Anmeldelse

The Last of Us Remastered

I fjor bergtok The Last of Us alle

Men er det verdt å spille igjen på PlayStation 4 nå?

The Last of Us: Remastered pusser opp, men er det nok?
Sony Computer Entertainment

To hundre «årets spill»-priser, verdens nest største spillansering, én komma tre millioner solgte eksemplarer på første uka, over syv millioner solgte eksemplarer totalt, og en solid ni av ti-vurdering her på Gamer.no. I tillegg har hele førti prosent av de rundt åtti anmeldelsene på Metacritic gitt dette spillet hundre poeng av hundre mulige.

I det hele tatt; kun ett år etter at spillet først ble sluppet på PlayStation 3 har The Last of Us klart å oppnå status som moderne klassiker. Nå er spillet kledd opp i staselig 1080p-oppløsning og gjort tilgjengelig også for PlayStation 4-brukerne der ute. Men hva annet skjuler egentlig ordet «remaster»?

De gamle er eldst

Fikk du med deg The Last of Us i fjor? Da trenger du kanskje ikke denne oppussingen.

The Last of Us er nesten i større grad en opplevelse enn «kun» et spill. Spillet var en av de definitive høydepunktene i fjor, og leverte en nøye utmålt balanse mellom hjerteskjærende drama og engasjerende spilling, pakket inn i en jordnær og skitten virkelighet. Uten å bryte de helt store spillkonvensjonene, pløyet definitivt den karakterdrevne historien ny mark når det gjaldt hva spillmediet er i stand til å gjøre rent fortellermessig.

Denne utgaven lar deg gjenoppleve Joel og Ellies reise på PlayStation 4, og den er nøyaktig like fornøyelig og engasjerende som du husker den.

I tillegg følger også det gode tilleggskapittelet Left Behind med i pakken. Her bytter man synsvinkel fra Joel til Ellie, og uten å røpe for mye legger dette kapittelet en del puslespillbrikker som manglet i hovedhistorien. Det er en både søt og brutal, liten historie som spiller på alle hjertestrengene.

Sminke

Det første mange nok spør seg er: Hvordan ser det ut? Det originale spillet hadde ry på seg for å presse den gode, gamle PlayStation 3-en helt til sitt grafiske klimaks, og forventningene er naturlig nok deretter når det gjelder en versjon som skryter på seg å se enda skarpere ut.

Naughty Dog har til og med vært så hyggelige å inkludere en innstilling som lar deg låse grafikken til den gamle bildefrekvkvensen på 30. På denne måten kan du mens du spiller svitsje mellom den nye bildefrekvensen på 60, og den gamle. Sånn for å kunne sammenlikne.

Ingen kan bestride at det er vakkert.
Sony Computer Entertainment

Forskjellen er ikke overmåte ekstrem. Den gamle bildefrekvensen gjør naturlig nok opplevelsen noe mer ru og hakkete, spesielt når du svinger mye og fort rundt på kameravinkelen med høyrestikka. Likevel føles dette i større grad som en kuriositet enn noe som forandrer spillopplevelsen. Det er sikkert derfor Naughty Dog er interesserte i å la deg kunne sammenlikne direkte, bare sånn at du faktisk merker det. Når historien svelger deg kommer dette uansett i andre rekke.

Ansiktsløftning

På selve teksturene er også forskjellen merkbar, og mange av de aller nydeligste naturopplevelsene ser definitivt veldig bra ut. Innimellom til og med imponerende.

Likevel, et slikt enslig skritt opp grafikktrappa er da noe som sjelden klarer å endre en spillopplevelse på noen radikal måte. Spranget er nemlig ikke akkurat slående når du sitter der og med et jernrør prøver å separere et zombiehode fra kroppen sin. Dermed blir også dette mer eller mindre en kuriositet, om så en kuriositet som til tider får deg til å heve øyenbrynene når du en og annen gang skulle tusle gjennom de nydelige landskapene.

Ansiktene er det verdt å få med seg.

En rekke andre tekniske oppgraderinger har også blitt gjort for å få spillet til å se og oppføre seg bedre (for eksempel såkalt anti-aliasing, eller kantutjevning på godt norsk), men selv om grafikken er nydelig, er den reelle grafikkforskjellen neppe noe som alene er verdt fem hundre kroner.

Det som derimot ser aller best ut i denne remastered-utgaven er ansiktene. Du kan på et hvilket som helst punkt i spillet vinkle kameraet for å betrakte en av hovedpersonenes fjes på nært hold, og det er til enhver tid et ekte og naturlig uttrykk som møter deg.

Her finner du ingen av de størkna dødsmaskene som så mange andre spill lar passere som unnskyldninger for ansiktsuttrykk. Øynene beveger seg med overbevisning, og fjesene ser i det hele tatt levende og naturtro ut på en måte jeg ikke kan huske å før ha sett i et spill.

I tillegg til Left Behind-kapitlet, er den forbedrede grafikken definitivt denne remastered-utgavens største salgspunkt. Men er ikke bedre grafikk noe som bare skulle mangle når man tar skrittet fra én konsollgenerasjon til en annen?

Urenheter

Selv om det ikke er mye å utsette på grafikken, er det derimot visse utseendemessige problemer denne utgaven ikke har tatt tak i. I noen mellomsekvenser sliter spillet med å portrettere bevegelser og hendelser med overbevisende tyngde.

Hule Joel.

Når Joel i disse mellomsekvenser for eksempel plukker opp noe, eller gjør noe annet aktivt som påvirker et objekt rundt seg, ser det til tider hult og pappmasjé-aktig ut. Som om hele verdenen og tingene i den er laget av tynne papiroverflater med grafikk på.

Akkurat dette er det mange spill som sliter med, og det spørs om ikke hele dette blåøyde fokuset på teknisk grafikkvalitet går ut over nettopp denne typen problemer.

Er det så viktig hvordan det ene, vesle fossefallet ser ut i sollyset, når Joel i flere mellomsekvenser ikke kan plukke opp noe uten å se ut som en pappmasjéfigur? Slike forbedringer er det realistisk å kunne forvente seg i en remaster.

Melis

I stedet har Naughty Dog valgt å fokusere på en hel rekke litt mindre forbedringer og finpussinger.

For eksempel åpner du nå Joels ryggsekk med den noe iøynefallende touchpaden. Det kommer også en klikkelyd ut av kontrollens høyttaler når du skrur av/på lommelykta. Det finnes nye flerspillerkart, samt kommentarspor på mellomsekvensene fra produsentene. Du kan koble deg opp til Facebook for å gjøre opplevelsen ytterligere sosial. Lyset på fremsiden av kontrollen fungerer også i takt med for eksempel Joels helsestatus (selv om det eneste man faktisk får sett av dette lyset om man sitter med kontrollen i hånda, er en eventuell refleksjon i TV-skjermen, og knapt nok det).

Det kommer også en fotomodus som lar deg fryse spillet og ta bilder av de nydelige omgivelsene. Du kan til og med legge på hippe Instagram-aktige filtre hvis du vil det.

Fotomodusen kommer derimot i den første nedlastbare oppdateringa, som selvfølgelig også kommer på dagen spillet utgis. Hvorfor ferdigstille noe når man kan patche seg over målstreken i ettertid, eller hva?

Det er nok å se på i The Last of Us Remastered.

I det hele tatt inkluderer denne remastered-utgaven masse små og i varierende grad vellykkede finpussinger. Den allerede solide spillopplevelsen originalspillet leverer heves ikke ytterligere av disse tingene.

Støv på listene

Alt dette nipset føles litt overflødig først når man tenker på de mer presserende urenhetene Naughty Dog kunne tatt seg tid til å jevne ut.

I det originale spillet var vanligvis intelligensen til både motstandere og allierte god. Det hendte derimot at kumpanene dine virret rundt og ble oppdaget, spesielt etter at du hadde klart snike deg umerket forbi en bråte med folk.

Det kunne også hende at man hadde funnet seg perfekt skjul bak en eller annet kasse, for så plutselig å bli hockey-takla av Tess og Ellie som absolutt skulle gjemme seg bak akkurat den samme kassa.

En slik remaster-utgave ville jo vært en absolutt perfekt anledning til å børste slikt under teppet. Den gang ei. Slike feil finnes fortsatt.

Originalen

The Last of Us Remastered presterer sterkt hovedsakelig i kraft av det opprinnelige spillet, og ikke som en egen ugivelse.

Joel slår fra seg.

Men skulle ikke da det allerede kritikerroste originalspillet tilsi at denne utgaven også burde bli kritikerrost? Er det ikke selve The Last of Us-spillet som anmeldes?

Dystert.

Man må derimot huske på at en remaster-utgave som dette ikke utgis i et referanseløst vakuum. Man må ta i betraktning blant annet det faktum at det originale spillet allerede er ute til en annen plattform, og det for en mye billigere penge. Det kan med andre ord ikke anmeldes som originalspillet, av den enkle årsak at det jo ikke er originalspillet – det er en remaster, og da forventer man noe mer.

Så om du allerede eier spillet til PlayStation 3: rettferdiggjør da den nye innpakningen og det andre nipset et kjøp på fem hundre kroner? Nei, jeg synes ikke det. Dette er ikke en slags deluksutgave av originalen, slik Naughty Dog ser ut til å ville gi oss inntrykk av – det er bare PlayStation 4-utgaven.

Når det er sagt er dette den eneste muligheten for de som kun måtte eie en PlayStation 4 å få oppleve denne moderne klassikeren. Så, hvis du ikke har spilt The Last of Us før, ikke eier en PlayStation 3, men eier en PlayStation 4, er dette et lett kjøp. Dette er nemlig bare The Last of Us til PlayStation 4, og det er det.

Vanskelig balanse

At The Last of Us skulle komme til PlayStation 4 var vel en lett avgjørelse for alle involverte. Spillet bøttet inn penger på PlayStation 3, og her er en helt ny PlayStation-konsoll, kun ett år etter utgivelse; selvfølgelig skal det ut på den nye generasjonen.

Men hva skulle Naughty Dog gjøre for å tiltrekke seg de som allerede har spilt spillet? Tross alt forventer man jo at mange av de som kjøper en PlayStation 4, sannsynligvis allerede eier en PlayStation 3. Hvorfor skulle disse kjøpe PlayStation 4-utgaven? Jo fordi det ikke "bare" er PlayStation 4-utgaven, men en remaster. Dermed tiltrekker man seg både de som har spilt det før, og de som ikke har det. Smart, hva?

Ut i naturen.

Men hvis du allerede har spillet til PlayStation 3, er alt du trenger å gjøre bare å kjøpe Left Behind-kapittelet. Vips så har du det av innholdet i remaster-utgaven du trenger, med mindre du er sykt keen på den lommelyktlyden i kontrollen. Bruk deretter de fem hundre kronene du har spart på noe annet. Grafikken og bildefrekvensen er ikke verdt det. I tillegg kommer alt fremtidig ekstrainnhold til flerspiller på begge plattformer, så du går ikke glipp av noe der heller.

Konklusjon

The Last of Us til PlayStation 4 kommer med bedre grafikk, pluss det nedlastbare ekstrakapittelet Left Behind. I tillegg har Naughty Dog lagt åpne-ryggsekk-knappen til touchpaden, og gjort flere andre, litt desperate forbedringer av omtrent samme viktighet. De større problemene er dermed oversett.

Spørsmålet er om det er verdt det for deg.

Hva koster det Naughty Dog egentlig å putte lommelyktlyden i kontrollen og legge ved det nedlastbare innholdet? Annet enn den selvsagte grafikkoppdateringen, hvilken jobb er egentlig gjort?

The Last of Us er uansett definitivt en veldig solid spillopplevelse du sent vil glemme, som klarer det kunststykket å både være innfløkt og lettfattelig på samme tid. The Last of Us Remastered lener seg i det hele tatt på denne originalens kvaliteter alene. Så, om du ikke har spilt originalspillet, løp og kjøp. Om du har spilt det, derimot, så i hvert fall tenk deg om først.

Det opprinnelige spillet var engasjerende, smart, og utvidet grensene for historiefortelling i spill. Denne versjonen, derimot, både kunne og burde vært bedre, noe som trekker ned. Likevel er The Last of Us sterkt nok i seg selv til å merittere en god karakter. Så bra er det faktisk.

The Last of Us Remastered er ute for salg fra 30. juli til PlayStation 4.

Les anmeldelsen av det originale The Last of Us her.

Les anmeldelsen av tilleggsepisoden Left Behind her.

7
/10
The Last of Us Remastered
Presterer sterkt kun i kraft av det opprinnelige spillet. Det er lov å forvente seg mer.

Siste fra forsiden