November er alltid en travel måned for oss spillinteresserte, men i år har det kanskje vært ekstra ille, med det sedvanlige spillkjøret i front- og nye konsoller i bakhodet. Midt oppi alt kaoset har også PlayStation Vita fått litt oppmerksomhet, som en følge av håndkonsollens tilknytning til PlayStation 4. Det som kanskje gikk mange hus forbi var derimot et aldri så lite Vita-spill, laget av de samme folka som skapte LittleBigPlanet i sin tid.
Sonys nyeste Vita-satsing heter Tearaway – et søtt og kreativt eventyr, lagd med finurlige papirfigurer og et hjertelig fokus på plattformlek og sjarme.
Ikke helt A4
På coveret står den lille papirskapningen Iota, smilende, staut og klar til dyst, men det er ikke han som er hovedpersonen i Tearaway. Nei, for det er spilleren som har dette ansvaret. Ikke bare er ansiktet ditt noe av det første du ser når spillet sparkes i gang, du er også bakgrunn for og målet i enden av historien. Rabalderet starter nemlig idet man skrur på PlayStation Vita-en sin, og utilsiktet lager en rift i solen. Ondskapen slippes inn i Media Molecules ellers så fantastiske papirverden.
Og så er eventyret i gang. Den lille figuren Iota (eller Atoi hvis du velger spillets kvinnelige protagonist) legger ut på en oppdagelsesferd gjennom en rustikk og skjør verden, laget av papir. For hvis jeg glemte å nevne det: I Tearaway er alt laget av papir. Virtuell, dataanimert papir, men papir åkkesom. Alt fra rennende fossefall til iltre fiender er bygd opp av den pureste papyrus, og verdenen er en autentisk og levende lekeplass hvor alt blafrer, knitrer og knatrer.
Til og med Iota er lagd av papir – formet som en konvolutt med armer og ben legger han ut på jakt etter deg. Han er nemlig en budbringer, og beskjeden som skal leveres er kun ment for dine øyne. Papiruniverset er et fargerikt og spennende sted, men fylt til randen med farer og avgrunner, og saken blir ikke noe enklere for det lille vesenet når du befinner deg høyt oppe på himmelen.
For der sitter du altså, med solen som et vindu inn i spillverdenen, som tilskuer, men allikevel hoveddeltager. Det er en finurlig idé utviklerne utnytter til det fulle, og det er først og fremst mulig takket være de mange funksjonene PlayStation Vita innehar. Kamera, mikrofon, berøringsskjerm og gyroskop er noen av de viktigste, og i motsetning til mange andre integreringsforsøk på Vita, fungerer det ypperlig.
Kurant kamera og kort kampanje
Ta for eksempel kamerabruken: Med konsollens to kameraer kan spillet plassere deg direkte i papiruniverset, samtidig som du kan manipulere ulike gjenstander ved å ta bilde av ting i den virkelige verdenen. Lag en kollasj med tre av dine ansiktsuttrykk for å pryde et av brettene i spillet eller fargelegg en elg i fargene til putevaret ditt.
Man kan også bruke Tearaways innebygde skaperverktøy for å pynte på ulike gjenstander i papirverdenen. Med dette kan man for eksempel sette sammen et blodrødt snøflak som vil dale ned over skjermen mens Iota tar seg opp en fjellside, pynte øynene til et av spillets monstre, eller til og med bestemme hvordan protagonisten skal se ut. Tearaway er ekstremt dyktig på å inkludere deg og dine ideer, slik at dette er og blir ditt eventyr.
Men i første rekke, før selfies og dekorering av fugleskremsler, er Tearaway et tredimensjonalt plattformspill. Den lille budbringeren skal hoppe, sprette og rulle seg vei gjennom det bøyelige landskapet, en oppgave Sonys håndholdte er mer enn moden for.
Iota begynner bokstavelig talt på bar bakke, men i løpet av spillets gang plukker han opp flere og flere egenskaper som er både enkle og morsomme å bruke. Ved siden av dette får du som spiller ta grep om handlingen ved flere anledninger, enten du trykker på Vitaens bakre berøringsskjerm for å stikke en diger finger inn i spillet, eller skjener konsollen fram og tilbake for å flytte plattformer omkring.
Hoppingen er på sin side svært elementær, og i utgangspunktet er dette en uproblematisk lek. På mange måter er Tearaway et veldig enkelt spill, noe som forøvrig er helt greit siden opplevelsen er myntet på barn så vel som voksne. Problemene dukker først opp når spillets kameraføring gjør som det vil, og de gangene man faller mot den sikre død er det som regel takket være en ueffen kameravinkel, mer enn dine egne feilsteg. Det skjer ikke så ofte at det ødelegger for totalopplevelsen, men når man først faller er det fryktelig irriterende.
Samtidig er Tearaway også et relativt kort spill, med en rekke lineære nivåer som vil vare i noe sånt som fem-seks timer – eller litt under halvannet Vita-batteri. Verdenen er fullstappet med barnlig og ektefølt sjarme, samt et par små sideoppdrag her og der, men etter å ha fullført spillet én gang er det lite som lokker meg tilbake.
Dette tar derimot ikke noe vekk fra den det som er her, de gode ideene Media Molecule har satt ut i live. Kvalitet over kvantitet, og alt det der.
Konklusjon
Tearaway er et svært godt og sjarmerende plattformspill hvor du i rollen som deg selv tar direkte kontroll i et univers skapt av papir. Alt er foldet og brettet med den ytterste fingernemhet, og det er en sann fryd å se alt fra småfrekke ekorn til selvlagde snøflak blafre og knatre i alle regnbuens farger. Det er en autentisk verden som har stor variasjon på tvers av de mange lineære brettene, og som et resultat er det alltid noe nytt og spennende å se.
Måten man tar seg rundt i verdenen er også varierte, og alt fra standardiserte plattformhopp til gudeaktig deltagelse fra deg, spiller og hovedperson. Det er ikke alltid like presist, og spesielt hoppingen gjøres vanskelig takket være et problematisk kamera, men Media Molecule skal allikevel ha skryt. Her har de tatt i bruk alt PlayStation Vita har å by på, uten at noen av funksjonene føles gimmickaktige.
Eventyret er litt for kort for sitt eget beste, og når man er ferdig er det lite å ta seg til. Det er litt synd, men det er kanskje like greit å gi seg mens leken er skikkelig god – slik den ofte er i Tearaway.
