(Bilde: Nintendo)

Tidvis sjarmerende, men også et uferdig samarbeidsspill

Det nyeste Zelda-spillet er som en halvstekt ventepølse: varm utenpå og kald inni.

De siste ti årene har vi sett at Nintendo har vært mer og mer villige til å eksperimentere med sine mest populære spillserier, der nye sjangere blir tredd over hodene på ikoniske figurer. Nylig så vi slik eksperimentering resultere i Super Mario Maker, men vi kan også peke på sjangerdefinerende titler som Metroid Prime-trilogien og Kirby: Power Paintbrush.

Nå har turen kommet til The Legend of Zelda-serien med Tri Force Heroes, et flerspillerfokusert eventyrspill for tre personer. Selv om det ikke er første gangen Nintendo har leflet med flerspilleropplevelser blir dette en litt annen affære enn Four Swords Adventure og dens etterkommere. 

Mens vi venter i spenning på at Zelda-spillene skal gjøre sitt inntog på Wii U blir Tri Force Heroes som en litt kjip ventepølse. Det tilfredsstiller en saktet stund, mens biffen ligger på grillen og godgjør seg.

Vi skal ut på heksejakt

Her fungerer det ypperlig å stå på hverandres skuldre.
Her fungerer det ypperlig å stå på hverandres skuldre. Bilde: Nintendo

Tri Force Heroes fortsetter i omtrent samme lest som det fantastiske A Link Between Worlds fra 2013, med samme isometriske perspektiv og fargerike grafikk. Utover dette er ting ganske annerledes. Nintendo har på sett og vis gjort én av sine mest ikoniske spillserier til en slags roguelite, bare uten de prosedyregenererte nivåene sjangeren er kjent for.

Utgangspunktet for eventyret er forholdsvis kjent, men også dette tar en rar og uvant vridning. I det motebesatte kongeriket Hytopia har den vakre og velkledde prinsessen blitt forbannet av en ond heks. Forbannelsen har resultert i at prinsessen må gå kledd i en grå trikot hun ikke kan ta av seg. Dermed må en ung helt reise ut til «Drablands»-området, utenfor slottet, for å til slutt nedkjempe heksa. Men han reiser heldigvis ikke alene.

Med seg på reisen har den grønnkledde helten to andre heksejegere, som styres av to andre spillere. Man være tre stykker hvis man skal utforske Drablands. En sentral del av samarbeidet er at de tre figurene kan stå på hverandres skuldre og dermed bokstavelig talt nå opp til nye høyder. Står en fiende på en kant slik at du ikke når dem med sverdet? Få partneren din til å løfte deg opp, så treffer du dem kanskje. Dette blir etter hvert en sentral del av gåteløsningen i flere av spillets nivåer. Slik sett kan det være lurt å skru på 3D-funksjonen på konsollen din, så du lettere ser de ulike høydenivåene.

Gå aldri alene

Tri Force Heroes selger seg selv som et flerspillerfokusert spill for tre stykker som utmerket godt går an å spille alene. Dette er strengt tatt bare tull og fanteri. Samarbeid er praktisk talt et krav, for enspilleropplevelsen er både knotete og kjedelig.

Spiller du alene er du tvunget til å gjøre det sammen med to kopier av deg selv. Innad i spillets univers er disse tomme, sjelløse dukker som du kan overføre sjelen din til. I praksis betyr dette at du styrer tre spillfigurer individuelt ved å stadig måtte bytte mellom hvem av dem du kontrollerer. Det høres ut som en god idé, men i praksis fungerer det særs dårlig.

Kommunikasjon går greit, men kunne vært mer utfyllende.
Kommunikasjon går greit, men kunne vært mer utfyllende. Bilde: Nintendo

Alt tar tre ganger så lang tid som det ellers ville gjort fordi du hele tiden må gjenta alt på nytt og på nytt. Noe så enkelt som å gå fra den ene siden av et rom til en annen innebærer flere bytter fram og tilbake mellom de tre figurene, og du kan egentlig bare glemme å takle de vanskeligste nivåene spillet har å by på hvis du spiller alene.

Best med venner

Strukturen er også fullstendig ulik samtlige Zelda-spill jeg noensinne har spilt. I stedet for en svær verden som blir mer og mer tilgjengelig etter hvert som du låser opp nye våpen og nytt utstyr, velger du nå neste destinasjon fra en meny. Når tre spillere har samlet seg trer de inn i en portal og stemmer over hvor de vil reise. Spillet har åtte områder tilgjengelig, med fire enkeltnivåer per område. Hvert enkeltnivå er igjen delt inn i fire undernivåer som du spiller deg gjennom én etter én. På slutten av ett nivå kjemper du mot en litt sterkere fiende enn de du har møtt tidligere.  De tradisjonelle Zelda-drottene er selvsagt også til stede, og de må nedkjempes med samarbeid og flittig bruk av et essensielt våpen.

I stedet for å måtte kjempe deg gjennom en svær labyrint for å finne nytt utstyr får du dem nå tildelt på begynnelsen av hvert nivå. For min del fungerer det helt fint, i og med at dette er et såpass utradisjonelt Zelda-spill. En lilla magimåler bestemmer hvor ofte du kan bruke utstyret ditt, og denne fylles opp igjen etter et par sekunder. Fokuset virker i langt større grad rettet mot å skape en skikkelig flerspilleropplevelse som både er morsom og utfordrende. Og stort sett synes jeg Nintendo lykkes med det.

Tri Force Heroes viser seg definitivt fra sin beste side når man er flere spillere som spiller sammen. Det største aberet i dette tilfellet ville være at samtlige deltagere må ha kjøpt spillet for å få være med. Heldigvis har Nintendo vært smarte. Kun én av dere trenger å eie Tri Force Heroes, og de to andre kan spille via «Download Play»-funksjonen. Det fungerer ganske bra såfremt man sitter i samme rom, men ble ganske hakkete i noen av spillets mer kaotiske øyeblikk. 

Samurai-drakten er finfin hvis du bruker sverdet ofte.
Samurai-drakten er finfin hvis du bruker sverdet ofte. Bilde: Nintendo

Du kan også søke etter andre spillere på nettet, både dine egne venner og tilfeldige mennesker rundt om på kloden. Nettspillinging går greit, men det hadde vært enda bedre om kommunikasjonsverktøyene var mer robuste. På den nederste skjermen har du åtte ikoner som kan gi korte beskjeder av typen «kom hit», «bruk gjenstand», «godt jobba», og så videre. Det fungerer til et visst punkt, men å koordinere tre spillere med så begrensede verktøy blir ofte en veldig frustrerende affære. En meldingsfunksjon hadde strengt tatt vært å foretrekke.

Klær skaper folk

Når du har kjempet deg gjennom ett nivå blir du tildelt plyndrergods i form av ressurser du kan bruke til å bestille nye antrekk til spillfiguren din. Disse gir deg ulike typer fordeler når du er ute i felten. En Zelda-kjole øker sjansen for at det dukker opp helsehjerter, mens Zora-drakten lar deg svømme fortere. Det er et stilig lite system som oppfordrer til gjenspilling, for du må spille gjennom samme nivå flere ganger hvis du vil samle nok ressurser til å lage det plagget du trenger. 

Å skulle løpe gjennom de samme nivåene på nytt og på nytt hadde ikke vært så leit om de ikke var så kjedelige. Misforstå meg rett, når du er der for første gang er det spennende å utforske alle kriker og kroker etter skjulte hemmeligheter, og gåtene er finurlige nok på den tradisjonelle Zelda-måten. Derimot forsvinner spenningen ganske fort når du går gjennom de samme utfordringene for tredje, fjerde og femte gang.

Monotonien får et ørlite løft i form av spesielle begrensninger du kan velge før du setter i gang. Dette kan være alt fra å klarere et nivå med færre helsehjerter eller ikke drepe noen monstre med sverdet ditt. Slik kan du også få bedre plyndrergods. De gir en ørliten ekstra utfordring, men også de mestres veldig fort.

Konklusjon

Jeg er alltid åpen for at utviklere skal eksperimentere med klassiske spillserier. Ofte kan det komme mye godt ut av det, og jeg synes ikke at noe skal holdes så hellig at det ikke kan omstruktureres og tolkes på nye måter. Men i dette tilfellet fungerer det kun halvveis.

Totem-tid!
Totem-tid! Bilde: Nintendo

Tri Force Heroes er et mye mindre, mer kompakt Zelda-spill enn de vi er vant til ellers og blir dessverre aldri noe mer enn bare et litt feilslått eksperiment. Får du med deg noen kyndige venner vil du nok bli ferdig med det meste spillet har å by på i løpet av rundt åtte timer. Så kan du legge det vekk, for det er egentlig ikke så mye å hente utover det.

Det føles på sett og vis ut som et plaster på såret for at Zelda Wii U ble utsatt til 2016. En slags ventepølse, om du vil. Men det burde ha hatt litt mer tid på grillen, for mens utsiden er varm er innsiden fortsatt kald og rå. Det føles til tider forholdsvis upolert, med få grunner til å samarbeide utover at Nintendo sier at vi skal. 

Innimellom makter det å underholde, men det har for lite variasjon og dybde til at jeg har vansker for å anbefale det til selv hardbarkede tilhengere av Zelda-serien.

Gira på en mer tradisjonell The Legend of Zelda-opplevelse? Da synes jeg du burde ta en kikk på Wind Waker HD til Wii U. Er du derimot ute etter noe håndholdt kan vi varmt anbefale A Link Between Worlds.

Vurdering


"Forholdsvis upolert, med få grunner til å samarbeide"

The Legend of Zelda: Tri Force Heroes 3DS 3DS 5/10

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 23. oktober 2015
  • Plattform: Nintendo 3DS
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Nintendo

Beste priser

På lager 248,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk
På lager 248,- Til butikk

Kommentarer (8)

Forsiden akkurat nå

Til toppen