The Dark Eye: Chains of Satinav
Anmeldelse

The Dark Eye: Chains of Satinav

Bli med på et engasjerende eventyr i rollespillverdenen Aventuria.

The Dark Eye kalles ofte Tysklands svar på Dungeons & Dragons. Det er et gedigent fantasiunivers med massevis av mytologi, og i hjemlandet er det svært populært. I likhet med Dungeons & Dragons har det også fått en rekke dataspill, men der eierne av den amerikanske rollespillmastodonten selger eksklusive spill-lisenser til høystbydene er The Dark Eye-innehaverne langt mer åpne. Hvem som helst kan lage spill satt til dette universet, så lenge de betaler for seg.

Chains of Satinav er det ferskeste The Dark Eye-spillet, men i motsetning til de fleste andre spill satt til etablerte rollespilluniverser er det ikke et rollespill. I stedet er det et tradisjonelt, todimensjonalt pek-og-klikk-eventyr med håndmalte bakgrunner og ikke en eneste actionsekvens.

Utenfor slottet i Andergast.
Utenfor slottet i Andergast.

Spillet kommer fra Daedalic Entertainment, en tysk eventyrspesialist som blant annet har The Whispered World og A New Beginning på rullebladet sitt. Jeg hadde ikke sansen for sistnevnte, men The Whispered World likte jeg på tross av at en del av gåtene var litt i overkant frustrerende. Chains of Satinav minner på overflaten ganske mye om The Whispered World – grafikkstilen er veldig lik, og det samme er stemningen. Men denne gangen leverer Daedalic en mye mer komplett pakke, og med unntak av noen småting har jeg veldig lite å utsette på Chains of Satinav.

Interessant verden

Handlingen følger Geron, en ung mann som etter en traumatisk hendelse i barndommen alltid har blitt sett på som en ulykkesfugl. Nå bor han hos fosterfaren i kongeriket Andergast, og i likhet med fosterfaren tjener han til livets opphold som fuglefanger. Dette noe spesielle yrket viser seg å bli nyttig, for Andergast har i den senere tiden blitt plaget av en stadig større flokk ekte urokråker. Fuglene har faktisk blitt så aggressive at det begynner å bli et genuint problem for folk i den middelalderske byen.

Som seg hør og bør er dette bare et utgangspunkt til et langt større og farligere mysterium. I løpet av spillets første timer blir det klart at kongeriket er truet, og at fremtiden avhenger av en magisk fe som har bosatt seg i skogen utenfor Andergast. Hun kaller seg Nuri, og har en mildt sagt interessant personlighet. Hennes enorme nysgjerrighet, naivitet og manglende forståelse av menneskenes verden gjør at hun stadig havner i trøbbel, men samtidig er hun så sjarmerende at det er umulig å bli sint på henne. Vel, nesten umulig.

Geron og Nuri.
Geron og Nuri.

Nuri er bare en av spillets mange interessante personligheter, og om den varierte gjengen du treffer i løpet av handlingen har én ting til felles, så er det at de alle virker troverdige. De oppleves ikke som endimensjonale pappfigurer som kun eksisterer for å hjelpe eller hindre deg, men personer med en historie og egne meninger. Dette gjelder til og med spillets store slemming, som har mer enn én motivasjon for handlingene sine.

Figurene er forresten ikke de eneste som har interessante bakgrunnshistorier. Det samme har spillets verden, og underveis får vi flere små biter med informasjon om alt fra geografi til mytologi. Det er aldri overveldende, men alltid tydelig at handlingen foregår i en verden som har eksistert lenge, og som vil fortsette å eksistere lenge etter at spillet er over.

Godt, gammeldags eventyr

Jeg liker også selve handlingen i spillet. Formatet er det samme som vi kjenner fra våre egne eventyr, med en uerfaren helt som legger ut på en episk reise full av utfordringer, og blir voksen på veien. Underveis drives du frem av ubesvarte spørsmål, og etter hvert økes innsatsen ytterligere. Jeg skal ikke røpe detaljer, men Chains of Satinav er et langt mørkere spill enn de første timene gir inntrykk av, og jeg ble nesten litt overrasket over hvor det tok veien.

Nuri elsker alt som beveger seg.
Nuri elsker alt som beveger seg.

Et essensielt poeng i forbindelse med handlingen er spillflyten. Mange eventyrspill sliter med nettopp dette, fordi de pøser på med stadig vanskeligere gåter slik at handlingen blir stående på stedet hvil mens du løser den ene nøtten etter den andre uten å komme videre. Chains of Satinav balanserer historieprogresjon og gåteløsning på en nærmest perfekt måte, og de fleste gåtene belønnes med at det skjer et eller annet som tar deg litt videre i historien. De føles generelt også som naturlige utfordringer på veien videre i stedet for å være ekstra hindringer satt inn for å gi spillet ekstra lengde.

Der både A New Beginning og The Whispered World hadde mange gåter som enten slet med logikken eller var frustrerende vanskelige av andre grunner, er Chains of Satinav langt mer vennligsinnet. Joda, vi får litt «eventyrspilllogikk» med løsninger som virker både kronglete og lite troverdige, men stort sett er utfordringene logiske og virker fornuftige innenfor spillets premisser.

For min egen del opplevde jeg vanskelighetsgraden som svært balansert. Jeg ble sittende en stund med flere av gåtene, men jeg kom meg som regel videre på egenhånd. Det hjelper at spillet aldri slipper deg løs i veldig store omgivelser, så hvis du sitter fast et sted vet du at løsningen aldri er veldig langt borte. Det gjelder bare å finne den.

Orker er vanligvis ikke særlig hyggelige. Ikke her heller.
Orker er vanligvis ikke særlig hyggelige. Ikke her heller.

Utviklerne har dessuten lagt inn mange potensielt hjelpsomme feilmeldinger når du for eksempel forsøker å kombinere ting du har plukket opp med hverandre. Hvis du er inne på noe vil Geron ofte gi et lite vink om hvorfor det du prøver på ikke fungerer. Det er mye bedre enn de generiske «dette fungerer ikke»-beskjedene vi alt for ofte får i sjangeren.

Tradisjonelt og lekkert

Som du ser av skjermbildene er Chains of Satinav et erketradisjonelt 2D-eventyr. Brukergrensesnittet er svært enkelt; du klikker på ting med den ene museknappen for å se på dem, og med den andre for å manipulere eller plukke dem opp. Ting du har rasket med deg havner i bunnen av skjermen, hvor de kan kombineres med hverandre eller brukes på relevante steder. Du har også tilgang på litt magi. En type magi lar deg ødelegge skjøre gjenstander, som krukker og flasker, og en annen lar deg fikse ting som er ødelagt, så lenge alle delene er tilgjengelige.

Spillet har også noen hjelpemidler som kan aktiveres. Det viktigste av dem er en knapp som peker ut alle de viktige objektene på skjermen, slik at du slipper å drive «pikseljakt» med musepekeren. Du kan velge å starte uten hjelpemidler, og skru dem på senere om du vil.

Verkstedet til Geron og fosterfaren.
Verkstedet til Geron og fosterfaren.

Presentasjonen er også tradisjonell, men det hindrer ikke Chains of Satinav i å se svært flott ut. Bakgrunnsbildene er fulle av detaljer, og noen av dem er direkte nydelige. De er dessuten ikke helt statiske; spillet har massevis av animasjoner som gir verden en levende følelse. Figurene er også i 2D, men de er ikke like godt animert. Bevegelsene er stive, og det samme er ansiktsanimasjonene i dialoger. Det er litt merkelig at spillet har så gode animasjoner for alt mulig i bakgrunnen, og så slurver det med figurene, men det tok meg ikke mange minuttene før jeg sluttet å legge merke til figuranimasjonene og heller begynte å nyte helheten.

Oversettelse til engelsk er generelt et problem for tyske eventyrspill, av en eller annen merkelig grunn. Chains of Satinav gjør heldigvis en ganske god jobb på dette området, og selv om du vil komme over noen setninger og uttrykksmåter som høres unaturlige ut er språket generelt godt. Skuespillerprestasjonene er imidlertid litt varierte. Stort sett synes jeg hovedpersonene gjør en god jobb, men noen ganger skorter det på innlevelsen. Enkelte av bifigurene er dessuten ganske smertefulle å høre på.

Konklusjon

Vi har ikke akkurat vært sulteforet på gode eventyrspill i den siste tiden, med alt fra retromoro i Resonance til den langt mer actionfokuserte The Walking Dead-serien, men The Dark Eye: Chains of Satinav er likevel en velkommen nyhet. Det er et erketradisjonelt 2D-eventyr, men skilter med lekker HD-grafikk i stedet for retrostilen som er så populær for tiden, og det byr på en spennende og intrikat historie satt til en troverdig fantasiverden. Gåtene fungerer også godt. De er for det meste logiske, og vanskelighetsgraden er akkurat passelig – i alle fall for meg.

På reisefot.
På reisefot.

I et spill fra en mindre utvikler som Daedalic finnes det selvsagt alltid noe å kritisere. Figuranimasjonene er ikke så gode som de kunne vært, og noen av skuespillerprestasjonene er ganske så slappe, men dette er egentlig bare flisespikkeri. Chains of Satinav leverer varene, og selv om det mangler litt for å oppnå klassikerstatus – gåtene er for eksempel gode, men sjeldent direkte minneverdige – er det et spill jeg vil anbefale alle eventyrtilhengere å kjøpe.

The Dark Eye: Chains of Satinav leverer 10-15 timer med herlig og overraskende variert moro. Du får utforske en spennende verden full av forhistorie, og oppleve noen svært eksotiske steder før det hele er over. Og når rulleteksten er ferdig skulle det ikke forundre meg om du hiver deg ut på nettet for å høre hva andre spillere synes om spillets avslutning. Jeg vet i alle fall hva jeg synes: Det er synd hvis Chains of Satinav blir det siste eventyret satt til The Dark Eye-universet.

Spillet er tilgjengelig via digital distribusjon. Du kan kjøpe det fra flere portaler, men uansett hvor du kjøper det må det låses opp på Steam.

Windows 8 /10 Svært godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

The Dark Eye: Chains of Satinav

The Dark Eye: Chains of Satinav Windows Windows 8/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 22. juni 2012
  • Plattform: PC
  • PEGI: 16+
  • Sjanger: Eventyr
  • Utgiver: Daedalic Entertainment
  • Utvikler: Daedalic Entertainment

Beste priser På lager Få varsel når prisen faller

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen