg selv i og med at bygninger var dyre og relativt sjeldne å reise. På alle disse frontene, inklusiv teknologiforskning, diplomati, og ressurssankning tar Stellaris et stort skritt mot den mer tradisjonelle 4X-formelen sett i blant annet Civilization og Master of Orion. I tillegg til å tilby den desidert beste opplæringsprosessen i noe Paradox-spill til dags dato, gjør denne tilnærmingen at Stellaris blir enklere å komme i gang med enn noe annet Paradox-spill.

Fra første stund er det en vennlig robot-rådgiver til stede. For å gjøre ting så enkelt som mulig, lar den oss velge mellom tre grader med assistanse: ingen hjelp, litt og full rådgivning. Stellaris har dermed en lær-mens-du-spiller-tilnærming til sin kampanje, noe man kunne se lenge etter i Crusader Kings og Europa Universalis. Det kler spillet meget godt.

Valget er ditt

Kampanjekartet sett fra oven.
Kampanjekartet sett fra oven. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Paradox har lenge vært synonymt med historie og realistiske fraksjoner. Du har liksom alltid visst hva du setter ut på når du trer på deg Englands krone, eller som en overbevist franskmann satte ut på korstog. Forutsigbarhet er slett ikke synonymt med kjedsomhet, for er det én ting Paradox’ titler ikke har vært, er det forutsigbart. Likevel er det visse historiske retningslinjer man har pleid å følge, og har du spilt som den samme staten tjue ganger, er det ikke umulig å velge seg ut en strategi for hvordan man skal gå frem i begynnelsen.

Naturligvis kommer Stellaris med forhåndsskapte fraksjoner og romvesener, men det er noe annet å utforske verdensrommet enn å for ørtende gang erobre Europa og omegn.

Det er noe helt eget ved å se ned på jordkloden og tenke «Der bor jeg. Der har jeg drept hundretusener av engelske, østerrikske og franske soldater. Der har jeg drevet korstog, og kastet min innavlede, djevelbesatte unnfanget-utenfor-ekteskapssønn i fangehull fordi han kanskje en gang i fremtiden ville ha prøvd seg på tittelen min.» Selvfølgelig er dette umulig å se da Stellaris tar utgangspunkt i en verden som har samlet seg rundt FN, men likevel. Det bringer en tåre for øyet.

Zoomer man litt lenger ut skuer man kjapt utover hele solsystemet, deriblant Mars, Jupiter, og vår alles kjære Uranus. Planetene er gjenskapt i vakker detalj, og med fjerne stjerner og det store mørket som bakgrunn kunne man ikke bedt om et penere science fiction-spill. For Stellaris er ikke et spill basert på historie eller fortiden, men tar oss med ut på et romeventyr matchet bare av Star Trek og Star Wars. Du vet rett og slett ikke hvor du skal, eller hvor ting befinner seg. Det er din oppgave å finne nye solsystem og ressurser. Er du ikke rask nok, vil noen andre gjøre det før deg. Sånn sett tilbyr Stellaris noe ingen andre Paradox-spill har kunnet gjøre tidligere: en følelse av sann oppdagelse, nysgjerrighet, og overraskelse. Det er en enorm styrke, og gjør at Stellaris kan sies å ha det lille ekstra.

Før du begynner på oppdagelsesferden må du naturligvis bestemme hvilken fraksjon du skal lede til storhet. Vil du ta kontroll over menneskene, en reptillignende skapning, eller kanskje noe helt annet? Valgmulighetene stopper dog ikke der. Om du ikke skulle være fornøyd med at menneskenes regime er basert på indirekte demokrati og andre godhetstyranniske filosofier, står du fritt til å lage en helt egen fraksjon, med helt egne ideer, verdier og styreformer. Kanskje ser du heller at menneskene ble tvunget sammen under ett despotisk imperium som er fiendtlig mot alle andre raser, men som samtidig verdsetter individet fremfor kollektivet? Stellaris lar deg til og med velge hva slags navnetyper som vil bli brukt i riket ditt, hvordan rasen din skal se ut, hva den skal hete, hvilket solsystem den er plassert i, og hvordan statens flagg skal se ut. Det er en valgfrihet jeg setter stor pris på.

Lengter du etter mer kontroll? Hvorfor ikke skape ditt eget imperium?
Lengter du etter mer kontroll? Hvorfor ikke skape ditt eget imperium? Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Teknologi, innflytelsespoeng og ressurser

I Stellaris skal du i likhet med andre strategispill forske frem ny teknologi, blant annet for å tilegne deg de beste våpnene. Som tidligere har vi tre grener å utforske, men på hver av disse feltene har du ytterligere tre forskningsprosjekter å velge mellom. Vil du forske frem muligheten til å kunne kolonisere frosne planeter, eller kanskje du heller vil utvide ditt imperiums innflytelsesgrense med tjue prosent? Hva enn du velger bort vil du få muligheten til å forske frem senere, men ikke nødvendigvis med en gang ditt valgte prosjekt er ferdig.

Teknologitrærne er oversiktlige og enkle å finne ut av.
Teknologitrærne er oversiktlige og enkle å finne ut av. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Det er flere ting som påvirker hvor lang tid det tar å forske frem teknologi. Foruten om å kunne hyre en forsker eller en såkalte «leder» til å få fortgang i prosessen, har du også tilgang til «edicts», edikter eller kunngjøringer. Ediktene er spesifikke lover du kan velge å sette ut i live. Det er et visst antall slike lover tilgjengelig fra start, men man kan også forske frem nye. Visse edikter gjør at du kan fokusere på den forskningsgrenen du ønsker, men på bekostning av de to andre. Andre edikter kan tilby å øke tilfredsheten blant befolkningen i riket, eller antall skip du kan eie på en bærekraftig måte. På mange måter minner dette om systemet i Europa Universalis 4, men der måtte du fullføre visse idé-grener for å få tilgang til slike.

For å i det hele tatt kunne benytte disse lovene må du først sikre deg innflytelsespoeng. Dette er en type verdi som sier noe om deg som fraksjon, og visse hendelser, som politiske grep eller ny forskning, øker eller minsker antall poeng du tjener i måneden. For eksempel vil innflytelsespuljen øke jo flere rivaler du har, men om du er i en allianse vil du måtte ta farvel med noen. Fordi innflytelsespoeng kan brukes på så mangt, er det meget viktig å ha dem i tankene mens du utforsker galaksen. For ikke bare er det mulig å sette visse imperie-edikter – lover som påvirker hele riket ditt – ut i live på bekostning av et visst antall poeng i måneden, men du kan også bruke disse poengene på individuelle planeter i «engangskjøp» for edikter som varer i et visst antall år. I tillegg trenger du innflytelsespoeng for å hyre ledere, blant annet admiraler, forskere, og guvernører, og får å bygge utposter som lar deg forlenge ditt imperiums innflytelsesområde.

Edikter koster innflytelsespoeng. Velg med omhu.
Edikter koster innflytelsespoeng. Velg med omhu. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Til tross for at innflytelse kan regnes som en type ressurs i og med at det er en verdifull beholdning man gjerne skulle hatt mer av, er det ikke noe man kan finne ute i galaksen. Mineraler og energikreditt derimot, er noe du finner overalt. Dette er de to grunnleggende ressursene man finner i universet. Mineraler kreves for å konstruere bygninger, skip, og så godt som alt annet der ute, mens energikreditt benyttes for å betale for vedlikeholdet av alt du eier.

For å anskaffe slike ressurser må du først sende et forskningsskip for å granske solsystemet for verdier. Skipet undersøker alle planetene og asteroidene i systemet, og det er svært viktig at du bruker disse utsendingene så flittig som mulig. Har du funnet en planet med en ressurs må du sende et anleggsskip for å konstruere gruvefasiliteter på den. Disse byggene må du betale vedlikehold for i form av energikreditter, så det er enda en ting å følge med på.

Med tanke på at du i begynnelsen bare kan kolonisere planeter tilpasset din egen rase, og at du har et begrenset antall innflytelsespoeng du kan bruke på utposter som gir deg tilgang til fjerne systemer, må du være oppmerksom på hvilke solsystem som tilbyr flest ressurser.

Hver planet består av forskjellige fliser, og hver flis må bli besatt av en arbeider for å kunne bli utnyttet.
Hver planet består av forskjellige fliser, og hver flis må bli besatt av en arbeider for å kunne bli utnyttet. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Disse ressursene kan imidlertid også bli produsert på planetene du eier eller har kolonisert. Hver planet har et visst antall «fliser» man kan benytte. Hver flis må bli okkupert av en såkalt «Pop», kort for populasjon, som fungerer som arbeideren på anlegget. For å kunne utnytte planetene sine til det ytterste, må enhver slik flis være besatt av en arbeider.

Arbeidere kommer dog ikke av seg selv. Man trenger mat for å øke antall arbeidere som er tilgjengelige, noe man også kan produsere på bebodde planeter. Dette betyr imidlertid som oftest at man må velge bort produksjonen av andre ressurser, i tillegg til å betale vedlikeholdskostnader. Dette gjør at man alltid må veie trangen for arbeidere opp mot trangen for raske penger eller mineraler. Er du i knipe kan det være lurt å la befolkningen din øke sakte eller i verste fall gå sultne, men fører du en slik politikk lenge nok er det du som vil merke konsekvensene i form av misnøye og opprør. En langsiktig plan vil derfor være å fokusere på matproduksjon i starten slik at du kan besette flere fliser raskere, og dermed ende opp med å tjene mer på andre ting til slutt.

Mineraler og energikreditter er ikke det eneste man finner ute i verdensrommet. Teknologisk fremdrift avhenger av at man sanker ressurser som hører til de bestemte forskningsgrenene. Disse er fysikk, samfunn, og teknikk. Hvis en planet eller asteroide ikke inneholder andre ressurser, er det en sjanse for at de tilbyr enten fysikk- samfunns- eller teknikkpoeng. Igjen trenger vi å bruke vårt anleggsskip for å samle dem, men denne gangen må vi bygge en forskningsstasjon istedenfor gruvefasiliteter.

I tillegg til disse ordinære ressursene finnes det såkalte strategiske ressurser rundt om i galaksen. Disse gir deg spesielle muligheter som å bygge en type bygning, eller få tilgang til unike ferdigheter.

Utposter brukes for å etablere makt i et solsystem, men koster mange innflytelsespoeng å bygge.
Utposter brukes for å etablere makt i et solsystem, men koster mange innflytelsespoeng å bygge. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Krigføring for folk flest

Er det én ting som er vanskelig for nybegynnere å forstå med Europa Universalis IV, er det nøyaktig hva som gjør en armé ustoppelig. I det hele tatt burde antall soldater matche motstanderens, du burde ha et visst antall fotsoldater sammenlignet med kanoner og hesteryttere, og du kan være sikker på at det er viktig å forske omfattende på militærteknologi. I tillegg spiller generalers erfaring inn på kampene, og terreng utgjør en viktig faktor.

Skipene er vakre og detaljerte.
Skipene er vakre og detaljerte. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Stellaris velger å gjøre ting en smule enklere. Selvfølgelig må du tenke på hvor mange skip du bringer til kampen, og du kan være sikker på at det er viktig å ha en admiral til stede. Likevel, ved å fokusere nærmest utelukkende på skipenes styrke og teknologiske fremskritt istedenfor en hel del bakgrunnskalkuleringer og faktorer som hær- og flåtetradisjoner, blir Stellaris mer oversiktlig og morsommere å føre kriger i. Ser du en flåte på styrke 100 du ønsker å kvitte deg med? Konstruer en flåte tilsvarende styrke 150, og knus den gamle balja som truer forskningsskipet ditt.

Stellaris gjør også ting mer oversiktlig ved å dele skipene sine inn i klasser. Der den minste klassen er korvetter med små raske skip, er den største klassen krigsskip, enorme skuter med tunge kanoner. Slike klasser gjør det enkelt å forutse ikke bare hva man har råd til, men også hva som øker flåtestyrken din betraktelig og hva som er effektivt mot andre skip.

Er du ikke helt fornøyd med utseendet eller funksjonene til skipene dine, byr Stellaris på en egen skipsdesign-funksjon. Her kan du, ikke overraskende, designe ditt eget skip. Først må du imidlertid forske frem nye våpen og tilbehør før du virkelig kan ha nytte av funksjonen. Dette gjør at du kan bygge enda kraftigere skip enn det som er tilgjengelig til å begynne med, naturligvis til en tilsvarende høyere pris. Det er utrolig kult å kunne skape sine egne skip, og jeg har lekt meg mye med denne funksjonen. Å konstruere et skip som ligner på en Star Destroyer fra Star Wars er ikke noe man spøker med.

Skipsdesigneren fungerer utmerket.
Skipsdesigneren fungerer utmerket. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Krigføring i seg selv foregår på en litt annen måte enn tidligere. Her trengs det nemlig ikke å forfalske dokumenter eller lignende for å tilegne seg krav på landområder. Vil du ha krig får du det, men før du kan begynne må du bestemme deg for hva målet med krigen skal være. Vil du legge fraksjonen under deg som vasall, vil du frigjøre noen av planetene til motstanderen, eller kanskje begge deler? Når alt er bestemt, kan krigen begynne.

I de aller fleste kriger er det nok at du har en flåte som kan beseire motstanders skip, samt deres forsvarsstasjoner. Er du sterk nok og vinner nok kamper, er det ikke sikkert du trenger å nå det magiske 100% seierstallet engang. For mer enn i noe annet spill skjønner den kunstige intelligensen i Stellaris når den er slått.

Om du dog kjemper en krig som er jevn, og du ønsker å erobre en planet, kan det være du trenger å sette inn mer enn en flåte. Bakkestyrker er nemlig også en faktor i Stellaris. Alle planeter kommer med sine egne defensive tropper, men du har også mulighet til å trene ekspedisjonsstyrker. Troppene eskorterer man til planeten man ønsker, og invaderer du en fiendtlig verden kan du forvente deg et slagsmål. Har du en flåte i bane over planeten samtidig, kan dette være med på å påvirke kampen på bakken. Slike bakkestyrker er det også viktig å ha hvis du befinner deg i en situasjon der det er opprør i riket ditt. Rebeller trenger tross alt også å vite hvem som er sjefen.

Stellaris er bygget opp annerledes enn strategispill vi er kjent med fra før. Istedenfor å fokusere på alt fra teknologi til utforskning og krigføring fra start, legger spillet opp til at disse kommer i forskjellige stadier. Ikke at man følger en forutbestemt tidslinje eller noe slikt, men i og med at man gjerne befinner seg et stykke fra eventuelle andre fraksjoner til å begynne med, bruker man gjerne mye av tiden sin på utforsking og teknologiske fremskritt i starten. Massive kriger kommer gjerne senere, når man enten grenser til andre, eller etter at diverse allianser begynner å ta form. Stellaris unngår dermed å gjøre den beryktede siste delen av spillet begivenhetsløst. På en meget smart måte bygger man seg heller opp gjennom hele spillet, for så å ende med et enormt bang. Den opplevelsen er det få andre strategispill som greier å gjengi.

Kampene er noe av det morsomste man kan følge med på. Pent er det også.
Kampene er noe av det morsomste man kan følge med på. Pent er det også. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Enkel diplomati?

Det er merkelig å si det, men er det ett punkt jeg skulle likt å se flere muligheter knyttet til, er det diplomati. Jeg bruker ordet merkelig på grunn av at Paradox er kjent for å fokusere på nettopp dette området i strategispillene sine. Det som gjorde diplomatiet i Europa Universalis så bra, var blant annet at man kunne føre samtaler med andre stater til enhver tid, samtidig som man hadde en klar forståelse for hvorfor noen oppførte seg slik de gjorde. Deretter kunne man danne allianser og hva enn det skulle være.

Diplomativinduet.
Diplomativinduet. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Faktisk er mye av dette likt i Stellaris. Det er ikke fult like mange diplomatiske muligheter man kan utforske, men det er ikke et stort problem i seg selv. Det jeg reagerer på er heller at det kan ta kjempelang tid før man har mulighet til å danne allianser og inngå avtaler. Årsakene er lette å finne ut av, men det gjør dem ikke spesielt mye enklere å fikse.

Intergalaktiske relasjoner bestemmes blant annet av hva slags verdier en fraksjon verdsetter i forhold til en annen. For eksempel vil et demokratisk, fredselskende rike aldri slutte seg til et diktatur styrt av en militærjunta som hater fremmede og elsker krig. Sånn sett fungerer diplomatiet flott, for det gjør at man er avhengig av å tenke nogen lunde likt rundt viktige temaer. Problemet oppstår når det er få andre fraksjoner som din. Og selv om du skulle dele mange verdier med en annen stat, er det heller ikke sikkert at du vil få noe ut av dem. Ingen stat vil bli med i flere allianser enn én, noe som fører til at man har fraksjoner som enten er helt isolerte fra andre, eller massive allianser som kan knuse alt på sin vei.

Allianser er selvfølgelig ikke den eneste diplomatiske forbindelsen man har. Du har mulighet til å utveksle kartinformasjon og teknologiske fremskritt, gi hverandre planeter, eller å inngå avtaler om migrasjon og tilgang til andre staters territorium.

Er man i en allianse kan man stemme for å erklære krig på en utenforstående fraksjon.
Er man i en allianse kan man stemme for å erklære krig på en utenforstående fraksjon. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Dette høres jo vel og bra ut, men kjedelig blir det når så godt som alt annet avhenger av at man har ekstremt gode forbindelser med den andre staten, og i de fleste tilfeller er man så godt som nødt til å være i en allianse for å få noe ut av dem. I en gjennomspilling jeg fullførte betydde dette at jeg ikke fikk gjennomført noen ordentlige avtaler før ti timer inn i spillet. Det er alt for lenge, spør du meg, spesielt når det virker som om den kunstige intelligensen enklere inngår avtaler med andre stater enn det vi gjør.

Fantastiske mysterier

Noe Stellaris gjør ulikt noe annet strategispill er måten det tilbyr et univers fullt av uoppdagede mysterier og utforskningsmuligheter på. Det er nemlig ikke bare andre fraksjoner som bor i verdensrommet. Tilsynelatende nøytrale arter og andre fenomener flyr gjennom rommet uavhengig av hva man holder på med, og gjennom visse prosjekter kan disse forskes på og kartlegges. Kanskje lærer du noe nytt fra disse skapningene som låser opp flere forskningsmuligheter.

Noe av det tøffeste jeg kom over var da jeg koloniserte en planet, og fant ut at den var bebodd av titaner – enorme skapninger a la Hercules og gresk mytologi. Jeg var dum nok til å tenke at alt skulle gå bra, og før jeg visste ordet av det hadde jeg ergret skapningene. Om litt var planeten overtatt av titanene, og bølge på bølge med ekspedisjonsstyrker maktet ikke å ta den tilbake. En trist ende der altså, men oppdagelsen ble ikke noe mindre fantastisk av den grunn.

Hva slags skapninger er dette?!
Hva slags skapninger er dette?! Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Ikke bare kan man oppdage eldgamle mysterier eller ledetråder som tar deg på alskens eventyr, men er du heldig under oppdagelsesferdene dine kommer du kanskje over intelligente skapninger som er i ferd med å utvikle seg til ordinære fraksjoner. Noe av det mest uforglemmelige jeg har gjort var å lage en observatørpost over en slik planet, for så å følge med på hva disse skapningene gjorde. Før jeg visste ord av det hadde jeg kidnappet «eksemplarer» av denne utenomjordiske rasen. Til min store overraskelse førte dette til at nasjonene på planeten samlet seg mot meg. Det hele endte i at jeg, gjennom avansert teknologi, infiltrerte myndighetene på planeten, hjalp dem med teknologiske fremskritt slik at de ble en fullverdig fraksjon, og gjorde dem så til min vasall. Det er strategispillet sitt, det!  

Man skal heller ikke ta spillets fantastiske musikk forgitt. Andreas Waldetoft, som også har komponert musikken til Crusader Kings og Europa Universalis, er tilbake med enda et makeløst stykke lydspor. Det er vanskelig å beskrive nøyaktig hvordan det høres ut, men om du kan tenke deg en blanding av oppdagelsespregede Europa Universalis, synth-musikk fra Mass Effect, og mystikk fra Assassin’s Creed, har du en relativt god pekepinn på hvordan musikken i Stellaris oppleves. Kvaliteten er gull verdt, og betyr en hel del for hvordan spillet ender opp. Det føles virkelig ut som om musikken er med på å drive deg frem og ut i det store mørket, og det er magisk i seg selv.

Du møter på noen fantastiske saker i Stellaris.
Du møter på noen fantastiske saker i Stellaris. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Konklusjon

Foruten om et litt skuffende diplomati-system, er det lite negativt man skulle ha sagt om Stellaris. Om du er en erfaren Paradox-fan eller en nykommer til strategiutviklerens spill, er Stellaris garantert noe for strategen i deg. Endelig har vi et Paradox-spill som er blitt mer tilgjengelig, samtidig som det holder fast ved sine dype mekanikker og engasjerende eventyr.

Med Stellaris har vi tatt steget fra jordkloden til det ytre rom. Selvlagde fraksjoner og muligheten til å utforske som du selv ønsker gjør at spillet blir mer personlig enn mye annet der ute. Man knytter raskt bånd til fraksjonen man leder, og det er en sterk prestasjon. I tillegg er krigføring gjort mer oversiktlig, samtidig som det er morsomt å lage sine egne flåter. For ikke å snakke om at romkampene er morsomme å være tilskuer til. Spillet er sjarmerende vakkert, og det er engasjerende å følge med på enkle ting som skipsbevegelser og klodenes rotasjoner. Sist, men ikke minst, er lydsporet fantastisk, verdig et spill av et slikt kaliber.

Stellaris lever ikke bare opp til forventningene, men tar innersvingen på samtlige spill i en sjanger som sårt trenger innovasjon. Det er deilig å kunne si at Paradox har gjort det nok en gang.

Vurdering


"Fantastisk romopera som er tilgjengelig for de fleste."

Stellaris Windows Windows 9/10 Linux Mac

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 9. mai 2016
  • Plattform: Windows
  • Utgiver: Paradox Interactive
  • Utvikler: Paradox Development Studio

Beste priser

Nedlasting 208,- Til butikk
Ikke på lager 209,- Til butikk
Ikke på lager 209,- Til butikk
Ikke på lager 259,- Til butikk

Kommentarer (42)

Forsiden akkurat nå

Til toppen