Italiensk rørlegger i storform

Italiensk rørlegger i storform

Super Mario 3D World er et av årets koseligste plattformspill.

Nintendo står alltid i en kinkig situasjon når de skal utvikle et nytt spill i en av sine klassiske spillserier. Som en av spillindustriens eldste utviklere forventes det at de skal klare å gjøre noe spennende og nyskapende, samtidig som de opprettholder fordums nostalgi. Det er absolutt ikke enkelt, men stort sett har den japanske spillgiganten klart å opprettholde den hårfine balansen mellom de to leirene.

Dette er Plessie. Hun gir deg skyss over farlige elvestryk.
Dette er Plessie. Hun gir deg skyss over farlige elvestryk.

Super Mario 3D World bygger videre på arven fra Super Mario 3D Land fra 2011, og presenterer tradisjonelle, todimensjonale Mario-nivåer i en tredimensjonell innpakning. Samtidig forsøker 3D World å samle sammen alle tråder fra tidligere Mario-spill i én helhetlig pakke. Nostalgifaktoren blir derfor skyhøy, men spillet lever ikke utelukkende på nostalgi av den grunn. Derimot bringer det med seg en frisk og fargerik spillopplevelse som beviser at Nintendo fortsatt er kongene av plattformspillhaugen.

Til et nytt rike

Den onde Bowser er nok en gang på ferde med skurkestreker, men denne gangen har han valgt å ignorere Soppriket og prinsesse Peach til fordel for Sprixie-riket. Disse fe-aktige skapningene lever i en pastellfarget eventyrverden, der Bowser har gått til invasjon i full skala. Her snakker vi stridsvogner, kanoner, bakkesoldater og diverse andre utysker. Selvsagt er det opp til Mario å redde dagen, men denne gangen er han ikke alene.

Med seg på laget har den smålubne rørleggeren sin grønnkledde bror Luigi, den alltid grasiøse prinsesse Peach, og den velvillige medhjelperen Toad. Sammen skal de løpe, hoppe, sprette og klatre seg gjennom en rekke fargerike Mario-nivåer av varierende vanskelighetsgrad. Et kjempeoriginalt oppsett for et spill er det absolutt ikke, men personlig synes jeg ikke det har særlig mye å si. Serien var aldri spesielt tung på historie utover Super Mario Sunshine og Galaxy-spillene, og selv da var både utgangspunkt og gjennomførelse ganske enkelt.

Spillet praktisk talt gløder av sjarm og ynde, med et fargesprakende grafisk uttrykk som fikk meg til å ønske meg større TV.

De fire heltene stiller med sine individuelle evner, som lar dem forsere hindringer på ulike måter. Mario er en klassisk allrounder, og kan litt av alt ganske godt. Luigi hopper høyest, men har ganske dårlig fotfeste når han løper. Peach kan bruke sin digre krinolinkjole til å sveve gjennom lufta, men løper ganske tregt. Toad på sin side er den kjappeste av de fire, med en topphastighet som lar deg spurte gjennom de fleste nivåer på meget kort tid.

Av de fire er det nok Peach som vil bli mest brukt. Muligheten til å sveve lar deg rette opp feilaktige hopp, noe som er gull verdt i alle plattformspill. Toad er også kjempegod å ha om man liker å rase gjennom et nivå. Selv holdt jeg meg til Peach gjennom brorparten av spillet. Hun gjorde mange vanskelige hopp litt mindre vanskelige, og var en hyggelig følgesvenn gjennom Sprixie-rikets mange farer og tumulter.

Søtt og yndig i HD

Nintendo har alltid vært dyktige til å bringe ut det aller beste i konsollene sine, selv om maskinvaren ikke nødvendigvis er den sterkeste på markedet. Denne trenden fortsetter i 3D World og det er deilig å se Mario endelig ta skrittet inn i høydefinisjonens magiske verden. Spillet praktisk talt gløder av sjarm og ynde, med et fargesprakende grafisk uttrykk som fikk meg til å ønske meg større TV så jeg kunne ta til meg herligheten i enda større format.

Det er katter overalt i 3D World.
Det er katter overalt i 3D World.

Sprixie-riket er delt inn i åtte forskjellige temabaserte verdener, og for veteraner av Mario-serien vil det være mye som er gjenkjennelig. Her finnes både skog-, ørken-, snø-, og skyland, men temaene er i langt større grad bare en ren bekledning enn tidligere. Det er overraskende få ørkenbaserte nivåer i Ørkenland, og i Snølandet støtte jeg plutselig på et tropisk paradis. Konsekventhet har tydeligvis flydd ut av vinduet for lenge siden, men det viser at Nintendo har skjønt at dette med temabaserte spillverdener egentlig er ganske arbitrært.

De aller største kreative krumspringene lar vente på seg til omtrent halvveis ut i spillet, men opplevelsen blir ikke nødvendigvis nedsatt av den grunn. Nivådesignet er spennende, og alt sammen flyter utrolig godt. Bildefrekvensen viker ikke en tomme, og bevegelsene er mykere enn en varm kniv gjennom smeltet meierismør. Likevel blir du aldri utsatt for noen som helst form for audiovisuell overbelastning. Nintendo vet å holde seg tilbake når de må, for deretter å fylle synsfeltet ditt med friske farger, fengende musikk og stilige omgivelser. Spesielt Bowsers hjemverden tar her det lengste strået. Uten å avsløre for mye kan jeg si at jeg aldri har opplevd en såpass god kombinasjon av neonlys, diskomusikk og fornøyelsesparker.

Fire spillere blir noen ganger litt kaotisk.
Fire spillere blir noen ganger litt kaotisk.

3D World er også til tider så sukkersøtt at jeg ble redd for å utvikle en ny dataspillfremkalt form for diabetes. Spesielt de små Sprixie-prinsessene du skal redde fra Bowsers klør brakte lyder ut av meg som jeg forebeholder valper, kattunger og veldig søte babyer. Likevel satt jeg der, en voksen mann i en alder av 25, og lagde kurrende hvinelyder mens tårene rant nedover kinnene av pur lykke og kroppen gynget frem og tilbake i takt med den nydelig fengende musikken.

Litt av ditt og litt av datt

Som nevnt bygger 3D World på spillmekanikk og elementer som ble introdusert for to år siden i 3D Land, men spillet henter også inn alt det gode fra Mario-seriens fortid. Den klassiske plattformermekanikken fra Super Mario Bros. er fortsatt opprettholdt, og muligheten til å velge figurer er hentet rett ut fra Super Mario Bros. 2. Verdenskartet, med Sopphus, skjulte hemmeligheter og temabaserte områder sender tankene tilbake til Super Mario Bros. 3 og Super Mario World. Det samme gjelder nivåene der du må holde tritt med en spillskjerm i stadig bevegelse. Akrobatikken fra Super Mario 64 er også med, og de fire heltene får saltomortaler, lengdehopp og andre krumspring til å se lekende lett ut. Til slutt er nivådesign, musikk og grafisk uttrykk som snytt ut av nesen på Sunshine, Galaxy-spillene og 3D Land.

Dette betyr likevel ikke at 3D World utelukkende velter seg i nostalgi. De tradisjonelle Mario-nivåene har blitt utvidet i både høyde og bredde for at fire spillere skal kunne bevege seg rundt i relativ frihet. Det gjør at brettene føles litt tomme når du løper rundt alene, men da står du samtidig fritt til å utforske alle små kriker og kroker uten at masete kompiser tvinger deg til å løpe videre. Ting blir litt ekstra kaotisk når fire stykker spiller sammen, men litt kaos i hverdagen har man ikke nødvendigvis vondt av.

Har aldri likt disse her.
Jeg har aldri likt de her.

Blandingen av nostalgi og nyskapning strekker seg også videre til de ulike superkreftene som er tilgjengelige. Supersoppen, ildblomsten, stjernen, tanooki-bladet og boomerang-blomsten gjør alle sine obligatoriske återkomster, men her er det også mye nytt å ta av. Spillets markedsføring har fokusert spesielt mye på gullbjellen som ikler Mario og gjengen katte-OnePiece. Med denne kan de klatre opp vegger og klore motstandere, samtidig som de ser fullstendig bedårende ut mens de gjør det.

Kattedrakten forandrer måten du nærmer deg de individuelle nivåene, og for å finne noen av spillets mange samleobjekter er den en nødvendighet. Å holde på kattedrakten er derimot ikke alltid like enkelt. Her finnes det utfordringer som vil sette selv den mest drevne Mario-fanatiker på prøve.

Mye å gjøre, mye å samle

I tillegg til å skulle balansere nostalgi og nyskapning har Nintendo også måttet klare å skape spill som er inkluderende og enkle nok for mye spillere, samtidig som de er utfordrende nok for de mer erfarne av oss. 3D Land valgte å plassere sine vanskeligere nivåer mot slutten av spillet, etter at du bekjempet Bowser for første gang. 3D World gjør en lignende vri, men har en langt bedre oppbygging mot de mer opprivende brettene. Du merker når Nintendo velger å stramme inn skrustikka, men når du tror at alt er over viser det seg at du egentlig ikke har vært forberedt på hva som kommer. 

Selv om vanskelighetsgraden høynes betraktelig føles det aldri spesielt urettferdig. Dette er noe mange plattformspill fortsatt sliter med, og spesielt de som blir designet med det formål å være ekstra vanskelige. De kaster mot deg innpåslitne fiender, ubegripelige bevegelsesmønstre og utfordringer som aldri blir spesielt morsomme, bare slitsomme. 3D World klarer heldigvis å unngå dette med en vanskelighetsgrad som føles rettferdig, samtidig som spillet er utfordrende nok til å sette pulsen i høygir.

Sjekk det herlige nordlyset i bakgrunnen.
Sjekk det herlige nordlyset i bakgrunnen.

I tillegg til å forsere nivåenes mange hindringer skal du også samle grønne kraftstjerner, tre i tallet per brett. Noen av spillets største utfordringer kommer av nettopp denne innsamlingsaksjonen. Stjernenes plassering er gjennomført på en fiffig måte, og veldig ofte må du være i besittelse av en viss superkraft for å kunne komme deg dit. Spesielt i de senere nivåene blir det å samle stjerner en meget kinkig affære, der kun presisjonshopp og hårfin manøvrering av figuren din kan redde situasjonen.

Stjernene er en integrert del av spillet, for du trenger minst 170 stykker for å kunne låse opp alle de grunnleggende nivåene. Vil du oppleve alt 3D World har å by på må du derimot samle sammen alle 380 grønne stjerner, i tillegg til de bortgjemte stemplene som også finnes på hvert brett. Disse stemplene lar deg poste egendefinerte innlegg til spillets Miiverse-tjeneste, i tillegg til at de er ganske morsomme å samle.

Wahoo!
Wahoo!

I motsetning til mange moderne spill som kaster utallige samleobjekter etter deg i et håp om at det skal klare å forlenge opplevelsen din, føles ikke det å skulle samle stempler og stjerner i 3D World som en kunstig utvidelse av spillet. Det er heller en naturlig forlengelse av spillerens ønske om å utforske enhver krik og krok av et nivå.

Konklusjon

Å spille Super Mario 3D World er som å få et lynkurs i alt det gode fra tidligere spill i serien. Spesielt hardbarka Mario-nostalgikere vil finne små referanser og vink til selv de mest obskure ting i det aller meste spillet har å by på. Spillet har en klar sans for sin egen historiske bagasje, men er likevel modernisert nok til å rage høyt over mange av sine konkurrenter. Mario-tradisjonene er ikke en krykke 3D World lener seg på, men heller et springbrett det vet å bruke for å skape fryd og glede.

Grafikken er fargesprakende og vakker å se på, og det er godt å se at Nintendo vet hvordan de best skal kunne utnytte Wii U-konsollens maskinvare. Ikke en piksel føles overflødig, og lydsporet er fengende nok til at du vil nynne på flere av melodiene i flere uker etter at du legger fra deg kontrolleren.

Det er godt å se at et Mario-spill fortsatt kan engasjere og være fornøyelig, selv nå som den lubne rørleggeren nærmer seg 30-årskrisa. 3D World er kanskje ikke den store åpenbaringen som Super Mario 64 eller Galaxy, men spillet fortjener all positiv omtale det har fått og er en meget god grunn til å eie en Wii U-konsoll.

Som et lynkurs i alt det gode fra tidligere spill i serien.
Wii U 9 /10 Klassisk

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Super Mario 3D World

Super Mario 3D World Wii U Wii U 9/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 29. november 2013
  • Plattform: Wii U
  • PEGI: 3+
  • Sjanger: Plattform
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen