Torchlight
Anmeldelse

Torchlight

Er Diablo-sjangeren virkelig død?

Hack 'n slash-sjangeren har tatt noen gode skritt bort fra røttene sine. Der man tidligere snakket om roguelikes og Diablo er Bayonetta og God of War III mer aktuelle i 2011. De isometriske actionrollespillene hadde sin storhetstid for noen spillgenerasjoner siden, selv om det har blitt gjort forsøk på å revitalisere den med blant annet strålende DeathSpank og oppfølgeren.

I 2009 kom den lille, sjarmerende Diablo-klonen Torchlight til PC. Runic Games, anført av veteraner fra Blizzard og gjengen bak Mythos, gav på mange måter ut det mest kapable spillet i sjangeren på mange år, uten at det sier så mye. Når spillet nå kommer på Xbox Live Arcade er det vanskelig å føle annet enn at sjangeren rett og slett har blitt irrelevant.

Unike monster er vanskeligere, men slett ikke penere.
Unike monster er vanskeligere, men slett ikke penere.

Nabokrangel

Vi er nok mange som vantrives med naboene våre, men selv den obsternasige gærningen over gangen min, som hamrer med døra når jeg spiller musikk, er mer levelig enn å ha masse demoner og skrømt som lekker over i leiligheta di. Slik har de det nemlig i Torchlight, den fiktive byen som har gitt navn til dette spillet.

Du kan ta på deg «Destroyer»-, «Alchemist»- eller «Vanquisher»-tøfler når du rydder opp, og de representerer henholdsvis nærkampskrigeren, magikeren og avstandshelten. Har du spilt Diablo II kan du gjerne se på dem som henholdsvis barbaren, trolldama og amasonen. Og det burde du gjøre først som sist, for Torchlight oppfattes rett og slett som Diablo 2,5.

Historien skal ha deg ned i dypet av den lokale gruva for å ta knekken på styggdommen som vanker der nede, og med få unntak er det der inne du befinner deg. Nivåene forandrer seg radikalt etter hvert som du knuser tryner og jobber deg dypere, og omgivelsene innehar for det meste en herlig og fargerik sjarm som gjør det hjemmekoselig å slå ihjel ting.

Det er også hensikten med dette spillet: å kveste fiender. Tusenvis av dem. Hundretusener om du er mer tålmodig enn meg. Denne grenen av sjangeren hviler ene og alene på å få tak i kult utstyr, og her gjør Torchlight ingen feil. Gjenstandene, fargekodet etter hvor sjeldne og bra de er, oppdages hele tiden, og du blir en aldri så liten ivrig fashionista der du fyker rundt og samler antrekk.

Det nye grensesnittet fungerer utmerket.
Det nye grensesnittet fungerer utmerket.

Smidige saker

Kampsystemet er av det enkle slaget, og i Xbox 360-versjonens tilfelle har du et ordinært angrep og fire spesialangrep på hver sin knapp. Et omfattende figurutviklingstre, inndelt i tre undergrener som er unike for hver klasse, lar deg velge hvilke triks du vil benytte for å mørbanke stygginger. Deretter er det bare å gå amok med knappekombinasjoner for å bli en så effektiv drapsmaskin og gjenstandssamler som mulig.

Med mindre du skulle driste deg til å prøve en av de høyeste vanskelighetsgradene er det ingen grunn til å bekymre deg for hvilke triks du bruker, dette er hjernedød nedslakting. Og det er sånn det skal være. Målet er aldri å utfordre deg, målet er at du skal synes det er givende å suges mot enda litt bedre utstyr.

Styringen er helt utmerket også i konsollversjonen, enten det er snakk om å organisere store mengder innhold i det nye, skreddersydde grensesnittet eller å smøre hammeren din mot nesebeinet til en goblin. Gjengen bak Torchlight har vært instrumentale i utvillingen av Diablo-serien, og spillet er blant de seneste spillene i sjangeren. Derfor er det – helt som forventet – også noe av det mest strømlinjeformede sjangeren har å by på. Det gjør rett og slett ikke mange feil.

Sånn vil jeg gjøre med forumtroll.
Sånn vil jeg gjøre med forumtroll.

Rytmen er omtrent den samme som i de andre Diablo-klonene, og går ut på å gjøre overfladiske oppdrag som presser deg lengre ned i dypet av gruva, helt til du har fullført et oppdrag eller fyller sekken din slik at du må tilbake til byen. Dette gjør du som regel med en portal, men om du er en latsabb så kan du bare sende følgesvennen din tilbake til Torchlight for å selge stæsj også. Alt legger til rette for at du skal få mest mulig tid til å høste gjenstander, og du faller fort inn i en transe.

Utdatert format

Jeg har, kjedelig nok, investert minst et par tusen timer i Diablo 2, og vil påstå at jeg er en blodfan av denne sjangeren. Derfor synes jeg det er uhyre trist å se hvor blasert jeg blir av Torchlight. Det er ikke som om det plutselig har gått opp for meg at jeg bare har blitt en utstyrsrobot som må ha flere piksler på samvittigheten, jeg vet bare ikke om utførelsen er riktig i 2011.

Etter at MMO-spillene ble ordentlig store og actionspillene gigantsatsninger som også makter å fortelle halvveis kapable historier, eller i det minste inntar en dugelig filmatisk ham , så har denne typen hack 'n slash rett og slett blitt utdatert. Men der Diablo-serien har et spennende univers og ekstrem karakter eller DeathSpank er kjempeartig, ender Torchlight opp som et halvtamt enspiller-MMO.

Miljøene er fargerike og varierte.
Miljøene er fargerike og varierte.

Spillet gjør det det prøver på bedre enn noen av konkurrentene, men det er rett og slett ti år for sent ute. Jeg bryr meg ikke om den generiske historien, jeg bryr meg ikke om at spillet har en ordentlig fin og særegen grafisk stil – jeg skal samle utstyr og drepe ting på autopilot og jeg bryr meg ikke om disse finessene som hadde båret andre spill. Jeg vil ha en variert opplevelse opp mot målet: det ultimate utstyret.

Nå er det mye jeg elsker med Torchlight. Diablo-komponisten Matt Uelman har for eksempel laget et fantastisk musikktema, og spillet byr på utrolige mengder innhold, men jeg savner en brodd her. En lokal samarbeidsmodus hadde hjulpet mye, mer inspirerte og unike bosskamper eller et dryss humor er andre ting som kunne løftet opplevelsen.

Konklusjon

Det er ingenting i verden jeg ønsker mer enn å elske Torchlight, sjangeren er en av favorittene mine og spillet er i praksis en alternativ tolkning av Diablo III. Jeg har hatt det mye gøy med spillet, og det byr på en utrolig mengde godt innhold til den smale prisen, men det føles rett og slett som om noe mangler.

Utstyrsjaget står i sentrum her, et særtrekk denne sjangeren særlig deler med MMO-spillene. Forskjellen er at du ikke har noen å skryte av prestasjonene dine til. En flerspillerdel savnes noe veldig, og det dette byr på av enspillerinnhold kan du like gjerne gjøre alene i World of Warcraft eller Rift. I forhold til å pynte på utstyrssystemet trekker selv elleve år gamle Diablo II et lengre strå.

Noen av fiendene er større enn egoet mitt.
Noen av fiendene er større enn egoet mitt.

Samtidig er det lite unikt med Torchlight, selv om det kan skryte av en kjempefin og fargerik stil og veldig bra musikk. Det er ikke særlig artig, det er ikke særlig involverende, bosskampene er homogene og lite utfordrende og spillet har en historie du aldri får med deg. Da hjelper det ikke at det nye grensesnittet er superbra eller at det føles ordentlig ålreit å slå monster helseløse.

Om du er like glad i sjangeren som jeg er, altså nær sykelig, er nok Torchlight fortsatt et must å spille. Hvis du jakter på noe mer tidsriktig, enten det er i form av substans eller muligheter til flerspiller, finnes det nok spill av større verdi på Xbox Live Arcade.

X360 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Torchlight

Torchlight X360 X360 6/10 Windows 7/10 Mac

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 27. oktober 2009
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: JoWooD
  • Utvikler: Runic Games

Beste priser

Kommentarer (18)

Forsiden akkurat nå

Til toppen