Tank! Tank! Tank!
Anmeldelse

Tank! Tank! Tank!

Nei! Nei! Nei!

Den største synden et spill kan gjøre er å kaste bort tiden min.

Dette innså jeg da jeg tok en kjapp titt bakerst i det massive Narnia-klesskapet mitt her om dagen. Jeg kødder ikke, det er megasvært. Om man så vidt bikker 170 cm er det sikkert mulig å overnatte der inne. Kanskje jeg burde ta inn en leieboer? Jeg kan sikkert tjene en tusenlapp på det i måneden – kanskje 1500 om jeg lar leieboeren bomme strøm fra uttaket like ved skapet.

Uansett, poenget er at skapet på nåværende tidspunkt er stappet til randen av spill. Det siste tiåret har jeg opparbeidet meg et spillbibliotek på hundrevis av titler – de fleste kjøpt på billigsalg. Jeg har kanskje rukket over om lag halvparten, og kommer sikkert aldri til å ha nok tid til å jobbe meg gjennom alle.

Så når Tank! Tank! Tank!, med sin innbydende tittel og implisitte lovnad om heseblesende moro, ender opp med å være en tidtrøyte på grensen til det uspillbare, er det desto bitrere. Enn om jeg kunne ha brukt tiden min på noe mer fornuftig? Et hvilket som helst annet spill i bunken, for eksempel?

Sukk.

Fra arkadehallen til stua

Mye av elendigheten kan nok komme av at Tank! Tank! Tank! opprinnelig er et arkadespill. På et grunnleggende nivå er opplevelsen designet rundt et spill man bare skal kunne plukke opp og spille, uten noen særlig forhåndskunnskap eller ferdighet.

Skyt! Skyt! Skyt!
Skyt! Skyt! Skyt!

Dette resulterer i noe av det grunneste jeg har spilt i år, uansett plattform.

Som tittelen insinuerer, handler dette om stridsvogn-kamper av en heller leken natur. Her handler det ikke om krigens ondskap, men heller om drøye eksplosjoner, besynderlige våpen og mystiske robotfiender fra ukjente trakter. Det kunne vært suverent det, om bare spillet hadde vært moro å spille.

I den såkalte «story mode»-kampanjen, som egentlig ikke har noen historie, suser du gjennom alskens oppdrag. Hvert oppdrag baserer seg på å felle en eller flere fiender innen fastsatt tid. Som regel varer disse oppdragene mellom ett og to minutter.

Men de er gørrkjedelige. Du skal i essensen kun kjøre rundt, sanke inn ekstra våpenkraft og plaffe ned fiender. De strategiske og mekaniske mulighetene er «skyt» eller «kjør». That’s it! Og kjøringen er samtidig frustrerende i sin enkelhet, mens all skytingen drar nytte av et autosikte som med magisk presisjon trekker seg mot nærmeste fiende. Når utvikleren samtidig bestemte seg for at kameraet roterer om du bikker på GamePad-en en smule, ender man opp med merkverdig upresise kontroller.

Kjør! Kjør! Kjør!
Kjør! Kjør! Kjør!

Låser bort oppdrag

Etter hvert oppdrag slenges du inn i et briefingrom med to av de mest intetsigende figurene jeg noensinne har møtt: «soldatmann» og «soldatdame». Disse gir deg banale tips om hva du bør gjøre, mens de spekulerer fælt på hvor alle disse monstrene kommer fra.

Det som likevel er drepen for all spillglede er måten Tank! Tank! Tank! låser bort oppdrag i historien bak et progresjonssystem. Til å begynne med har du én stridsvogn. Når du så spiller et par oppdrag, og tjener in medaljer, får du tilgang på en ny stridsvogn med litt andre egenskaper enn den første, og som kan plukke opp egne våpen. Helt greit så langt, ikke sant?

Frustrasjonen oppstår når du etter hvert får beskjed om at du må ha et visst antall medaljer for å spille neste brett. Hvordan får du flere medaljer? Jo, ved å spille tidligere oppdrag med nye stridsvogner. Dermed gjør du de samme dørgende kjedelige oppdragene om og om igjen, helt til siste lunkne spillgledegnist er skvist ut av deg. Og mot slutten av oppdragsrekken kreves det så mange detaljer at de færreste kommer til å holde ut.

Igjen og igjen og igjen.
Igjen og igjen og igjen.

Jo flere vi er sammen, eller?

Ønsker man å dele på elendigheten, er det mulig å spille historie-oppdragene med én sofakompis. Medspilleren er låst til begynnerstridsvognen, og kan ikke skifte den ut slik GamePad-spilleren kan. Vedkommende blir nok heller ikke svært takknemlig for denne typen samkvem.

I stedet kan du prøve å få invitert to andre kompiser til å bli med på «moroa», slik at dere alle fire kan spille flerspillermodusen sammen. Her skinner Tank! Tank! Tank!s arkaderøtter sterkest, og det er her det er mulig å klemme ut litt solskinn fra den ellers bekmørke pakken.

Det er særlig én av modiene som skiller seg positivt ut, der GamePad-spilleren slenger trynet sitt opp på en monstrøs robot-gorilla, og prøver å knerte de små stridsvogn-kameratene som jobber hardt med å felle beistet. Her bruker man GamePad-ens bevegelsesegenskaper, og får oppleve noe helt annet enn man gjør om man spiller som stridsvogn. Dette er faktisk skøy i et par-tre omganger, men etter én kveld kommer man neppe til å ønske å besøke gorillamodusen igjen.

Skyt og kjør.
Skyt og kjør.

Ellers har vi det kjente trekløveret av dødskamp, dødskamp med lag, og en modus der alle må samarbeide mot monstrene. Det fungerer om alternativet er å leke seg med Wii U-menyene, men ikke til stort mer. Og nettspilling? Glem det. Slikt tøys driver ikke Tank! Tank! Tank! med.

Det grelle, diffuse grafiske uttrykket er kronen på kransekaka. Den er ikke direkte dårlig, men så uinspirert, flat og lite bemerkelsesverdig at jeg sliter med å huske stort av det hele. Lydsporet er til gjengjeld anmassende, med låter i uendelige løkker som tærer på tålmodigheten.

Konklusjon

Det beste man kan si om Tank! Tank! Tank! er at det er funksjonelt. Historien er banal, oppdragene er så kjedelige, lite varierte og meningsløse at det å spille dette makkverket føles meningsløst. Og når man må spille de mange oppdragene om og om igjen for å komme seg videre, er det den siste tidssløsende spikeren i likkista.

I flerspiller er ting småknapt lysere. Robot-gorillamodusen har faktisk noen små lyspunkt, men gjør ikke nok for å deviere fra resten av spillmakkverket til å være verdt mer enn en kort kveldsstund. Resten av modiene gjør dog ingenting for å bedre den bitre bismaken fra enspillermodusen.

Det å spille Tank! Tank! Tank! føles ut som å kaste bort tid man kunne ha brukt til noe mye mer fornuftig. Det er gjennomkjedelig, uinspirert og slitsomt. Kanskje fungerer konseptet bedre i arkadehallene, men som konsollspill lykkes det kun med å skremme spillerne ut av stua.

Wii U 3/10 Dårlig

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Tank! Tank! Tank!

Tank! Tank! Tank! Wii U Wii U 3/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 30. november 2012
  • Plattform: Wii U
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 7+
  • Utgiver: Namco Bandai
  • Utvikler: Namco Bandai

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

    354 354 1

Kommentarer (22)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen