The Settlers 7: Paths to a Kingdom
Anmeldelse

The Settlers 7: Paths to a Kingdom

Få ting er så deilig som et skikkelig comeback.

Hvor mange tårer har jeg ikke latt falle for denne franchisen? Å se på hva som skjedde med den flotte strategispillserien etter Settlers II, gir samme følelse som en far får når han vandrer inn på et bordell og finner datteren sin der.

The Settlers I og II er to flotte strategispill som begge bød på mye spilleglede i de gode gamle dager. Med dem sluttet glansdagene, og etter at serien har framprovosert likegyldighet og avsky i snart 15 år med franchisevoldtekt, er det med stor glede jeg ser at jeg fikk leve til det endelig kom et godt Settlers-spill igjen.

I ufruktbart land må korn erstattes med fisk og øl med vann. Trasig.
I ufruktbart land må korn erstattes med fisk og øl med vann. Trasig.

Finn og isoler problemet

Det jeg finner besynderlig med hele selvransakelsen Ubisoft tydeligvis har vært gjennom, er at de endelig har klart å isolere og utrydde problemet som har gjort at spillene nærmest har råtnet på rot mens man spilte dem. Besynderlig sier jeg. Ikke for at de endelig har klart det, men snarere at det tok hele 15 (!) år – når de enkelt kunne ringt meg.

Ubisoft har endelig forstått at krigføringen og militær fremgang aldri var det som gjorde Settlers legendarisk. Settlers har kanskje alltid hatt et militært tilsnitt, men det er slettes ikke et klassisk militært strategispill. Settlers er pur logistikk, sjarmerende nok satt til sen middelalder.

Krig var aldri noe jeg ville drive med i disse spillene. Det var snarere et nødvendig onde for å utvide sine egne produksjonsmuligheter. «Sorry, jeg angriper ikke borgen din på grunn av et utagerende maktbehov, men jeg trenger plass til en ekspanderende griseoppdrett». Akkumulasjonen av gull og produksjonen av staute soldater var alltid hele spillets mål, men jeg holdt stort sett alltid disse for avskremming og maktbalanse – omtrent som et middelaldersk atomvåpen.

Rett? Hvem sa at bjelkene skulle være rette?
Rett? Hvem sa at bjelkene skulle være rette?

Tar serien videre

Spillet fungerer mye på samme måten som Settlers alltid har gjort. Det handler om å bygge opp et samfunn av borgere og arbeidere, delt inn i flere klasser og lag. Først har man primærnæringene, som innhøster de materialer som moder jord har å tilby, enten dette er i form av gruvedrift, viltjakt eller korndyrking. Etter at varene er innhøstet, må de foredles. Malmen gjøres om til metaller, viltet sendes til slakteren og kornet sendes til mølleren. Flere av varene går gjennom et tredje steg, hvor de utnyttes til produksjon av gjenstander samfunnet kan konsumere og bruke, enten dette er brød, kjerrehjul eller verktøy.

Til syvende og sist handler det om å være bedre enn nabosamfunnene dine til akkurat dette. Så fremt alle har de samme råvareforutsetningene, er det hvor velfungerende og strømlinjeformet produksjonslinjene og varetransporten i samfunnet ditt er, som avgjør hvem som klarer å produsere de største og mest fryktinngytende hærene. Denne gangen består disse av både nærkampssoldater, musketerer, kavaleri og kanoner, og alle har de forskjellige produksjonskrav.

The Settlers 7: Paths to a Kingdom har på tross av sitt militære fokus, forstått at serien dreier rundt produksjonen og flyten av varer. Det er med glede jeg lar denne renessansen skylle over meg, og det er også flott å se at spillet plukker opp og delvis reparerer flere av de problemene som lå til grunn i de gode gamle spillene i serien.

Uten gull og drikke dugde helten ikke

Mye av problemet med de første Settlers-spillene var at uten tilgangen til gull og følgelig oppgradering av dine soldater, var du like forsvarsløs som et barbert pinnsvin i møte med en ulveflokk. Den eneste måten å tilegne seg gull på, var å hugge det ut fra fjellet.

Et pittoresk småbrukssamfunn i utvikling.
Et pittoresk småbrukssamfunn i utvikling.

I The Settlers 7 er det større muligheter og dypere strategiske lag i den økonomiske strukturen. En av flere nyvinninger er muligheten til å handle med fjerne land. Dette gjør at du kan tilegne deg omtrent hvilket materiale du vil, så lenge du produserer nok av et materiale noen andre ønsker. I tillegg til å handle med andre for å få gull, kan man også selge øl på den lokale tavernaen. Jo mer øl du produserer, jo mer penger strømmer inn i statskassa – da får alkoholiseringen av samfunnets innbyggere så være.

Disse mulighetene fungerer tilfredsstillende også ut over å bare gi mulighet til variasjon. Handelen reflekterer en mer realistisk økonomisk modell, og gjør spillet dypere – til tross for at Anno-spillene gjør det bedre på akkurat dette punktet.

Presteskap og teknologi

Et ytterligere dybdeskapende element i spillet, er en vellykket innføring av teknologi. Presteskapet står for forskningen, og ved å rekruttere munker og prester, kan du forske frem ulike nye teknologier som kan gi deg et forsprang over dine motstandere. Dette forspranget kan være alt fra rene produksjonsmessige fordeler, som at kornet vokser fortere, til at soldatene dine flytter seg raskere.

Kombinerer du dette med et system som gir deg prestisjepoeng og lar deg oppgradere forskjellige bygninger, sitter du på et spill hvor mulighetene til å gjøre ting på sin måte er godt tilrettelagt.

Til tross for at man kan vinne ved å knuse motstanderen, kan man ha andre seiersbetingelser. Hvis man ikke er av den krigerske typen, kan man prøve å vinne spillet ved å oppnå mest mulig prestisje. Prestisjepoeng oppnås ved å bygge flotte bygninger, eller erobre deler av kartet som har prestisjestjerner koblet til seg.

Fruktbart og mye plass. Stor produksjon er i vente.
Fruktbart og mye plass. Stor produksjon er i vente.

Pen innpakning

Spillet har en pen og sjarmerende grafikk, med fullt roterbart kamera som kan zoomes til ned til du ser sagbrukslederen kappe planker av en trestokk. De ulike kartene er delt inn i soner, hvor hver sone har et fort knyttet til seg. Hvis du kontrollerer den aktuelle sonen, har du tillatelse til å bygge på den.

I tillegg til å ha et taktisk preg koblet til seg, gjør soneinndelingssystemet også sitt for en ekspansjonstrang. Taktisk ønsker man ofte å ikke eksponere seg mot for mange fiender samtidig, og man må ofte tenke lurt på hvilke soner man vil erobre – uavhengig av hvilke naturressurser de måtte inneholde.

Jeg synes kanskje at de fleste kartene har for lite byggeplass, men det sier jeg selvfølgelig bare fordi jeg liker å bygge ting i dette spillet. Ved å gjøre flere områder trange og ufruktbare, gjør du selve tomta til en ressurs i seg selv. Man kan ikke bare kaste opp alle bygninger man har lyst på, for det er rett og slett ikke plass.

Mange muligheter

Spillet er delt inn slik at det er en kampanjemodus, frispillsmoduser og gode flerspillmuligheter. Kampanjemodusen er ganske sterkt på spilleropplæringen, med en slak og fin kurve. Til tross for at den ved hjelp av det grafiske uttrykket og den flotte musikken klarer å gi spillet en slags eventyraktig sjel, er selve historien ganske svak, og stemmeskuespillet på grensen til det flaue. Det hele blir på en måte mer barnslig og klisjèfylt enn sjarmerende.

Frispillsmodusen mot datamaskinen eller flerspillermodusen er nok det man vil spille mest. Før man spiller mot datastyrte motstandere kan du velge at disse skal være fredelige, slik at de ikke angriper før du angriper dem. Fin detalj.

Ubisoft har også en ganske tett nettintegrasjon av spillet. Poeng man tjener i spillet kan brukes gjennom Ubisoft-kontoen man oppretter, til å for eksempel utsmykke slottet sitt med. Foreløpig er det hele litt Facebook-aktig, men tanken er god, og hjelper med å skjule irritasjonen som eventuelt måtte oppstå som en følge av den noe kontroversielle DRM-løsningen spillet benytter.

Her er karen som har tingene sine på stell!
Her er karen som har tingene sine på stell!

Når du spiller The Settlers 7 må du hele tiden være koblet opp mot Internett – et av Ubisofts nye våpen mot piratkopiering. Med unntak av noen små problemer i starten, har jeg siden den tid ikke hatt noe å utsette på løsningen.

Konklusjon

Jeg har i lengre tid håpet på at Settlers-serien en gang skulle gjenoppstå i en versjon som var spillbar mer enn tjue minutter. Håpet hadde egentlig svunnet, så her ble jeg virkelig blitt tatt på senga.

The Settlers 7: Paths to a Kingdom er kanskje ikke så stramt som det kunne vært, med en lite flatterende historiemodus, samt handels- og krigselementer som begge kunne vært bedre. Dette til tross, spillet byr på nye flotte elementer som teknologi, et alternativ til akkumulasjonen av gull og andre seiersbetingelser, samtidig som det har sjel.

Ubisoft og Blue Byte har endelig satt sammen et nytt Settlers-spill man kan være stolt av. De har lagt fundamentet for å ta serien videre i en positiv retning, og leverer et godt spill for alle administrasjonsglade.

Windows 7 /10 Godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

The Settlers 7: Paths to a Kingdom

The Settlers 7: Paths to a Kingdom Windows Windows 7/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. mars 2010
  • Plattform: Windows
  • PEGI: 12+
  • Sjanger: Strategi
  • Utgiver: Ubisoft
  • Utvikler: Blue Byte

Kommentarer (87)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen